Å fornekte deler av historien er en velkjent del av det å etablere en nasjonal identitet. Graden av fornektelse avslører hvordan det egentlig står til med demokratiet og den kulturelle toleransen i samfunnet. I dagens Frankrike utgjør den algeriske frigjøringskrigen (1954–1962) stadig et av de sorte hullene i landets selvnarrativ. Med det som bakteppe har ethvert bidrag til å bringe temaet på bane en iboende verdi. Filmfestivalen Vision du Reel i Nyon – som årlig styrker sin posisjon i det internasjonale festival-landskapet – fortjener honnør for å vise filmer som nettopp tar for seg disse sorte hullene.
Filmskaperen Dorothee Myriam Kellou vokste opp i Nancy, med en algerisk far (Malek) som aldri ville snakke om fortiden. Malek blir en representant for de mange som bidrar til å sementere den offisielle linjen, tausheten, til og med når de blir direkte konfrontert med historiens brutale fakta. Men en dag finner han fram noen gamle dokumenter fra Algerie – og viser dem til datteren.
Den algeriske frigjøringskrigen utgjør stadig et av de sorte hullene i Frankrikes
historie.
En av drivkreftene i In Mansourah You Separated Us er å finne de bakenforliggende årsakene til den rungende tausheten som til og med øyenvitner møter temaet med. Den første forklaringen vi får, er frykt: Faren innrømmer at statuen som ble reist til minne om den franske krigshelten i Algerie, Jean Pierre Hippolyte Blandan# (i parken Sergent Blandan i Lyon), skremmer vettet av ham hver eneste morgen når han passerer den på vei til jobb.
Omplasseringspolitikk
Kellou overbeviser faren om å bli med på en reise bakover i tid for å besøke ruinene av barndomshjemmet hans samt de gjenværende innbyggerne i landsbyen Mansourah, sør i fjellområdet Kabylia, og omkringliggende landsbyer – steder han aldri har dratt tilbake til etter frigjøringskrigen.
Under krigen ble over 3,5 million algeriere fordrevet fra sine hjem, noe som på det tidspunktet utgjorde over halvparten av befolkningen i de landlige områdene. Av disse ble 2 350 000 tvangsflyttet til «konsentrasjonssentra» opprettet av den franske hæren, mens 1 175 000 ble plassert i allerede eksisterende landsbyer, i nærheten av franske militære utposter. Mansourah var en av landsbyene som ble forvandlet til en interneringsleir. Omplassering var et av mange verktøy kolonimakten tok i bruk for blant annet å ødelegge tradisjonelle samfunnsstrukturer og pasifisere befolkningen, og gjennom det forsøke å forhindre at den nasjonale frigjøringsfronten i Algerie, Front de libération nationale (FLN), fikk innflytelse. Uten forvarsler tvang den franske hæren folk ut av sine hjem og om bord i lastebiler – og kjørte dem vekk i løpet av bare noen få timer.
Omplassering var et av mange verktøy kolonimakten tok i bruk for å pasifisere
befolkningen.
FLN hadde dog en rekke medlemmer blant innbyggerne i interneringsleirene og tok forsøksvis kontroll over leirenes indre anliggender. Det ble forventet at beboerne etterlevde konservative tradisjonelle regler, noe som blant annet resulterte i overfylte boliger, med opptil sju familier under samme tak. Og om noen av de tvangsomplasserte bøndene våget seg ut av leirene for å fortsette å dyrke jorden – som nå var blitt forvandlet til forbudt militær sone – ble de drept av den franske hæren.
Regissør Dorothee Myriam Kellou
Algerie sliter fremdeles med problemene som fulgte i kjølvannet av omplasseringspolitikken. De som returnerte til sine opprinnelige landsbyer etter at krigen var over, kom hjem til ruiner og oppløsning. Algerierne strever fortsatt med traumene den franske hæren påførte dem, men de plages også av dårlig samvittighet over sine egne handlinger under krigen. Tilliten mellom landsbybeboerne er i dag på et bunnivå. «Døden ble en del av hverdagen», forteller en av de tidligere motstandskjemperne. Han angrer blant annet på at han drepte en ung mann bare fordi vedkommende spradet rundt i landsbyen – i full offentlighet – sammen med en jente. Skyldfølelsen tærer døgnet rundt, og marerittaktige bilder om planlagte eller utførte drap dukker stadig opp i drømmene.
Lignende bilder dukker opp også i Maleks erindring, idet han omsider erkjenner sin egen skyldfølelse overfor datteren. Filmskaperen fanger flere private øyeblikk med kameraet, som da faren legger igjen et fotografi av sin mor i det som er igjen av rommet hvor han ble født. Og da han minnes dagen den franske hæren brutalt gjennomsøkte landsbyen, på jakt etter FLN-medlemmer. Det var så vidt han overlevde.
Ruiner
En ødelagt kultur er uomtvistelig resultatet av den franske omplasseringspolitikken. «En kultur som ikke forsvarer seg selv, er en fortapt kultur», sier en av de algeriske innbyggerne. Og det er her vi finner kilden til den potente tausheten og (selvvalgte) uvitenheten – ikke bare i Frankrike, men også i Algerie. Til og med rettferdigheten blir forsvarsløs uten frie sjeler som er villige til å forsvare den. Samtidig har urettferdigheten gode kår i slike tider og forblir en dominerende kraft i kulturen.
Regissør Dorothee Myriam Kellou
Kellou bruker filmkameraet på en enkel måte, helt strippet for effekter eller høyteknologisk jåleri. Hun stoler åpenbart på tyngden i faktaopplysningene hun gir sitt publikum, samt på oppriktigheten til dem som blir portrettert. In Mansourah You Separated Us er blitt laget med beskjedne midler. Noen nattscener er uskarpe, og i visse sekvenser er en fortellerstemme lagt over bilder av en kvinne som ikke sier noe. Opptakene, som stort sett er gjort innendørs og viser intervjuer med enkeltpersoner, suppleres med arkivmateriale eller sveip over et storslått, men ugjestmildt og ufruktbart landskap, hvor det å overleve ser ut til å være en daglig kamp i seg selv.
Det algeriske folket lever i et «ingen framdrift, ingen framtid»-samfunn – lemlestet og til tider melankolsk, på alle vis mentalt mishandlet. Og ganske ofte avbryter filmens protagonister seg selv midt i en setning for å be om tilgivelse.
Oversatt av Vibeke Harper
