Filosofen Arne Johan Vetlesen åpner sin bok Smerte i vår tid med sitatet «Det som ikke dreper meg gjør meg sterkere» – hentet fra en Nietzsche-aforisme om «livets krigsskole». For Nietzsche gjaldt det å være kampklar og fatalistisk. Dette innebar å ikke søke trøst eller kompensasjon, å ikke gjøre lidelse og urett til en innvending mot livet, til et hat mot livet og verden, slik han – i likhet med keiser Nero – anklaget de kristne for å gjøre. Paradoksalt nok vant kristendommen også frem nettopp på grunn av martyrenes heroiske vilje til å utholde lidelse mens de (etter sigende) ble brent levende som fakler på Neros hagefester eller mens de ble revet i filler av løver i Colosseum. Ingenting fikk publikum til å juble og le mer enn når en gladiator uventet fikk armen revet av.
Til tross for at både splatter-humoren og smerte-fascinasjonen lever videre i vår tids digitale voldssirkus, liker vi å tro at vi har gjort fremskritt i omgangen med andres lidelse. Men hva med vår egen smerte?
Mye av verdens lidelse er, som gladiatorkampene, åpenbart urettferdig, dypt klanderverdig og høyst unødvendig. Samtidig er smerten en uunngåelig del av livet. Hvilken smerte skal vi så akseptere – og når skal vi avvise smerten som noe som ikke burde finnes? Premisset for Arne Johan Vetlesens filosofiske bok Smerte i vår tid er at omgangen vår med lidelse blir formet av en smertekultur – psykiske strategier som er formidlet og understøttet av samfunnet. Så hva kan vår tids smerteforvaltning og lidelsesideologi fortelle oss om oss selv?
Ødeleggelse av offerets psyke
I et mesterlig åpningskapittel om tortur går Vetlesen løs på smerten i dens mest marerittaktige og aktivt frembrakte form. Bortsett fra å hjelpe leseren til å forstå den avskyelige logikken i torturens praksis, finner Vetlesen her midler til å belyse forholdet mellom fysisk og psykisk smerte. Når offerets egen kropp blir gjort til middelet, er målet hverken tilståelse, informasjon eller noe så enkelt som ydmykelse gjennom kroppslig beskadigelse. Målet er heller en fullstendig ødeleggelse av offerets psyke og personlighet. Torturistens største triumf er at selve tanken på å leve videre blir motbydelig for offeret.
I velferdsstaten er kanskje tendensen at smerten – i form av uførhet eller behov for
hjelp – blir registrert umiddelbart og veksles inn på sosialkontorene.
Det er en grotesk logikk, med fokus på offeret som skal prestere, holde ut, og ikke svikte sine kamerater eller sin familie. Smerten som prøvelse og show vender oppmerksomheten bort fra torturisten. Offerets bitre og maktesløse anklager tjener bare til å bekrefte posisjonen som en taper, et ingenting. Det som ikke dreper deg, kan likevel svekke deg, knekke deg eller drive deg til vanvidd.
Smerteberetning uten adresse
Overgriperens rolle innbyr til ikke bare til selvforherligelse som den aktive og mektige part, men også til det Slavoj Žižek har omtalt som en «invertert moral». Heinrich Himmler er kroneksempelet, i det han roste seg selv for sin kaldblodige evne til å gjøre sin plikt – det nødvendige – om det så innebar massemord. Vetlesen viser også til uhyggelige sosiologiske funn, som viser at skoleelever er langt mer opptatt av at Himmler «sikkert ikke hadde noe valg», enn til å sympatisere med ofrene.
Snedig nok overfører Vetlesen denne logikken til det nyliberalistiske konkurransesamfunnet. Her er Margaret Thatchers «det finnes ikke noe alternativ» og den smerte som blir påført mennesker under markedets diktat, ansett som nødvendige onder. Hvis du ikke har lyktes, har du ikke prøvd hardt nok. Som for torturofferet gjelder det å prestere, selv i krenkelsen.
