Smerteskrikets gladsang 

The Accusation forteller om den daglige kampen for å forbli et menneske under Kim Il-sungs terrorregime.

Kurt Sweeney
Sweeney er forfatter og litteraturkritiker.

The Accusation. Forbidden Stories from Inside North Korea

Bandi

Serpent’s Tail

UK

Nesten ingen vet hvem som skjuler se bak navnet «Bandi». Men han er forfatter, og visstnok også medlem av den nordkoreanske forfatterforeningen der han har en høy status. Han er og må forbli anonym, noe som er en temmelig paradoksal situasjon for enhver skribent med et visst monn av ambisjoner. Men i motsetning til mange andre som har hoppet av til Sør-Korea, der de gjerne skriver og publiserer bøker om livet under det brutale Kim-regimet, har Bandi blitt værende igjen i nord. Og han representerer på en måte hele nasjonens samlede litterære realisme.

Regimeutfordrer. I sine fortellinger skriver han om ting som alle kjenner til, men ingen tør nevne, i hvert fall ikke i bokform. The Accusation. Forbidden Stories from Inside North Korea ble smuglet ut av landet som et håndskrevet manus, siden det umulig kunne gis ut i i landet: De sju fortellingene flerrer i fillebiter det offisielle glansbildet som nasjonen serveres av diktaturets propagandaapparat. Men for oss som kan lese ham, tegner Bandi bilder av et land i et politisk, eksistensielt og moralsk helvete. Deri ligger hans realisme – og derfor er den samme realismen forbudt av landets myndigheter. Realismen slik vi definerer den i frie, åpne samfunn er en utopi for nordkoreanske forfattere, som alle enten må rette seg etter sensuren eller risikere konsekvensene.

Med fortellingene i The Accusation utfordrer Bandi både sensuren og hele Kim-regimet. Han viser oss et tyranni som ikke bare er stalinistisk, men også teologisk: Dets øverste leder, enten han heter Kim Il-sung, Kim Jong-il eller Kim Jong-un, krever blind lydighet og underkastelse fra alle. Over tre generasjoner har disse representert den allmektige, allvitende og feilfrie stalinistiske guddommen.

Forfatteren Bandi representerer hele Nord-Koreas samlede litterære realisme, forbudt av landets myndigheter.

David og Goliat. Teologien manifesterer seg i fortellingene: Ingen av protagonistene har i realiteten noen sjanse til å endre tingenes tilstand – man kan rett og slett ikke opponere mot overmakten. Bandi vil selvfølgelig vise nettopp dette – den lille personen mot systemet, individet mot staten, enkeltmennesket mot flertallet – med andre ord tragedien i sin klassiske form. Men han bruker ikke mytestoff fra den greske antikken, derimot hverdagslige situasjoner som oppstår rundt ham. Nær sagt alt dreier seg om ikke å trå feil, med eller mot sin egen vilje – det får uansett ofte drastiske eller til og med katastrofale konsekvenser. Som i historien om småbarnsmoren Gyeong-hee: Hun driver med suksess en statlig forretning i hovedstaden Pyongyang, og nyter derfor respekt og status og dessuten de privilegier som følger med å være både partimedlem og gift med en propagandaleder. Men paret har ett problem: Sønnen på to år skriker vettskremt hver gang han ser bilder av Karl Marx eller Kim Il-sung. Han forbinder begge med store demonstrasjoner der svære folkemasser brøler og messer frem partitro slagord.

Familien bor i en blokk som vender ut mot Kim Il-sung-plassen. På motsatt side av plassen finnes regjeringskontorer der store plakater av Marx og Kim Il-sung henger permanent på veggene – derfor trekker ekteparet for gardinene hver kveld, så ikke guttungen skal skrike. Men partisekretæren i nabolaget blir likevel mistenksom og konfronterer moren med de tildekkede vinduene.

Familien bryter med resten av boligblokken der alle gardiner er korrekt trukket fra, hvilket kan tolkes som en kode, et forsøk på spionasje, og i sin naivitet forteller Gyeong-hee om sønnens redsel, ikke bare for Marx, men også for landsfaderen Kim Il-sung. Hun vitser og fleiper det vekk som uskyldig tull i hodet til et barn, og tror at det løser problemet. Men hun tar feil: Partisekretæren rapporterer inn både henne og mannen, og begge blir anklaget for å ha en uheldig og utilgivelig innflytelse på sønnen, for å sabotere partiets ideologi og dermed underminere regimets rettmessige legitimitet. De dømmes til varig forvisning, og i løpet av få timer fraktes den lille familien ut av byen til et ukjent sted, langt unna hovedstaden. Den nordkoreanske David taper nok en gang for Goliat.

De tvinges til å le og synge når de egentlig vil skrike og hyle.

