Smakfull hovedpulsåre

Velskrevet og stilig bok om et land som befinner seg et sted mellom det kontinentale og «Norge Rundt».

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Spør man mennesker i Oslo hva de liker best ved byen, svarer de at det bare tar 20 minutter å komme seg ut i Nordmarka. Tilsvarende med praktbøker om Norge: Det er glansede prospektbilder av landskaper; som regel uten mennesker som kan forstyrre idyllen. Heller ikke NAFs veibok forteller om menneskene – det går i fornminner og severdigheter.

Derfor utgjør denne boken, E 6. En reise gjennom nordmenns liv, en velkommen avveksling: Den handler primært om menneskene du kan treffe rundtom i Norge, og bare sekundært om tingene deres. Rammen er en bilreise fra Svinesund til Kirkenes. Journalist Trude Lorentzen og fotograf Karin Beate Nøsterud har kjørt de 2672 kilometrene i en flammelakkert Lada – ganske smart, for med en slik doning glir man ubemerket inn i de fleste miljøer i Norge.

Livet (og døden) langs veien

I tillegg til små faktakolonner som løper parallelt med teksten, får vi mer inngående vite om hva som gjøres for å sikre veiene (for at mennesker ikke skal dø, og for at dyr ikke skal dø eller påføre biler og mennesker skader); selvmordsbilister som velger seg ut en trailer som Endlösung (noe «Nullvisjonen» kan gjøre lite med); om hvorfor det blir kø; om hvordan det er å jobbe i bomstasjon; eller hvordan det er å rydde veien over fjellet for sne, eller «grave» (sprenge) tunnel. Og det totale fraværet av E 6-romantikk i norsk film.

Mer folkloristiske innslag forteller om «Mor’s kro» på Kvam, hvor stamkunder kan får egen kopp på veggen: «Trailer-Kåre» og så videre står det trykket på koppen. Ifølge mor selv, har Ari Behn prøvd å tigge seg til en kopp. La ham få én! («Apanasje-Ari»). En mann og en kone som mistet sin 18 år gamle sønn (med veltrimmet bil); «Torfinn og Bjørgs bensin» (en av landets to private bensinstasjoner); det forlatte Hell med et motell hvor bare bokstavene «moll» er igjen (forretningsidé: lag internasjonalt museum og scene for black metal); Mygginvaderte Ringebu (som har fått hjelp av belgiske forskere); og Skippagurra hvor forfatter/hallik Frank Tandberg leide ut russiske kvinner fra hytter (under rettssaken kom det frem at han hadde planer om å utvide med gokart og tivoli).

Matauk

Bespisning langs veien i verdens rikeste land, er et interessant fenomen. «I 2004 konsumerte nordmenn 4800 tonn pølser, pizza og hamburgere på landets bensinstasjoner.» For de med bedre tid og mer avanserte lyster finnes det løvbiff og rødspette på egne serveringssteder. «Så dårlig at det nesten er sjarmerende,» kommenterte mesterkokk Trond Moi i en avis. Men i Malvik hadde de plukket opp en idé fra Autobahn i Tyskland: En gourmetrestaurant i en innebygd bro over E 6, med panoramavinduer. I dag er visjonene moderert: «Det gikk ikke helt som vi hadde tenkt. Når alt kommer til alt, er det visst ikke kulinariske opplevelser folk er ute etter langs veien,» sier Rune Almo, daglig leder. Nå er det kjøttkaker (kr 103,- inkl. kaffe) som er det store.

My home is my Chevy

Det er naturlig at nordmenn dyrker bilen: Den store forskjellen på dagens og gårsdagens generasjon, er mobiliteten: Vokste du opp på 1950-tallet måtte du stort sett holde deg hjemme. En generasjon senere kan alle dra dit de vil. Og det er jo i fordel i et land så tynt befolket som Norge.

Mange rare subkulturer arrangerer treff og sammenkomster langs veien, gjerne sentrert rundt sine motoriserte kjøregreier. På Jessheim fant Lorentzen og Nøsterud et Norway Van Club-treff. Bilene blir innredet med samme type gjenstander som folk har hjemme: parkettgulv, gardiner, blomsterpotter og nips. Utenpå bilene er det glorete brushpaint-malerier av prærieulver, vikinger og nakne damer på isflak.

Jeg er overbevist om at menneskene som bruker livet sitt og pengene sine på dette, gjør det med en trassig fryd overfor alle dem som synes det er smakløst og harry. Det er vel slike ting man kan bruke frihet til. Det ligger jo en suverenitet og et velbehag i å sløse (som Bataille påpekte): «- 50 000 kroner? Bare for polishen? – Jepp. Vi som ikke er så heldige med vårt eget ytre, må jåle litt ekstra på bilen.»

Kunsten å selge et sted

Etter Bouchiki-drapet på Lillehammer i 1972, skrev lokalavisene fornøyd at Lillehammer endelig var kommet på kartet. Mange små steder i Norge sliter med at de ligger litt utenfor folkeskikken og at det finnes mange andre lignende steder. Stedet må profileres!

Steinkjer er «IT-byen». Derfor var Lorentzen ved godt mot da hun tok med sin syke bærbare PC til Elkjøp i Steinkjer. Fem ekspeditører gned seg i panna en hel time på overtid, og skjønte ingenting. «- Men dette er jo ‘IT-byen’? Forlegent smil. – Det var før, det. De har gått bort fra det imaget nå, det ble visst aldri helt det store. Nå har kommunestyret bestemt at Steinkjer skal være ‘byen innerst i fjorden’.»

Kanskje landets kommunestyrer burde innse sin inkompetanse på dette viktige området og outsource dømmekraften til homsepatruljer (lønnet med midler fra Distriktenes utbyggingsfond).

Med respekt

Vel. Veien ligger der. Du må ikke reise av gårde, men du kan, som Lorentzen oppsummerer et sted midt i Norge og midt i boka. Og bare den ene setningen viser et paradigmeskifte i norsk omtale av norsk omland: Det har vært en uskreven regel i mange år, at rurale strøk skal beskrives i positive ordelag som autentiske, mens urbane skal omtales som problematiske (mas og eksos, Nordmarka som pustehull).

Langt fra å være en utdriting av bygde-Norge inntar Lorentzen en mer avslappet holdning: Hun beskriver folk med respekt, men unnlater ikke å vise det tåpelige, det mislykkede og det kjedelige.

Basert på pressemeldingen fra Kagge forlag, var jeg redd for at boken skulle være en mellomting mellom «Mamarazzi»-pludring og Dagbladet Magasinet-klisjeer. Men den er ikke det: E 6 er velskrevet, informativ og morsom. Nøsteruds fotografier styrer unna kvasirealisme og Dag Thorenfeldt-inspirete apestreker. Menneskene er fotografert mens de er klar over at de blir det, og slapper av i den grad tilstedeværelsen av en fotograf tillater nettopp det. Og det, vil jeg påstå, er autentisk. Bildene er så mange, fortellende og vakre, at man kan sitte bare og se på dem hvis man ikke er i lese-modus. Sterke farger og meget god teknisk gjengivelse gjør boken, i liggende A4-format, til en klar favoritt på mitt coffee table i furutre.

---
DEL

Legg igjen et svar