Snikksnakk, nei takk

Hvor bra er det egentlig å snakke om tingene? «Forsnakkelser» kan leses som en raptus mot den øredøvende konsensus for at det er bra å få «satt ord på ting».

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den navnløse hovedpersonen gjør nemlig alt annet enn å forsnakke seg – her gis det ikke ved dørene, i et 163 sider langt kampskrift for retten til å holde kjeft når ting er vanskelige.

Tekstens «jeg» er en ung kvinne som har rykket inn morens dødsannonse, uten at moren er død. Det er ikke godt å si hva som er sannhet og ljug i teksten, men det er bygget rundt de samtalene psykologen og kjæresten prøver å ha med den unge kvinnen. Det er tydelig at det er noe alvorlig muffens i den unge kvinnens følelsesliv, men lenge får vi ikke andre forklaringer enn at hun er sjalu på bror sin. Etterhvert kommer forbud, loven, synd og Gud glidende inn i teksten.

Det dukker også opp innvoller og actionfilmsjargong. «Familielitteraturen» får ny mening når vi stifter kjennskap med tarmene til hovedpersonen i løpet av en familiemiddag på side 36: «Jeg spiser litt av fisken og kjenner knærne som verker og tarmene som ligger på gulvet.» Det er harde tak i heimen.

Kvinnen lurer på om det hadde vært bra å fortelle, men hun stoler ikke på hva fortellingen bringer med seg. For språket konstruerer virkeligheten og gjør den sann. «Er det sånn det er, hvis jeg har sagt det?» spør hun – underforstått: Lar jeg være å si det så er det kanskje ikke slik.

Noe av det fine med Forsnakkelser er det grenseløse i teksten, som når samtalene som foregår rundt hovedpersonen på bussen flyter rett over i fortellerens monolog: En grenseløshet som likner en psykose, men er det teksten eller dama i den som er gæærn? Fortelleren er ikke bare upålitelig – hun gjør sin upålitelighet til et av hovetemaene.

Den følelsesmessige ugjennomtrengeligheten til hovedpersonen beskrives av Kristin Ribe gjennom en prosa det også er vanskelig å trenge gjennom. Noen ganger lar hun oss slippe billig unna med absurde truismer, som på side 111: «Du vet ikke ordet av det før du sier det, og du sier det jo ikke.» Likevel er det en tekst å bryne seg på, og det må være lov å spørre seg om man gidder. Til sammen er det likevel en helstøpt debut, hvor språk og innhold går i hverandre. Hun gir oss mye trøbbel, men til slutt vurderer hovedpersonen å slutte seg til dem som tror på viktigheten av å snakke. Om hun ikke akkurat prater løs.

---
DEL

Legg igjen et svar