Smittsomt mot

7. juli er det seks år siden terrorangrepene i London. Hadde de fire selvmordsbomberne kjent til «islams Gandhi», kunne historien sett annerledes ut.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Irshad Manji ble født i Uganda av egyptisk-indiske foreldre og flyktet fra Idi Amins regime til Canada da hun var fire år. Hun er forfatter av Hva er galt med islam i dag, har profilert seg som lesbisk feminist og er nå leder av Moral Courage Project ved New York University.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

New York, USA. I årene etter terrorbombingen i London 7. juli 2005 har jeg snakket med en rekke som kjente lederen for aksjonen: Mohammed Sidique Khan (30). Uavhengig av hverandre har de understreket at Khan forlot sin moderate familiemoské til fordel for en saudi-finansiert moské lenger nede i gata. Der utforsket han læren til imamer med føydale tradisjoner.

Selv om han ble behandlet som et barn, var det ingen som kunne ta fra Khan det faktum at han og vennene hans hadde tatt initiativ til å bekjempe narkotika og kriminalitet i nabolaget. De var en gjeng som kalte seg «The Mullah Boys». Mullaguttene avskydde foreldregenerasjonens likegyldige geistlighet, som de mente sløvet hjernene med sitt sneversynte stammefokus.

Khan var lidenskapelig forelsket i en indisk-muslimsk jente på utsiden av det pakistanske klan-systemet han kom fra. Foreldrene nektet ham å gifte seg med henne. Ekstreme islamister – som bruker islam som politisk ideologi – tok tak i Khans kjærlighetssorg. De fortalte ham at familien hans undergravde islam ved å nekte ham giftermålet bare fordi bruden var kulturelt annerledes. De lokket Khan til moskeen sin og ga ham enda flere grunner til å føle seg ydmyket: Irak, Afghanistan, Tsjetsjenia, Palestina, Kashmir.

Journalisten Shiv Malik har analysert Khans radikalisering. Han har konkludert med at Khan riktignok har vært indignert overfor vestlig utenrikspolitikk, men at det ikke er dette som først og fremst er grunnen til at han ledet en celle av unge menn som drepte seg selv og 52 pendlere i London. Snarere synes det å være en konflikt mellom den første og de senere generasjonene britiske pakistanere – med mange unge mennesker som bruker islamisme som en slags frigjøringsideologi.

Åndelig Gandhi-bror

Før han begynte å henge med islamister, kan vi tenke oss at Mohammad Sidique Khan hadde møtt Abdul Ghaffar Khan (1890-1988). «Abdul hvem?», spør du sikkert. Svar: Abdul. Ghaffar. Khan. Født og oppvokst øst i det britiske India, ved Peshawar i dagens Pakistan

Khan bygde en «Guds hær» som tjente lokalmiljøene og som sloss mot imperialisme med ikke-voldelige midler. Denne høye, spenstige og trofaste muslimen fortjener en egen artikkel, men for våre formål akkurat nå, tjener han som svar på spørsmålet: «Hvor er islams Gandhi?»

Ghaffar Khan var en muslimsk reformist. Han var sønn av en mindre landeier og vokste opp i regionen som kalles Den nordvestlige grenseprovinsen, et område der det nå kryr av Taliban. I årene fram mot Indias uavhengighet i 1947 var det tusenvis av pathanere, folk fra denne regionen, som begynte å nytolke islam og æresbegrepet. De viste at frihet oppstår gjennom selvdisiplin, ikke gjennom erobring av «den andre».

«Noe av det han jobbet med først, var kvinnenes rolle,» forteller biograf og fredsutdanner Eknath Easwaran meg. «Han oppfordret dem til å komme fram fra bak sløret, slik kvinnene i hans egen familie hadde gjort.»

Ghaffar Khans søster reiste ofte sammen med ham i grenseområdene, der hun noen ganger talte til befolkningen og andre ganger bare lyttet til brorens flammende taler. Han kjente sin Koran og siterte passasjene der det fastslås at kvinner og menn har like rettigheter. Han åpnet en skole for jenter og publiserte en avis, Pushtun, der han stilte spørsmål ved æresrelaterte tradisjoner.

