Snart sju vonde år

Last Men in Aleppo. Regi: Feras Fayyad og co-director Steen Johannessen

Krig består også av hverdag, selv om den må leves i ruiner.

Vinneren av World Cinema Grand Jury-dokumentarfilmprisen ved Sundance Film Festival 2017, Last Men in Aleppo, får Europa-premiere under CPH:DOX i mars, der den skal være åpningsfilm. Filmen gir oss et tett møte med en gruppe av «De hvite hjelmene» (The White Helmets): menn som beskyttet med hvite hjelmer hjelper døde og levende ofre for blant annet luftangrep i Aleppo. Vi blir kjent med arbeidet de gjør så vel som privatlivet deres i perioden fra september 2015 til høsten 2016.

Khaled, Mahmoud og Nagieb kjører rundt i Aleppo med alt annet enn fullkomment utstyr, eller de stirrer mot himmelen på utkikk etter kampfly. Last Men in Aleppo utdyper vår forståelse av hva krig er ved å kontrastere actionfylt episoder med øyeblikk av hverdagsliv og stille tankeflukt. For ikke å snakke om tanker rundt det som angår her og nå: Skal de bli? Skal de dra sin vei? Skal de sende familiene vekk, eller ha dem i nærheten? Ustanselige ødeleggelser settes også opp mot stunder av gjenoppbygging under de midlertidige våpenhvilene; forsøk på å gjenskape en minste lille bit av det personlige livsrommet de en gang hadde. Våpenhvilens pustepauser gjør det også mulig å gjennomføre et anti-Bashar-møte, ta en tur til fotballøkka og bare rusle litt omkring – selv om anspenthet og bekymringer aldri er langt unna.

Kontraster. Last Men in Aleppo er resultatet av et samarbeid mellom København-baserte Larm Film og Aleppo Media Center – sistnevnte er et initiativ for å dekke det som skjer i Aleppo, med fokus på innbyggernes hverdag. Regissør Fayyad har jobbet med flere åpenbart talentfulle fotografer for å dokumentere hendelsene i byen. Noen opptak er rent overveldende, hvor skjønnhet og heslighet kolliderer på slagkraftig vis: granateksplosjoner på nattehimmelen som likner fyrverkeri – før de gjør deler av byen til et flammehav. Et akvarium med gullfisk som står etterlatt i en utbombet leilighet. Og selv om musikken i filmen åpenbart er ment å skulle vekke følelser, blir den aldri sentimental eller melodramatisk.

De hvite hjelmene er også emnet for en kort Netflix-dokumentar – The White Helmets – som vant årets Oscar for beste korte dokumentarfilm. Etter traileren å dømme er noen av Last Men-opptakene også med i denne filmen.

Dystre utsikter. Regissøren av Last Men in Aleppo setter seg høye mål. Han har uttalt at han vil bidra til at De hvite hjelmene får anerkjennelsen de fortjener, og at han håper filmen vil motivere folk til å gjøre noe – bidra til å stoppe krigen. Mennene i filmen gjentar til stadighet at de føler seg sviktet av hele verden – av arabiske så vel som vestlige land. Dagens situasjon hva gjelder global politikk er heller ikke særlig oppmuntrende. Trumps siste sprell er å opprette sikkerhetssoner i Syria som gulfstatene skal betale, og han danner et team med Russland – som bomber Aleppo side om side med Assad-regimet – mens de rikeste gulfstatene generelt er uvillige til å ta imot syriske flyktninger eller på annet vis bruke politisk press for å tvinge Assad til å gå av. I mellomtiden synes Europa lammet av nasjonalistiske, fremmedfiendtlige og antiislamske strømninger. Situasjonen i Syria og store deler av Midtøsten fortsetter å være ekstremt komplisert, med ulike parter som slåss mot eller side om side med andre – inkludert ISIS, Den frie syriske armé, kurderne og utallige mindre grupper. Når krigen nå går inn i sitt sjuende år, er det lite som tyder på at det vil bli gjort seriøse forsøk på å oppnå fred i Syria.

---
DEL