Snart sju vonde år

Last Men in Aleppo. Regi: Feras Fayyad og co-director Steen Johannessen

Krig består også av hverdag, selv om den må leves i ruiner.

Willemien w. Sanders
Sanders er kritiker, bosatt i Rotterdam.

Vinneren av World Cinema Grand Jury-dokumentarfilmprisen ved Sundance Film Festival 2017, Last Men in Aleppo, får Europa-premiere under CPH:DOX i mars, der den skal være åpningsfilm. Filmen gir oss et tett møte med en gruppe av «De hvite hjelmene» (The White Helmets): menn som beskyttet med hvite hjelmer hjelper døde og levende ofre for blant annet luftangrep i Aleppo. Vi blir kjent med arbeidet de gjør så vel som privatlivet deres i perioden fra september 2015 til høsten 2016.

Khaled, Mahmoud og Nagieb kjører rundt i Aleppo med alt annet enn fullkomment utstyr, eller de stirrer mot himmelen på utkikk etter kampfly. Last Men in Aleppo utdyper vår forståelse av hva krig er ved å kontrastere actionfylt episoder med øyeblikk av hverdagsliv og stille tankeflukt. For ikke å snakke om tanker rundt det som angår her og nå: Skal de bli? Skal de dra sin vei? Skal de sende familiene vekk, eller ha dem i nærheten? Ustanselige ødeleggelser settes også opp mot stunder av gjenoppbygging under de midlertidige våpenhvilene; forsøk på å gjenskape en minste lille bit av det personlige livsrommet de en gang hadde. Våpenhvilens pustepauser gjør det også mulig å gjennomføre et anti-Bashar-møte, ta en tur til fotballøkka og bare rusle litt omkring – selv om anspenthet og bekymringer aldri er langt unna.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here