I en revolusjonær kultur blir smerten og krenkelsene mot grupper og enkeltmennesker skrevet inn i et kollektivt politisk prosjekt, der forulempelsene senere kan veksles inn når et bedre samfunn blir realisert. I velferdsstaten er tendensen kanskje at smerten – i form av uførhet eller behov for hjelp – blir registrert umiddelbart og veksles inn på sosialkontorene. I det nyliberale samfunnet er de sosiale sikkerhetsnettene i ferd med å rakne og det finnes ingen klar adresse der du kan innberette smerten. Det er ingen kompensasjon for den som blir rammet av ulykker eller tråkket ned av omgivelsene.
Joker – den bevæpnede taperen
Vetlesen analyserer filmen Joker, der den mentalt forstyrrede deltidsklovnen, spilt av Joaquin Phoenix, blir den absolutte taper, hånet av sjefen, latterliggjort av alle, oversett og usynlig. Smerten som bygger seg opp blir farlig, eksplosiv og til slutt morderisk – og han ender også opp som en slags helteskikkelse for det sydende hatet til storbyens lumpen-prekariat.
Vi kjenner denne oppmerksomhetshungrige morderklovnen altfor godt – den bevæpnede taperen i det kyniske samfunnet. Filmen ligner dermed, som så mange andre i vår tid, for mye på den virkeligheten vi opplever, antyder Vetlesen: fabelen gir ingen symbolsk forløsning eller sublimering av lidelsen med hevn og utagering – den lærer oss ikke å forandre lidelsen til mening, slik tragedien gjør.
Lidelsens psykopolitikk
Moderniteten kan, til tross for alle sine motsetningsfulle tendenser, forstås som et forsøk på å løse det ondes problem i sin sekulære form: som smertens problem. Siden opplysningstiden er det ingen tvil om at lidelsen er blitt redusert enormt gjennom teknologiske og medisinske fremskritt – og sosial fordeling. Summen av smerte i verden er ikke konstant eller naturgitt.
Vetlesen påpeker at det nyliberale samfunnet skaper nye former for lidelser, men går samtidig så langt som å påpeke at det fysiske hverdagsslitet nesten er antikvert. Og har vi ikke dessuten outsourcet smerten til andre verdensdeler, til fabrikkarbeidere i Kina og gruvearbeidere i Sør-Amerika? Har vi ikke opprettet bekvemmelighet i vår egen tid på bekostning av fremtidens generasjoner? Dette antyder et globalt smerteregnskap, og en lidelsens psykopolitikk i globalt format – som Vetlesen har skrevet om andre steder, men bare så vidt berører i denne boken.
Mangel på mening
Det er også en vesentlig rest av smerte i forbrukersamfunnets distraksjons- og behagskultur: «Vi lever i et samfunn som allment har synkende forståelse og aksept for grenser av et slag som menneskene – de som støter an mot og er underlagt grensene – ikke selv av egen vilje har skapt», skriver Vetlesen. Den virkelige tragedien melder seg når mennesket i sin hybris prøver å fornekte sine begrensninger.
Selvutbytting, fleksibilisering, og mulighetsmaksimering er blitt tidens melodi og realitetenes motstand blir dermed opplevd som en ydmykelse. Sannheten om at jordens ressurser er begrensede blir en smertelig fornærmelse mot nasjonale og personlige ambisjoner. Kroppens ufullkommenheter blir utålelige. Sårbarheten blir pinlig, og døden blir en skandale. En slik smertekultur er umoden, mener Vetlesen, og kan ikke hjelpe den enkelte som forblir eksponert for livets lidelser. Offeret må kanskje hjelpes til å få sin fulle moralske verdighet tilbake – på langt dypere måter enn når krenkelser som også har sladderpotensial blir vekslet inn mot femten minutters berømmelse i media.
Smerten lider i dag under en mangel på mening.