De små tingenes sammenheng

Hvem du er, finnes i evnen til å fortelle historien om deg selv, der minner og små detaljer utgjør renningen i veven.

Kjetil Røed

Blade Runner 2049

Denis Villeneuve

USA

Jeg husker godt første gang jeg så Blade Runner. Det var ikke mye jeg visste om filmen, men jeg hadde sett bilder fra den i et science-fiction-leksikon – dette var før internetts tid – og hadde snust litt på forfatteren Philip K. Dick. Veslevoksne som vi var, min venn Anders og jeg, satt vi parate til å avlese filmhistoriske referanser da filmen begynte. Men idet Vangelis’ svevende toner snirklet seg innover landskapet – intimt, men majestetisk på samme tid – glemte vi fort våre filmnerd-ambisjoner. Store flammer slo opp fra bylandskapet – hvor de kom fra, vet jeg fortsatt ikke, men at de var effektfulle er det ingen tvil om. Dette var en annerledes verden enn dem jeg kjente fra liknende filmer, og det var vel akkurat dét som slo meg mest, både da og nå: at den virket så fullendt i sin miks av futuristiske kjøretøy, asiatiske tegn, svevende biler, syngende geishaer og et aldri opphørende film-noir-regn.

Enorme rom gjennomkrysses i alle retninger; en verden av regn og tåke, svevende biler og hvileløse sjeler til fots.

Den menneskelige tilstand. Jeg glemte aldri filmen og har sett den mange ganger siden, i forskjellige versjoner. Da det ble kjent at Denis Villeneuve skulle ha regien på den som nylig har hatt premiere, blusset håpet opp: Villeneuve er en av de virkelig interessante regissørene i verden akkurat nå, mest av alt fordi han har en visjon i filmene sine. Det finnes et begjær i dem etter å undersøke noe som virker oppriktig, og som ofte utmyntes i slående bilder – allegorier nærmest – på menneskelige tilstander.

Det er to røde tråder i begge filmene som opptatt meg spesielt, nemlig spørsmålene om hva et menneske er og hva som gjør oss menneskelige. Filmene beveger seg jo i et univers hvor det er vanskelig å skille mellom virkelige og fabrikkproduserte mennesker, såkalte replikanter. Når kan vi egentlig merke forskjell, rent biologisk, på disse artene, de naturlige og de skapte? Svaret på dette synes å være minner – og dermed også at det er våre minner som gjør oss til dem vi er.

Vår egen fortelling. I Blade Runner fra 1982 drømmer Deckard (Harrison Ford) om en enhjørning, og dagen etter dukker det opp nettopp en slik skapning, laget av hans sjef Tyrant, utenfor døren hans. Flere har påpekt at dette er et bevis for at Deckard er en replikant – at Tyrant sikkert har lest hans minne. I mine øyne er det snarere et bilde på hvordan det indre liv binder oss sammen med den ytre verden og hvordan en personlig historie knyttes sammen med en felles historie. For det er ingenting utenfor oss selv som kan forsikre oss om hvem vi er – stoler vi for mye på dokumenter eller eksternaliteter, skyver vi fortellingen om oss selv over i andres hender.

Det er alltid en usikkerhet knyttet til minner; de er flyktige og immaterielle i sin natur. Men å bli et menneske handler om å plassere minnene i en sammenhengende selvfortelling – hvor det du husker blir del både av hvem du er, hvem du har vært og hvem du kan bli. Det er i måten vi forteller vår historie på vi finner forbindelsen mellom minnene – ikke i offentlige registre, og ei heller i andres fortellinger om oss.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.