Små rom kan fylle store mennesker

Alle søker vi et tak over hodet, men når føler vi oss egentlig hjemme?
Siri Sollie
Frilansskribent.
Email: siri@nytid.no
Publisert: 09.02.2019

The Human Shelter

Boris B. Bertram

Danmark

Det er spørsmålet den kritikerroste danske regissøren Boris B. Bertram utforsker i The Human Shelter. Filmen viser oss ulike levemåter og tankesett i alle verdens kriker og kroker. Gjennom sju kapitler får vi innblikk i hvordan mennesker fra ulike kulturer og med ulike forutsetninger lever – fra Kautokeino i nord til Tokyo i øst. En ting har de til felles: et hjem.

Filmen vises i forbindelse med Arkitekturfilm Oslo, som arrangeres fra 8. til 10. februar. Temaet for festivalen er hvordan verden endres gjennom arkitekturen. I dokumentaren blir vi introdusert for ulike arkitektoniske perler – noen inspirert av fortiden, andre mer framtidsrettet. Vi møter blant annet en eldre og livsglad ugander, som nynner til Dolly Parton i sin resirkulerte trehytte, og et NASA-team som forbereder seg på en Mars-ekspedisjon i et lite, futuristisk habitat på en vulkan på Hawaii. Hva er det som gir disse menneskene hjemfølelse?

«Du kan si jeg har flere hjem. Vinter, vår, sommer og høst,» sier en samisk reindriftssame fra Kautokeino. Og mens jeg ser ham i den lille campingvognen sin hvor han skjenker seg kaffe fra en termos, begynner jeg å fundere over mitt eget hjemsted der jeg sitter i min delte leilighet i Beograd. Hvor er mitt hjem?

Tingenes tale

«Hjemmet er et opprinnelsessted, men det er også en destinasjon,» sier Sean Anderson, kurator for utstillingen Insecurities: Tracing Displacement and Shelter på MoMA i New York. «Idet vi når destinasjonen, føler vi oss tryggere,» fortsetter han. Vi følger ham inn på museet, der de er i gang med å sette opp et IKEA-designet modulært plasthus. I dag gir disse plasthusene ly til mennesker på flukt i FNs mange flyktningleirer rundt omkring i verden.

«Hjemmet er et opprinnelsessted, men det er også en destinasjon.»

Langt fra utstillingen i New York blir vi invitert inn til en irakisk familie som lever i samme type plasthus. Dette er deres nye hjem nå – her i en flyktningleir utenfor Mosul, like ved den iranske grensen. Interiøret er viktig for å skape en hjemfølelse for disse menneskene som har fått tilværelsen snudd opp ned. «Vi ville at det skulle likne på huset der vi bodde,» sier en eldre dame som sitter på gulvet med et lite barn i fanget. Hun viser til teppene på veggene og sofaen de har kjøpt på markedet etter at de måtte forlate sitt gamle hjem.

The Human Shelter. Boris B. Bertram

En middelaldrende mann har organisert seg nøkternt på de 17 kvadratmeterne det modulære plasthuset rommer. Stuen er ryddig, men når han trekker til side gardinen som skjuler et naborom, får vi øye på et mylder av saker, pent stuet sammen. Dressene er viktige for denne mannen, men også fargene: «Det er viktig å kle seg i forskjellige farger,» sier han og forteller at dressen vi får se, er verdt 85 000 irakiske dinarer (rundt 600 norske kroner). Han har bevart stilen, som kanskje er det som definerer hans identitet og livet slik det en gang var, her i sitt nye habitat. I likhet med dressene sine gir denne mannen farge til det ellers grå landskapet som omkranser leiren.

Også for en kvinnelig NASA-ansatt som bor i det futuristiske Mars-habitatet på vulkanen på Hawaii, er det gjenstandene som definerer hjemfølelsen. Hun viser fram et postkort en venn har sendt henne i forkant av ekspedisjonen. På kortet er det klistret på en liten stein. «Den er fra det området hvor jeg vokste opp,» forteller hun. «Den er et lite stykke hjem.»

Klare oss med lite

Selv om de ulike fortellingene har forskjellig utgangspunkt, er det stort sett mennesker med et begrenset fysisk område å utfolde seg på som blir intervjuet i The Human Shelter. Noen har frivillig valgt en spartansk livstil, mens livsstilen for andre er påtvunget som følge av livets forutsetninger.

Kanskje er det i de små rommene at de store  tingene kan utfolde seg.

I filmens avslutningsscener befinner vi oss på Island. En islending – vestlig og korrekt kledd – fikler nærmest komisk med en gressklipper på den lille hageflekken sin. Livet hans står i sterk kontrast til livet i Nigerias havneby Lagos, eller til Tokyos pulserende trafikk og skyskrapere. Han sitter ved kjøkkenbordet og forteller hvordan han har det når dagens gjøremål er unnagjort og stillheten har senket seg i huset: «Da føler sjelen seg mest hjemme.»

The Human Shelter .Boris B. Bertram

Mens de i Nigeria ser fram til å innrede og pusse opp det vesle elvehuset sitt, virker det som om den vestlige sjelen kanskje er litt sliten av tingenes tyranni. Med en innholdsrik hverdag og fullsatt agenda er det tomrommet denne islendingen søker, slik også den japanske fotografen i fotolaben sin beskriver det mens hun venter på at filmrullene skal eksponeres. «Nå bor jeg her for meg selv, på et mørkt sted med fotografiene mine. Jeg føler meg selvsagt ensom til tider […] men så kommer jeg til et punkt hvor jeg glemmer meg selv og transcenderer. Det er viktig for meg når jeg lever i en så travel og bråkete by som Tokyo.»

Det slår det meg at det kanskje ikke er så mye som skal til for å føle seg hjemme. Når jeg ser den ugandiske hippien og miljøverneren synge «Islands in the Stream», tre meter over bakken i det resirkulerte trehuset sitt, tenker jeg at det kanskje er i de små rommene at de store tingene kan utfolde seg


Filmen vises på Arkitekturfilm Oslo, 8–10. februar.
Se arkitekturfilm.no

 

Kommentarer