Snikmordets politikk

Under Obamas presidentskap gikk krigen mot terror fra å være en konvensjonell krig utkjempet med bakkestyrker, til å bli en skjult krig utkjempet med droner og avansert overvåkningsutstyr.

Tori Aarseth
Aarseth er statsviter, og fast journalist i Ny Tid.

Jeremy Scahill and the staff of the Intercept:
The Assasination Complex: Inside the Government’s Secret Drone Warfare Program
Simon & Schuster, 2016

The Assassination Complex er basert på dokumenter lekket av en insider, og gir et solid overblikk over dronekrigen. Boken avmystifiserer USAs dronekampanje og avliver en rekke av mytene som har fått fotfeste. Politikerne bruker ofte det legitimerende språket om «kirurgisk presisjon» når de omtaler bruk av droner, men dokumentene viser tydelig at dette bildet er falskt. Tvert imot dreper droner ti ganger flere sivile enn det bemannede fly gjør, og disse dreper i tur også langt flere sivile enn det bakkeoperasjoner gjør. Fordelen med droner er kanskje først og fremst politisk: Så lenge man ikke har soldater på bakken, er det lettere å holde operasjonene hemmelige og krigens realitet forsvinner fra folks bevissthet.

NSAs Little Boy. Minst like skremmende som dronene i seg selv, er måten målet for et droneangrep blir utvalgt på. Første skritt er at en av de mange statlige bokstavsuppebyråene setter en person på en såkalt watchlist. Deretter overvåkes personen, og det bygges opp en profil som til slutt legges frem for presidenten. President Obama har selv godkjent alle slike mål – personer som skal henrettes helt utenfor lov og dom. Til slutt brukes såkalt SIGINT – elektroniske signaler fra mobiltelefoner – til å lokalisere målet og slippe en bombe på vedkommende. Kanskje har Norge også bidratt til dronekrigen. E-tjenesten har bekreftet at de har drevet overvåkning i Afghanistan og delt informasjonen med NSA. «Droner er et verktøy, ikke en politikk. Politikken er snikmord,» slår Scahill fast.

Henrettelser blir ofte utført utelukkende på basis av SIGINT, spesielt i Jemen og Somalia der USA har færre ressurser på bakken. Problemet er at denne metoden ikke identifiserer en person, den identifiserer kun en mobiltelefon. Metoden er dermed sårbar for manipulasjon og feil. Kilden til dokumentene kommenterte at de som sitter med kapasiteten til å overvåke andres kommunikasjon, gjerne blir forført til å tro at de besitter en nærmest guddommelig makt. Et NSA-dokument sammenlikner utviklingen av dronenes overvåkningsteknologi, oppkalt etter det mesopotamiske eposet Gilgamesh, med «Little Boy», atombomben som ble sluppet over Hiroshima. Sett utenfra virker sammenlikningen som et uttrykk for en hensynsløs stormannsgalskap fra et byrå som er mektig, men tross alt ikke allmektig.

Uten mål og mening. Blant de viktigste avsløringene i boken, er det faktum at dronekrigen ikke virker. For det første finnes det ingen etterretningsverdi i å ta livet av folk. Bruk av droner utelukker den tradisjonelle metoden med å ta til fange og forhøre terrormistenkte. Enda viktigere, det er i det hele tatt vanskelig å si hva man ønsker å oppnå med denne løpende snikmordkampanjen. Det påstås stadig at målene som tas ut, er såkalte high-value individuals, men svært få av personene som er navngitt i materialet, er toppledere i Al Qaida eller andre internasjonale terrororganisasjoner. Langt flere har vært lokale Taliban-ledere som hovedsakelig har beskjeftiget seg med væpnet motstand mot amerikanske soldater i hjemlandet. Amerikanske styrker gikk til slutt etter ordinære kjeltringer, fortalte en SEAL 6 spesialsoldat til New York Times. Det finnes også flere eksempler på at USA har blitt manipulert inn i lokale maktkamper og skaffet seg mektige fiender på grunn av nærmest amatørmessige feiltrinn.

Alle som utilsiktet blir drept i et droneangrep, klassifiseres rutinemessig som EKIA – enemy killed in action, med mindre det finnes klare bevis for at de var sivile. In dubio pro reo snudd på hodet, med andre ord. Dette gjelder spesielt såkalte MAM – military-age men. Hvordan endte verdens ubestridte militærmakt opp med å drive menneskejakt i Afghanistan, Pakistan, Jemen og Somalia? Hvordan endte USA opp med å anse alle menn mellom 15 og 60 år i et land de selv har invadert, som fiender? Det hele virker hinsides enhver fornuft. Et slikt paranoid fiendebilde kan lett bli til en selvoppfyllende profeti. I en verden der alle er fiender inntil det motsatte er bevist, har man gjort seg selv til alles fiende.

Hvordan endte verdens ubestridte militærmakt opp med å drive menneskejakt i Afghanistan, Pakistan, Jemen og Somalia?

Tematisk sprikende. The Assassination Complex er en samling enkeltstående artikler basert på lekkede dokumenter fra samme kilde. Bokens største svakhet er nettopp det begrensede kildematerialet, og at dette får styre innholdet. Stoffet dekker mange aspekter ved dronekrigen, men samtidig er det en god del overlapp mellom kapitlene, og til tider fremstår boken som tematisk sprikende. Enkelte av kapitlene kunne fortjent sin egen bok, for eksempel det som handler om militariseringen av politistyrker i USA og det som tar for seg USAs ekspansjon i Afrika. Til tross for at dette er interessant og viktig, er temaene her noe på siden av bokens hovedtema. Den dokumentbaserte historien ville også stått seg langt bedre dersom den i større grad var bygget ut med tradisjonelle journalistiske metoder og historiefortelling. Selv om boken inneholder viktig dokumentasjon, gjenstår fremdeles mange ubesvarte spørsmål. Til en viss grad er dette også forståelig; Scahill har gitt seg i kast med et politikkområde preget av strengt hemmelighold. Det er påfallende gjennom hele boken at så og si alle byråer og myndigheter har avslått å kommentere.

Mesteparten av boken er også relativt svak når det gjelder å analysere det store bildet – hva alle avsløringene betyr. Glenn Greenwalds etterord forsøker å samle noen av disse trådene. Obamas valgkampanje var bygget rundt kritikk av krigen mot terror og Bush-administrasjonens tendens til å heve seg over loven, påpeker Greenwald. Dette skulle det bli slutt på dersom Obama ble president. Ettertiden viser at Obama tvert imot videreførte og utvidet mye av Bushs mest kontroversielle politikk. Slik oppnådde han det Bush aldri kunne oppnådd alene: politikken som før var ansett som kontroversiell og til dels ekstrem, er nå tverrpolitisk akseptert. Når demokratene fikk presidenten, var det ikke lenger noen reell opposisjon mot virkemidlene brukt i krigen mot terror. Det at Obama ga seg selv makt til alene å bestemme hvem som kan kalles en terrorist og hvem som skal dø uten noen form for rettsprosess, er noe selv ikke Bush kunne gjøre. Mot slutten av 2015 ble det signalisert at dronekrigen etter alt å dømme vil bli trappet opp.

tori@toriaarseth.no

---
DEL