Smil til det skjulte kamera!

Hvem er det egentlig som taper mest på den evige overvåkningen?

FOTO: AFP PHOTO / MARTIN BUREAU
Bjørn Hatterud
Writer, Critic, Curator, Musician. epost megaeldar@hotmail.com

Nå, mens jeg skriver dette, monteres det opp overvåkningskameraer der hvor jeg bor. Ledelsen for borettslaget mitt, med 302 boenheter fordelt på seks blokker, har vedtatt at vi skal kameraovervåkes. Begrunnelsen er frykt for hærverk i borettslaget, at det hensettes søppel på feil steder, og et generelt ønske om trygghet. Blir kun én eneste hensatt søppelsekk, én eneste voldtekt eller ett eneste ran forhindret, er overvåkningskameraene legitimert. Trygghet og orden i borettslaget er verdt at alt vi gjør foran, mellom og ved siden av blokkene – og i alle fellesområdene – filmes og lagres.
Selvsagt er det ikke utrygt der jeg bor. Det som måtte skje av vold, seksualisert eller ikke, skjer i stillhet inne i leilighetene. Der skal det ikke opp kameraer. Vi kjenner hverandre i blokka, det er sosial kontroll. Jeg vet når det er fest, oppussing eller når naboen har fått råd til å kjøpe seg ny bil. Skilsmisser og dødsfall er felleseie. Vi kjenner hverandre, stort sett på godt. Det jeg ikke selv har sanset, blir referert i samtale med naboer.

Groruddalen er et av de tryggeste områdene i Oslo. Landskapene med blokker, motorveier og grøntarealer er rene trygghetsutopien. Her i dalen har jeg knapt opplevd noe skummelt.
Ergo skulle en tenke seg at det vil være så stor dissonans mellom de faktiske forholdene og kamerakontrollen av oss som bor her, at jeg og andre protesterer. Men nei, jeg kommer ikke til å klage, og jeg vet hvorfor. Jeg er blitt så vant til å bli sett, dokumentert, fotografert og filmet, at dette knapt merkes lenger.
Med sosiale medier er de fleste av oss blitt berømte – ikke bare i et kvarter, som Warhol forutså, men døgnkontinuerlig. I sosiale medier blir vi sett av venner og ukjente, og får tilbakemelding på ting vi gjør, ros for tanker vi skriver, bilder vi deler. Vi blir fulgt, sitert, og vist til. Livsdetaljer lagt ut på Facebook blir fanget opp, husket og fungerer som icebreaker ved neste sosiale sammenkomst.

Med sosiale medier er de fleste av oss blitt berømte – ikke bare i et kvarter, som Warhol forutså, men døgnkontinuerlig.

Vi sender nakenbilder, tar matbilder, lager en million kjedelige interiørblogger, skaper våre liv om til portretter for andre å se. Vi er blitt så vant til visuelt å dokumentere våre liv, at en angst oppstår når kameraet ikke lenger er der. Når ting ikke blir delt, er det ingen som bekrefter at det har skjedd. Delingen av vårt liv er beviset på vår eksistens. Det som tidligere var en sjelden luksus, kun unnet kunstnere og forfattere, det å skrive sitt liv eller portrettere seg selv, er blitt en allmenn øvelse.
Kameraet dras frem for å lagre øyeblikket, slik at vi blir hevet over døden og det forgjengelige. I tillegg «nummer» kameraene oss ned. Når vi tar opp kameraet og ser gjennom det, eller ser refleksjonen av oss selv i det, så bruker vi et filter når vi sanser, et second skin.

Det har oppstått en grotesk trend de siste årene, der folk som havner for eksempel i nødsituasjoner på fly, tar opp kameraene for å dokumentere støyen, røyken, ristingen og oksygenmaskene. Gjerne mens de selv smiler rett i kameraet. Situasjonen er ikke lenger veien mot en sikker død, fordi tiden er brent inn i minnekortet. Du vil være garantert berømmelse. En smule berømmelse dersom landingen går bra. Utrolig mye mer, dersom du skulle bli smurt utover i flykabinen, eller grillet levende, og mobilen mirakuløst nok overlever.
Vi er blitt avhengige av å bli sett, av å bli lagret, for å føle oss trygge. Nettopp derfor protesterer heller ikke jeg når borettslaget blir videoovervåket. Blir jeg drept foran blokka, blir jeg fremdeles like mye drept. Men jeg vet at det er et kamera der mens det fæle skjer. Så er det liksom ikke helt fånyttes.
Jacques Lacan ble kjent for sin teori om the gaze, blikket. Han mente at vissheten om at man blir sett av de andre, gjør at man mister sin autonomi. Mennesket blir ufritt i og av andres blikk. Frihet står gjerne som en binær motsetning til trygghet. I dag virker det som ting har snudd 180 grader. I dag er ikke mangel på autonomi folks bekymring. For mange er friheten i  ikke å bli sett så smertefull at de gjør hva som helst for det motsatte.
Det heter seg at hvis man ikke har noe å skjule, bør man la seg filme. Det er fort gjort å glemme at de største ofrene når vi overvåkes faktisk har noe å skjule. Jeg sikter selvsagt ikke til terrorister og kriminelle; slike vil alltid klare å komme seg unna. De det vil gå utover er de strukturelt svake, avvikere og minoriteter. De vil festes på borettslagets video, også når de gjør noe som de ikke ønsker sett. Fattige som samler flaskepant. Avhengige og brukere som kommer ruset hjem. Skaphomser fra minoritetsmiljøer som har sine kjærlighetsmøter i hemmelighet. De som har en ekstra og skamfull jobb, bare for å få det til å gå rundt. Funksjonshemmede som beveger seg annerledes, eller sliter med å komme seg frem. Alt dette vil bli filmet.
Vår samtidige foto- og videokultur gjør at det å dokumentere livet ikke bare er en selvfølge, det er normen. Å ikke ville la seg overvåke, blir suspekt. De som da har noe de vil skjule, blir dobbelt tapende.

---
DEL