Smelter grønne myter

Etter nok en klimaboklansering stiller jeg spørsmålet: Trenger vi enda flere bøker om klimapolitikk og den globale oppvarmingas årsaker og konsekvenser?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Anmeldelse. Svaret på spørsmålet i ingressen er selvsagt et klart «ja». I alle fall dersom de nye klimabøker tilfører oss lesere ny kunnskap og gir nye perspektiver.

Og kanskje aller mest er det behov for bøker som retter søkelyset mot vårt eget land og den klimapolitikken som myndighetene fører. For når kløfta mellom fagre ord og handlinger er så dyp at den fortjener en plass i Guinness´ rekordbok, trenger dette en forklaring. Og det er nettopp det siste som Erik Martiniussen er opptatt av i Drivhuseffekten. Klimapolitikken som forsvant (Manifest Forlag).

Som miljøaktivist og journalist har forfatteren fulgt sitt tema på nært hold i en årrekke, og som statsviter veit han også en god del om hvordan staten fungerer og hvordan beslutninger fattes. Ved flere anledninger har Martiniussen dessuten vært tett på de internasjonale forhandlingene (eller forhalingene), og han har reist verden rundt for å finne svar på sine mange spørsmål. Utgangspunktet er derfor det aller beste, og langt på vei har dette blitt en vellykket bok som – forhåpentlig – kommer til å sette sine spor i debatten.

Vi blir først tatt med på en reise inn i det norske landskapet, med nærbilder av flom, uregelmessig nedbør, smeltende isbreer og fjell som gror igjen. Intervjuer med både fagfolk og de som har opplevd ustabilt vær på kroppen bidrar til å gjøre stoffet nært, samtidig som vi minnes om at virkningene er langt mer dramatiske i de deler av verden hvor utslippene er minst. Dette kunne selvsagt avfeies som naturlige variasjoner og tilfeldigheter, slik noen som kjent forsøker seg på, men så lett slipper ikke leserne unna.

I et eget kapittel presenterer Martiniussen forskning om de store sammenhenger og klimaendringer i et langt historisk perspektiv, og han gjør dette både enkelt og nyansert.

Stoltenbergs nettverk

Det er fire hovedtemaer som utover i boka velges ut som de mest sentrale: Sammenbruddet i internasjonale forhandlinger, den norske bløffen om klimakvoter, de tette forbindelsene mellom enkelte samfunnsøkonomer og den politiske makteliten, og motviljen mot å sette i verk tiltak som virkelig monner i eget land.

Det er et vellykket grep å fordype seg i noen utvalgte områder, særlig når det også er klare forbindelseslinjer mellom dem. En av hovedpersonene i den store fortellingen er Jens Stoltenberg, som ikke minst representerer et nettverk av samfunnsøkonomer som tror på salg av klimakvoter, går igjen i offentlige utredninger, sitter ved maktas politiske sentrum (Statsministerens kontor og Finansdepartementet) og bruker sine venner i miljøer rundt Statistisk Sentralbyrå, analyseselskapet Econ (nå Pöyry) og Universitetet i Oslo.

Ikke minst blir det dokumentert hvordan Jens Stoltenberg selv har vært en aktiv drivkraft i et utall forskjellige posisjoner når det gjelder å nedtone tiltak i eget land og isteden kjøpe seg utslipp ved å betale for kvoter i utviklingsland. Med et nærstudium av de brutte løfters festival, dvs. København-toppmøtet i 2009, blir det mer enn antydet at den norske statsministeren gjennom flere kanaler skjønnmalte USA-president Barack Obamas standpunkter og bidro til å velte ansvaret over på andre.

Karbonkapitalisme og tallmagi

I en begrunnet frykt for at mye av dette kan virke som konspirasjonsteorier, går Martiniussen grundig til verks med dokumentasjon, diagrammer og personer som får navn og ansikt. Særlig inngående, faktaspekket og detaljert er beskrivelsen av hvordan troen på markedsbasert salg av klimakvoter har fått norske politikere og sentrale folk i embetsverket til å lukke øynene for alle svakheter, ikke minst blir dette beskrevet gjennom reportasjer fra Kina.

Det er også velkjent fra mye forskning og andre utredninger at det er kastet penger ut av vinduet til tiltak som ville ha kommet i stand likevel, og hvor virkningene blåses opp for å kunne trekkes fra på det norske klimaregnskapet. Det er ikke bare slik at ordningen dessverre ikke fungerer, hele konseptet med tallmagi, karbonkolonialisme og fri omsetning av atmosfæren er grunnleggende galt.