Ville opplyse

I det den indiske frigjøringskampen begynte å skyte fart, var Ghaffar Khan en hovedaktør som i allianse med Mahatma Gandhi (1869-1948) brukte sin muslimske tro til å passe på at kvinner ble sentrale aktører i prosessen.

Han rekrutterte omlag 100.000 menn til å bli «Khudai Khidmatgar» – «Guds Tjenere», uniformerte soldater som erstattet blodfeider med fredelige måter å frigjøre India på. Guds Tjenere promoterte enhet mellom hinduer og muslimer med stort moralsk mot. Gandhi begynte å se på dem som så dedikerte til hans ikkevoldssak at han ba for at grense-pathanerne ikke bare skulle frigjøre India, men «bringe verden lærdom».

Dette skjedde på tross av muslimer som presset på for et eget hjemland, Pakistan, og på tross av britenes brutalisering og tro på at pathanerne ikke kunne komme ut av hevnspiralen. Selv før han visste hvem Gandhi var, kjente den unge pathaneren sin personlige oppgave: «Å utdanne, å opplyse, å løfte opp, å inspirere».

Plukk opp hansken!

Men Ghaffar Khan og Gandhi så drømmen om hindu-muslimsk enhet falle i grus. Den muslimske staten Pakistan ble løsrevet fra India i august 1947, og en voldsbølge rullet over grenseområdene. Dermed kom den verste tenkelige nyheten: I januar 1948 ble Gandhi drept av en hindu-nasjonalist som beskyldte ham for å være for «pro-muslimsk».

Ghaffar Khan, på sin side, vekket mange muslimers vrede ved å være for «pro-hindu». Den nye pakistanske regjeringen forbød Guds Tjenere, arresterte Ghaffar Khan og tiltalte ham for oppvigleri. Han fikk de påfølgende fire tiårene en rekke fengselsstraffer. Da han som 95-åring protesterte mot en erklært unntakstilstand i Pakistan, ble han igjen arrestert. Han døde i Peshawar i januar 1988, like etter at han hadde erklært en faste i protest mot muslimsk-hinduistisk vold.

For meg er Ghaffar Khans avbrutte arv som en hanske kastet til duell. Flere av oss burde plukke den opp. Hans liv er et bevis på at bak enhver representant for moralsk mot, står en ny vi ennå ikke har hørt om. Gandhis evne til å forsvare muslimsk-hinduistisk harmoni ble forsterket av hans tette bånd til Ghaffar Khan, som inspirerte hans moralske mot.

På samme måte ble Ghaffar Khans moralske mot gitt næring av en kjerne av andre mennesker, som hans søsken. Og av andre hinduistiske, kristne og muslimske ledere som satt fengslet sammen med ham – og som tolket sine hellige tekster i retning av en samlet, pluralistisk nasjon.

Kunnskapens makt

Framfor alt var det hans far Behram Khan, som sendte sønnene sine til å studere ved britiske skoler i Peshawar. For moralsk mot trenger ikke bety én persons isolerte kamp. Selv om det høres ut som en selvmotsigelse, er det slik at individualitet krever en landsby.

Dermed er sirkelen bokstavelig talt sluttet, og vi er tilbake ved ringlederen for selvmordsbomberne i London. Tenk om noen hadde fortalt Mohammad Sidique Khan om Abdul Ghaffar Khan? Fortalt ham at Ghaffar Khan hadde sloss mot britisk imperialisme ved å mobilisere det beste i sine muslimske trosfeller? Og at han til og med ville ha akseptert Mohammad Sidique Khans tverrkulturelle bryllup?

Ville den historien ha kunnet overbevise den unge briten til å motstå de ekstreme islamistenes agitasjon? Vi kan ikke tenke annet enn at det ville være verdt forsøket.

Oversatt fra engelsk av Kristian Krohg-Sørensen.

---
DEL