FOTO: AFP PHOTO / MARTIN BUREAU

Smil til det skjulte kamera!

Hvem er det egentlig som taper mest på den evige overvåkningen?

Avatar
Email: megaeldar@hotmail.com
Publisert: 18.02.2016

Nå, mens jeg skriver dette, monteres det opp overvåkningskameraer der hvor jeg bor. Ledelsen for borettslaget mitt, med 302 boenheter fordelt på seks blokker, har vedtatt at vi skal kameraovervåkes. Begrunnelsen er frykt for hærverk i borettslaget, at det hensettes søppel på feil steder, og et generelt ønske om trygghet. Blir kun én eneste hensatt søppelsekk, én eneste voldtekt eller ett eneste ran forhindret, er overvåkningskameraene legitimert. Trygghet og orden i borettslaget er verdt at alt vi gjør foran, mellom og ved siden av blokkene – og i alle fellesområdene – filmes og lagres.
Selvsagt er det ikke utrygt der jeg bor. Det som måtte skje av vold, seksualisert eller ikke, skjer i stillhet inne i leilighetene. Der skal det ikke opp kameraer. Vi kjenner hverandre i blokka, det er sosial kontroll. Jeg vet når det er fest, oppussing eller når naboen har fått råd til å kjøpe seg ny bil. Skilsmisser og dødsfall er felleseie. Vi kjenner hverandre, stort sett på godt. Det jeg ikke selv har sanset, blir referert i samtale med naboer.

Groruddalen er et av de tryggeste områdene i Oslo. Landskapene med blokker, motorveier og grøntarealer er rene trygghetsutopien. Her i dalen har jeg knapt opplevd noe skummelt.
Ergo skulle en tenke seg at det vil være så stor dissonans mellom de faktiske forholdene og kamerakontrollen av oss som bor her, at jeg og andre protesterer. Men nei, jeg kommer ikke til å klage, og jeg vet hvorfor. Jeg er blitt så vant til å bli sett, dokumentert, fotografert og filmet, at dette knapt merkes lenger.

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer