De små tingenes sammenheng

Hvem du er, finnes i evnen til å fortelle historien om deg selv, der minner og små detaljer utgjør renningen i veven.

Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.

Blade Runner 2049

Denis Villeneuve

USA

Jeg husker godt første gang jeg så Blade Runner. Det var ikke mye jeg visste om filmen, men jeg hadde sett bilder fra den i et science-fiction-leksikon – dette var før internetts tid – og hadde snust litt på forfatteren Philip K. Dick. Veslevoksne som vi var, min venn Anders og jeg, satt vi parate til å avlese filmhistoriske referanser da filmen begynte. Men idet Vangelis’ svevende toner snirklet seg innover landskapet – intimt, men majestetisk på samme tid – glemte vi fort våre filmnerd-ambisjoner. Store flammer slo opp fra bylandskapet – hvor de kom fra, vet jeg fortsatt ikke, men at de var effektfulle er det ingen tvil om. Dette var en annerledes verden enn dem jeg kjente fra liknende filmer, og det var vel akkurat dét som slo meg mest, både da og nå: at den virket så fullendt i sin miks av futuristiske kjøretøy, asiatiske tegn, svevende biler, syngende geishaer og et aldri opphørende film-noir-regn.

Enorme rom gjennomkrysses i alle retninger; en verden av regn og tåke, svevende biler og hvileløse sjeler til fots.

Den menneskelige tilstand. Jeg glemte aldri filmen og har sett den mange ganger siden, i for- skjellige versjoner. Da det ble kjent at Denis Villeneuve skulle ha regien på den som nylig har hatt premiere, blusset håpet opp: Villeneuve er en av de virkelig interessante regissørene i verden akkurat nå, mest av alt fordi han har en visjon i filmene sine. Det finnes et begjær i dem etter å undersøke noe som virker oppriktig, og som ofte utmyntes i slående bilder – allegorier nærmest – på menneskelige tilstander.

Det er to røde tråder i begge filmene som opptatt meg spesielt, nemlig spørsmålene om hva et menneske er og hva som gjør oss menneskelige. Filmene beveger seg jo i et univers hvor det er vanskelig å skille mellom virkelige og fabrikkproduserte mennesker, såkalte replikanter. Når kan vi egentlig merke forskjell, rent biologisk, på disse artene, de naturlige og de skapte? Svaret på dette synes å være minner – og dermed også at det er våre minner som gjør oss til dem vi er.

Vår egen fortelling. I Blade Runner fra 1982 drømmer Deckard (Harrison Ford) om en enhjørning, og dagen etter dukker det opp nettopp en slik skapning, laget av hans sjef Tyrant, utenfor døren hans. Flere har påpekt at dette er et bevis for at Deckard er en replikant – at Tyrant sikkert har lest hans minne l. I mine øyne er det snarere et bilde på hvordan det indre liv binder oss sammen med den ytre verden og hvordan en personlig historie knyttes sammen med en felles historie. For det er ingenting utenfor oss selv som kan forsikre oss om hvem vi er – stoler vi for mye på dokumenter eller eksternaliteter, skyver vi fortellingen om oss selv over i andres hender.

Det er alltid en usikkerhet knyttet til minner; de er flyktige og immaterielle i sin natur. Men å bli et menneske handler om å plassere minnene i en sammenhengende selvfortelling – hvor det du husker blir del både av hvem du er, hvem du har vært og hvem du kan bli. Det er i måten vi forteller vår historie på vi finner forbindelsen mellom minnene – ikke i offentlige registre, og ei heller i andres fortellinger om oss.

Minnenes sammenheng. Det finnes en liknende scene i Blade Runner 2049, hvor K (Ryan Gosling) husker en scene fra sin barndom: Han løper gjennom et industriområde med en guttegjeng etter seg. I hånden har han en trehest – det er den de vil ha. Når han skjønner at han ikke vil komme seg unna, gjemmer han hesten i en gammel forbrenningsovn. Når han besøker Deckards gamle sjef Tyrant for å høre med ham om noe helt annet, setter Tyrant plutselig en liten origamihest på bordet. Gjennom denne detaljen linkes de to Blade Runner-filmene sammen.

Scenen er på mange måter en nøkkel til spørsmålet om identitet både i den første og den andre filmen, for igjen er det tvilen på om dette faktisk skjedde som nager K, eller Joe, som hans hologramkjæreste kaller ham. Fordi han nekter å akseptere at hesten er plantet der av noen andre enn ham selv, klarer han å plassere minnet i sin egen selvhistorie. Det er slik han skaper en forbindelse mellom sitt gamle og nåværende jeg – ikke fordi hesten i seg selv løser problemet, men fordi undersøkelsen av forbindelsene mellom fortid og nåtid leder ham til sammenhenger under den umiddelbare overflaten. Som politimann har han tilgang på offentlige registre, og historien om hans identitet ligger også nedfelt i andres minner. Men K gir seg ikke – og til slutt ser han årenettet av forbindelser tre frem. Ikke bare mellom trehesten i hans antatte fortid og samtiden, men også mellom alt mulig annet som har skjedd – og fortsetter å skje.

Helheten i detaljene. Det er få filmer som gir et så klart bilde av byens størrelse som Blade Runner: det ensomme mennesket i massen, i det enorme og kaotiske bylandskapet. Men faktisk kommer dette enda tydeligere frem i Villeneuves film: mennesket som vandrer gjennom kolossale geografier – hit og dit i de majestetiske bylandskapene. Enorme rom gjennomkrysses i alle retninger; en verden av regn og tåke, svevende biler og hvileløse sjeler til fots. Det slår meg hvordan det likevel er intimiteten de mikroskopiske tingene fremkaller som får tingene til å henge sammen i Blade Runner-universet. Det er i detaljene helheten trer frem: en trehest i papir eller en enhjørning av fyrstikker.

Disse små gurene minner meg om Rosebud i Orson Welles’ Citizen Kane. Som liten ble Kane fratatt sine foreldre, og da forsvant også en kjelke med ordet «Rosebud» på seg. Når Kane senere – etter å ha hatt en nesten mytisk suksess som mediemagnat – fyller opp lager på lager med uendelige mengder museumsgjenstander, er det likevel det siste ordet han uttaler på dødsleiet. «Rosebud» – det var barndomsminnet, det var kjelken han forlot, som lå nærmest den han var.

Røed er fast kritiker for Ny Tid.

kjetil.roed@gmail.com

 

---
DEL