Kvotesalg og manglende interesse for å ta en stor del av omstillingene på hjemmebane, betyr både at det blir vanskeligere å være et internasjonalt foregangsland og at overgangen til alternative energikilder er kraftig forsømt. Gjennom reiser i Tyskland og Sverige, får forfatteren klart fram hvor mye som kan gjøres i land som ikke svømmer i olje.

Oljeplattform som politisk plattform

Samtidig som det er positivt at Martiniussen fordyper seg i disse temaene, er det viktige sider ved utformingen av norsk klimapolitikk som trer mindre klart fram. I tillegg til det klimapolitiske «jerntrianglet» (Statistisk Sentralbyrå, Økonomisk Institutt ved Universitet i Oslo og Finansdepartementet) er det som kjent en rekke andre aktører. Oljeindustrien opptrer i en beskjeden birolle, Statoil nevnes knapt og de sterke kapitalkreftene rundt leverandørindustrien får liten plass.

Norsk klimapolitikk handler ikke bare om det som styres gjennom «klimaforliket», forskeres spilleteoretiske fantasier og svik på hjemmebane, men også om den norske offensiven om å hente ut olje fra alle verdenshjørner, der halvstatlige og private interesser går hånd i hånd. Feltet er altså åpent for enda flere bøker, der grunnlaget er lagt av Helge Ryggvik i hans Til siste dråpe fra 2009. Det er også grunn til å ønske velkommen en grundig debatt om miljøorganisasjonenes strategier, der et kapittel i Drivhuseffekten sikkert vil føre til reaksjoner.

Når Statoil nå har fått både et gammelt styremedlem og en kommunikasjonssjef inn i Utenriksdepartementets politiske ledelse, samtidig som energistatsråden forsøker å overgå selv Ola Borten Moe på oljejakt, blir behovet for nye analyser og kampanjer neppe mindre. Det tragiske er at den blå-oljesvarte regjeringa kan gå til dekket bord og overta kvoteentusiastenes språk om tiltak der det er mest «effektivt». H/Frps politiske plattform likner da også mest på en oljeplattform.

Stadig mindre usikkerhet

De mer journalistiske beretningene om klimaendringer i Norge blir mer enn bekreftet i Klimaendringer i Norge (Universitetsforlaget), som blei nylig lansert. Boka springer ut av et langvarig forskningsprosjekt om «Klimaendringer og konsekvenser for Norge» (Norklima), som nå er avsluttet.

De viktigste resultatene blir i Klimaendringer i Norge formidlet i et ikke-teknisk språk av tre sentrale personer i det norske miljøet: Knut H. Alfsen er strategidirektør ved forskningssenteret CICERO, Eystein Jansen er forskningsleder ved Bjerknessenteret (og en av de internasjonale hovedforfatterne av den siste rapporten fra FNs klimapanel) og Dag O. Hessen er biologprofessor ved Universitetet i Oslo. Deres fagkunnskap og evne til å gjøre store sammenhenger forståelig for vanlige lesere er forbilledlig.

Her blir vi tatt med en i forskernes verksted, der vi får et spennende innblikk i hvordan resultater blir til, og hvilke vanskelige avveininger som gjøres underveis. Det er en solid avmystifisering, og det gjør det klart hva vi kan si helt sikkert, og hva det fortsatt er berettiget usikkerhet om. Men hovedbudskapet er at usikkerheten blir stadig mindre, slik vi kan forvente når noen av verdens skarpeste hjerner i årevis bryner seg mot hverandre.

Hvor mye innsikt hjelper, er derimot fortsatt like usikkert. Den nye regjeringa har en statsråd som mest ser på klimaendringer som et påfunn for å legge nye skatter på innbyggerne, mens en av statssekretærene ser det hele som en marxistisk indoktrinering. (Som kjent har Karl Marx lenge vært medlem av FNs klimapanel.)

Som å slå i bomull

Sammenfatningen av tilgjengelig kunnskap etterlater ingen tvil om den globale oppvarmingas omfang og årsaker. Her er det ikke minst interessant at de plukker fra hverandre klimafornekternes kronargument om at det er endringer i solstråling – og ikke menneskeskapte utslipp – som gir den viktigste forklaringa.