Fremtiden. Mange litterater før Bandi har pekt på det utopiske tidsaspektet ved kommuniststaten: Det harde arbeidet som alle må stå sammen om, skal i en nær framtid sikre alle borgere et godt, trygt og komfortabelt liv i et moderne samfunn. Det er dette man gjerne kaller myten om det lovede landet. Til dags dato har man aldri sett konturene av dette landet materialisere seg i Folkerepublikken Korea. Man så det heller aldri i Sovjetunionen under Stalin. Rundt 1930 skrev Andrej Platonov Anleggsgrøften, en roman som fort ble forbudt og først publisert på nytt under Gorbatjovs perestrojka sent på 80-tallet. På en subtil måte viser Platonov at arbeidsfolk etter hvert begynner å tvile på det fremtidslandet; de jobber hardt, og mer enn hardt, men ingenting forandrer seg til det bedre, snarere tvert imot. Det sære er at Platonov ikke var systemkritiker, men bolsjevik; han deltok i borgerkrigen og satte alt inn på å oppfylle sine plikter overfor den unge sovjetstaten. Og som mange andre idealister trodde han på utopien om et bedre samfunn. Ifølge partipropagandaen var dette i ferd med å realisere seg, men alle kan se at det ikke skjer. Som mange andre så Platonov også at idealene forandret seg: De stivnet til rigid, dogmatisk ideologi. Og Bandis karakterer, fra et hardtarbeidende og lojalt proletariat så vel som partimedlemmer, jobber nesten livet av seg for å skape idealsamfunnet – det klasseløse – som de har drømt om så lenge, men som de til slutt innser at aldri vil bli virkeliggjort. Fattigdommen og slitet fortsetter, men utopien forsvinner – og da forsvinner også fremtiden og meningen med livet. De beste blant dem dør – av hjertesvikt, eller en kule i tinningen.

Den røde tråden. I fortellingen «Pandemonium» har ekteparet Oh hentet barnebarnet hos datteren som er høygravid og trenger avlastning. På veien hjemover blir toget deres tømt for passasjerer på en liten stasjon, der det allerede finnes hundrevis av andre i samme situasjon. Det pøsregner, og alle søker dekning i det lille stasjonsbygget, som snart er sprengfullt. I tumultene som oppstår, brekker barnebarnet benet og herr Oh får bekkenet vridd ut av ledd. Da bestemmer fru Oh seg for å gå til fots til en slektning et stykke unna, som har et lindrende middel mot datterens graviditetsplager. Hun legger ut på den helt tomme motorveien og blir etter en stund tatt igjen av en eviglang bilkortesje. Hun prøver å gjemme seg, men en vennlig, dresskledd mann leier henne bort til en ventende limousin. I den åpne døren står ingen ringere enn Kim Il-sung. Med et overbærende smil spør han vennlig hva hun gjør helt alene på motorveien, og hun forklarer datterens tilstand. Kim Il-sung svarer at datteren skal legges inn på fødeavdelingen ved det beste sykehuset i Pyongyang, og deretter blir fru Oh skysset i limousinen, først til slektningen sin, og derfra tilbake til togstasjonen. Hele opptrinnet med regimelederen har blitt filmet av reportere og kamerafolk, og blir sendt i reprise både på radio og tv flere dager i strekk. Fru Oh rødmer av skam hver gang hun ser sitt eget ansikt på skjermen. Både hun og mannen hennes skjønner at hun er blitt brukt i et propagandastunt, satt i scene for å bygge opp under løgnen om Kim Il-sung som folkets store velgjører. Som begge vet, ble togene tømt og motorveien stengt for å gi i Kim fri passasje, og også for å la ham slippe å møte sitt «elskede» folk – som lever i dyp, håpløs fattigdom. En kongelig avledningsmanøver, der majesteten selv blir skånet for sannheten om rikets tilstand. De statlige mediene serverer nasjonen opptak av en leder som skjenker en stakkars, liten kvinne av folket sin nåde og gunst, alt mens man i bakgrunnen hører lyden av folkemasser som syngende takker sin store fører for et lykkelig og godt liv. Som fru Oh tenker, våger ingen å peke på løgnen, men deltar isteden i det samme koret som hyller Kim og kommunistpartiet. Å ytre et eneste negativt ord om ham og partiet er livsfarlig, for tystere og spioner finnes på alle kanter og fanger opp hver minste lille kritikk mot regimet.

De er alle sperret inne i et lykkelig helvete.

Språktyven. Kim har klart mesterstykket å tilrane seg språket. Rundt ham plaprer alle som lykkelige, takknemlige papegøyer. Som fru Oh sier til ektemannen, er de alle sperret inne i et «lykkelig helvete», en vedvarende gigantisk løgn, der en sadistisk tyrann tvinger alle sine slaver til å le og synge når de egentlig vil skrike og hyle av de uutholdelige lidelsene han påfører dem. Man kan si at dette er Bandis doble intensjon: å vise hva slags pandemonium folk må holde ut med, hva slags ville og absurde grusomheter de må akseptere som sin virkelighet – og hvordan de gjør det. Den vanlige nordkoreaners daglige kamp for redelighet og humanitet går som en rød tråd gjennom disse fortellingene – de håpløse skjebnene som holder på å drukne under det enorme trykket fra et nådeløst diktatur. Dette utstiller både Kim Il-sung, sønnen og sønnesønnen som tre sanne jævler, et knippe menn fullstendig blottet for skrupler.

Les også
12 spørsmål til vår nye utenriksminister
På tide å se Korea

---
DEL