Slutt å forsøple matfjordene.

Norge er ett av fire land som fortsatt hiver søpla i sjøen. EU har avvist sjødeponi som best mulig teknologi for gruveindustrien. Det er fortsatt ikke for sent for Norge å endre retning og stoppe forsøplingen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Forurensning. På Løkken i Orkdal ligger ei tikkende miljøbombe. Etterlatenskapene etter gruveindustrien truer den viktige lakseelva Orkla. En av de som har bygget sin egen arbeidsplass rundt elva, er den tidligere Rosenborg og Liverpool spilleren Vegard Heggem. Hans laksefisketilbud er helt avhengig av at elva overlever, og ikke ødelegges av de giftige stoffene som siver ut i elva fra nedlagte Løkken gruver.

Kortsiktige tiltak. Siden gruva ble lagt ned på nittitallet har staten sittet med ansvaret og ei voksende regning, på grunn av forurensningen som siver ut fra slagghaugene. De midlertidige tiltakene som skulle forhindre forurensningen i å nå Orkla, viste seg å være nettopp det, midlertidige. