Slutt på nøytrale kulturpenger

Alle er enige om at kultur og næring er en god kombinasjon. Bortsett fra kunstnerne. De burde se muligheten for kapital som en gavepakke, skriver Anne-Britt Gran.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den tverrpolitiske hyllesten til samspillet mellom kultur og næring varsler en ny kulturpolitisk retorikk i Norge: Kulturen skal fremmes som næring, og samtidig være drivkraft og kreativ kapital i et innovativt næringsliv. Dette er alle partiene, inkludert Frp enige om. Selv SVs Kristin Halvorsen hyllet kulturen som god næringspolitikk i Aftenpostens kulturpolitikkserie før valget. Dette stiller norske kunstnere overfor nye utfordringer, nye kunstneriske muligheter og nye friske penger. Likevel frister disse nye mulighetene langt fra hele kunstnerstanden, som stadig fortsetter å satse på den norske staten som mesen. Det er historisk sett forståelig, men bemerkelsesverdig lite kreativt – både kunstnerisk og økonomisk.

Det nye snakket om kultur og næring er ikke et forbigående kulturpolitisk fenomen, en trend, som snart er passé. Utviklingen finner sted i hele Europa. Denne nye retorikken er heller ikke høyresidens kulturpolitiske oppfinnelse. I Norge ble det nye ekteskapet mellom kultur og næring innført i 2001 av Arbeiderpartiets kvinner, kulturminister Ellen Horn og nærings- og handelsminister Grete Knudsen, i temaheftet Tango for to. At det i år kom en stortingsmelding om kultur og næring (St.meld nr. 22, 2004-2005) fra Kultur- og kirkedepartementet kan man også takke Ap for. Med et sterkt Ap, og et SV som «vil bruke kulturen som tøff, offensiv investering» (Halvorsen igjen), vil en slik kultur+næring-politikk bli videreført av den nye rød-grønne regjeringen. Dette vil skje uavhengig av om de lykkes med det store kulturløftet – å få kulturbudsjettet opp i 1 prosent av brutto nasjonal produkt. Det er både logisk og politisk mulig å gå inn for økt offentlig støtte til kulturlivet og styrking av kultur og næringskoblingene samtidig.

Kultur og næring i alle kombinasjoner kommer til å være en del av fremtidens kulturpolitikk og delvis også fremtidens næringspolitikk, selv om jeg tror at sistnevnte kommer til å gå ualminnelig langsomt i olje- og ingeniørlandet Norge. Begrunnelsene for de nye politiske satsingene på kultur og næring hentes fra teorier om opplevelsesøkonomi, om den kreative klasse og om merkevarebygging av steder, samt fra andre foregangsland på området.

Veksten i kulturlivets budsjetter kommer ikke lenger først og fremst fra det offentlige, men fra private sponsorer og fra økte salgsinntekter (avhengig av kulturbransje). I femårsperioden 1999-2004 økte den offentlige støtten til kulturlivet i Norge med 0,4 prosent mens sponsormidlenes andel økte med 3,3 prosent (målt i andel av kulturinstitusjonenes totale budsjett, Rapport Perduco/Cultura Capital 2005). Internasjonalt er det private næringslivets involvering og investering i kulturlivet blitt så omfattende at man har begynt å snakke om corporate cultural politics – altså bedrifters kulturpolitikk. En grunn til dette er at kulturinstitusjoner og kunstnere i større og større grad brukes i bedriftenes markedsføring og kompetanseutvikling, en bruk som for kunstneren verken trenger å innebære kommersialisering eller kunstnerisk tilpasning til oppdragsgiver. Bedriftene har ofte på forhånd valgt de kunstnere og kunstinstitusjoner de kan leve med. Nå er det slett ikke alle kunstnere og institusjoner det private næringslivet vil leve med, særlig ikke i Norge, og derfor er offentlige støtteordninger svært viktig for å muliggjøre et kunstnerisk mangfold.

Stortingsmeldingen om kultur og næring er et historisk dokument i norsk sammenheng. Den er uttrykk for en vending i både norsk kultur- og næringspolitikk, og i den overordnede sektorinndelingen i norsk politikk som sådan. De kanskje mest atskilte områdene av dem alle – kunstlivet og det private næringslivet – bringes sammen i en ny nasjonal diskurs. Historisk sett er dette uttrykk for en såkalt dedifferensiering, altså en fase da områder eller sektorer i samfunnet som tidligere var strengt atskilt (differensiert) blir koblet/smeltet sammen igjen på nye måter. Den selvstyrte moderne kunstinstitusjonen som fikk sin form i løpet av 1800-tallet – tidligere var ikke kunsten autonom – er i dag satt under sterkt press. Autonomien er truet fra mange kanter – fra økonomien, media, religionen – noe som kan forklare det intensiverte forsvaret for kunstens frihet i dag. Dedifferensieringen produserer nye hybrider, urenheter og uorden – sett fra den moderne ordens ståsted. Tidlig på 1990-tallet var det kulturpolitikken selv som skulle være sektorovergripende. I St. meld. 61 «Kultur i tiden» (1991-1992), innebar denne sektorovergripingen primært en estetisering, en forskjønning, av våre offentlige omgivelser. I dag er det ikke lenger kulturpolitikken som skal være sektorovergripende, nå skal kulturen inngå i en sektorovergripende innovasjonspolitikk. I Stortingskomiteens innstilling (Innst.S.nr.230 2004-2005) Innstillingen fra familie-, kultur og administrasjonskomiteen om kultur og næring) kan vi lese: «Komiteen fremmer følgende forslag: Stortinget ber regjeringen legge fram en helhetlig sektorovergripende handlingsplan der det nærings- og innovasjonspolitiske virkemiddelapparatet brukes aktivt for å sikre en bedre utnyttelse av det potensial som ligger i skjæringsfeltet mellom kultur og næring». Det er altså en tverrpolitisk enighet om å bedrive sektorovergripende innovasjonspolitikk med kulturen som innsatsfaktor.

Hvordan forholder kunstnerstanden seg til de nye kultur- og næringslivskoblingene? Standen er skeptisk. En rådende mentalitet i norsk kulturliv har vært at private penger er urene og at offentlige midler er en garanti for kunstnernes frihet og en uavhengig kunst. Motstanden mot kultur og næring kommer ikke overraskende sterkest til uttrykk i Unge Kunstnernes Samfunn (UKS) og på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO). En nylig avholdt konferanse om Kunst og kapital på KHiO – et samarbeid med Handelshøyskolen BI og Forum for kultur og næringsliv – vakte sterke reaksjoner. Lederen for UKS, Trude Iversen, spør i Klassekampen den 22. september hva i all verden Kunsthøgskolen i Oslo skal med sterkere bånd til næringslivet. Eivind Slettemeås (styreleder i UKS), Tone Hansen(stipendiat på KhiO) og Frode Markhus (studentstyret) er enige med Iversen og mener at Kunsthøgskolen i Oslo ikke bør beskjeftige seg med kultur- og næringskoblinger. Heller ikke Norsk kulturråd er en naturlig arena for denne tematikken, hevdes det i samme avis, i forbindelse med Kulturrådets årskonferanse i november som skal handle om privat fondsfinansiering og holdes på BI.

At unge og eldre kunstnere har behov for å forsvare kunstnernes frihet, kunstens autonomi og offentlige støtteordninger, er ikke vanskelig å forstå. Men skulle ikke Norges største kunstskole og Norsk kulturråd være riktige arenaer for debatten om kultur og næring? De nye kulturpolitiske og økonomiske utfordringene i norsk kulturliv blir ikke borte om KHiO og Norsk kulturråd stikker hodet i sanden.

Den nye retorikken omkring kultur og næring synes å skremme mange norske kunstnere som i årtier har satt sin økonomiske lit til den norske staten. Men er det nå nødvendigvis så hensiktsmessig for kunsten og mangfoldet (vanligvis et plussord) av kunstuttrykk at kunstnerne kun har én mesen – den anonyme offentlige? Er det nå så sikkert at disse pengene er så mye renere enn de private midlene? Historien forteller oss at kunstens oppdragsgivere og finansieringsformer har hatt svært mye å si for hva slags kunstformer og kunstuttrykk man får. Det er derfor på tide å begynne å analysere hva slags KUNST vi har fått i Norge med Staten som den eneste mesenen. Er denne kunsten like strålende som de støtteordningene som finansierte den?

Det som forundrer med norske kunstnernes avstandstagen fra kultur- og næringskoblinger, er at de i så liten grad ser de kunstneriske mulighetene i det å komme tettere på kapitalen og det økonomiske systemet, ja, makten. Hvor mange kunstnere ønsket seg ikke til Latin-Amerika og Øst-Europa (den gang da), for der hadde kunsten en samfunnsfunksjon, en kritisk funksjon, ja, til og med en politisk funksjon. De samme kunstnerne kan hylle renessansens kunst for dens skjønnhet eller dens subversive funksjon, selv om den var 100 prosent kjøpt og betalt av den katolske kirke eller fyrstene (og her var det ikke snakk om milde rene pengegaver, men oppdragskunst under sterk kontroll). Samtidig avvises selve ideen om et oppdragsverk i dag, som ikke er bestilt av det offentlige, vel å merke. «Oppdragskunst er ikke kunst, men reklame og markedsføring», hevdet kunsthøgskolestudentene på KHiO-konferansen om Kunst og kapital. Lærer ikke studentene kunsthistorie på den skolen? Er DnBNOR og Siemens farligere og dårligere oppdragsgivere enn det den katolske kirke og de italienske fyrstene var? For hva er begrunnelsen? At dagens kapitalistiske system er slemmere enn fortidens føydalisme? Selv Marx så på kapitalismen som et fremskritt i forhold til det føydale systemet. Kunstnere har i flere tiår ropt på kontekster å være kritiske og subversive i, samtidig som de har avvist det private næringslivet som en slik kontekst. Når de først får en gavepakke, kunsten blir viktig virkemiddel i det kapitalistiske maskineriet og kunstnerne kan spille nye hovedroller, affirmative som kritiske, så stikker de av og roper på Staten.

De samme kunstnere er tilhengere av ethvert mangfold, det være seg etnisk, seksuelt eller kunstnerisk. Når det derimot gjelder kunstens finansieringsformer, har mangfoldet ikke lenger noen verdi, her råder en monoman tillit til det statlige monopolet. Troen på de rene offentlige midlene er fremdeles en grunnpilar i det norske kunstfeltet. Så langt jeg kan se, stimulerer ikke disse offentlige midlene nødvendigvis formidlingsbehovet hos kunstnerne. Og når den statlige kulturpolitikken og det private næringslivet har tilnærmet de samme interessene i kulturen – mer innovasjon i norsk økonomi, mer turisme og mer eksport av norske varer – så skal det etter hvert bli temmelig umulig for kunstnerstanden å opprettholde myten om de rene offentlige midlene. De nøytrale desinteresserte pengenes tid er forbi, i den grad de noen gang har hatt sin tid. Det har aldri vært kulturens egenverdi som har fått politikerne til å åpne lommebøkene, selv om de av og til later som om det er tilfellet. Poenget med å gjøre kultur til politikk handler om å gi kulturen en samfunnsgavelig funksjon; nasjonsbyggende, dannende, helsebringene, integrerende eller innovasjons- og salgsfremmende. Norsk kulturpolitikk ble ikke oppfunnet som et forsvar for den uavhengige kunsten – noe åpenbart mange kunstnere tror – men som et forsvar for norsk språk, norsk kultur, norsk dannelse og nasjonale verdier.

Personlig går jeg inn for en kulturpolitisk pragmatikk som gjør det mulig samtidig å være for mer offentlig støtte til kulturlivet (ja takk til kulturløftet og bruk det der verken markedet eller sponsorene strekker til) og for andre finansieringsformer, det være seg sponsing, kreative kultursamarbeid med næringslivet, fondsfinansiering eller mer marked for den saks skyld. Og begrunnelsen er faktisk kunstnerisk, jeg tror det blir mer, mer interessant og mer relevant kunst med et slikt finansieringsmangfold. Hvis en av effektene skulle slumpe til å gjøre norsk næringsliv mer innovativt, kan jeg leve med det og.

Anne-Britt Gran, førsteamanuensis BI og medlem av Norsk kulturråds scenekunstutvalg.

---
DEL

Legg igjen et svar