Selv om Norge er et såkalt klimarobust land sammenliknet med mange andre steder på kloden, det vil si at vi har god infrastruktur og rikelig med midler til omstillinger, er det samtidig et hovedbudskap at virkningene også her vil bli omfattende. Det har blant annet sammenheng med at to grader i global gjennomsnittsøkning vil bety fire graders økning i Norge, noe som fører til at isbreene vil forsvinne og at havet forsures. Dessuten slås det ettertrykkelig fast at framtida allerede er her, selv om de tydelige tegnene bare er en beskjeden start på det som kan skje.

I et intervju i Klassekampen 28. oktober ga Dag O. Hessen uttrykk for at den politiske debatten om klimaendringer var frustrerende, og at det var som å slå i bomull. Grunnen er at de aller fleste politikere sier at de erkjenner alvoret og at vi står overfor vår tids største problem, men at tiltakene er puslete. Han mener at Norge er for opptatt av at det ikke skal koste Norge noe i form av redusert oljeutvinning, færre flyreiser og redusert forbruk, og han viser til at det langt fra er noen helhjertet satsing på å tenke systemisk nytt.

McKibbens kampanjedagbok

Det er kanskje ikke så mye ny kunnskap om klimaendringer å hente i Sofieprisvinner Bill McKibbens nye Oil and Honey, og boka er åpenbart skrevet for et hjemlig publikum i Nord-Amerika. Men det betyr langt fra at den er uinteressant for norske lesere. USA er et av de landa som slipper ut mest drivhusgasser per innbygger, og det bærer et tungt ansvar.

Dessuten er det som skjer på politisk topplan i USA av den største betydning for å oppnå – eller hindre – internasjonale løsninger, og for et par uker siden fikk McKibben da også Sofieprisen under stor oppmerksomhet. Årets bok fra hans hånd er en slags kampanjedagbok, som samtidig gir et dramatisk bilde av både tørke og rekordkraftig vind med flom. Slik blir vi kjent med en fagskribent som tidligere mest har oppholdt seg ved skrivebordet, men som nå har tatt steget ut fra bøkenes til demonstrasjonenes og massebevegelsenes verden.

Vi får spennende glimt inn i hvordan nettverket «350.org» er bygd opp, men vi kunne godt fått vite mer om aktiviteter i nærmere 190 land utenom USA. Noe motvillig, i starten, har McKibben blitt en folketaler på ustanselige turneer i inn- og utland.

Et utgangspunkt for virksomheten er kampen mot oljeledningene som vil føre olje fra tjæresandprosjektene i Canada tvers gjennom USA, der et dramatisk høydepunkt er sivil ulydighet, massearrestasjoner og dagene i fengsel. Tittelen, om olje og honning, spiller også på McKibbens nære samarbeid med en lokal bonde som driver økologisk og som satser på birøkt. Her blir det lokale og globale bundet sammen i kjærlighet og nærhet til naturen. Dette er ikke en romantisk tilbaketrekning, men en kilde til engasjement og politisk kamp på mange plan.

I strupen olje-Norge


Oil and Honey er ikke bare en fortelling om motstand nedenfra i et grasrotperspektiv, men om hvordan makt utøves og hvilken stor innflytelse oljeselskaper og andre storselskaper utøver gjennom politiske bidrag og press på folkevalgte.

Derfor er et av kampanjemålene å bekjempe en fossil industri som tjener penger på at klodens livsgrunnlag ødelegges, og som har som forutsetning for sine langtidsplaner – og sine børsnoteringer – at advarslene ikke tas på alvor. Det er en mektig industri som ikke ser ut til å sky noen midler, og som bruker sin økonomiske makt og sine bidrag til USAs folkevalgte til å sabotere alle miljøtiltak.

Prisutdelingen i Oslo forrige mandag viste tydelig hvor frontene går. På vegne av arrangørene var det miljøminister Trine Sundtoft (H) som av en eller annen grunn overrakte prisen. I sin tale roste hun McKibbens og sivilsamfunnets engasjement, og hun fortalte rørende om hvordan vi alle ønsker oss et bærekraftig samfunn.

Men prisvinner McKibben lot seg ikke blende, og han langet kraftfullt ut mot Statoil, norske myndigheter og – ikke minst – Oljefondet, som satser stort på at fossilindustrien fortsatt vil ha gode dager på klodens bekostning.


Heldigvis for statsråden var dette den siste Sofieprisen, slik at hun slipper å stå til ansvar ved neste korsvei.


(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 08.10.2013. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)


---
DEL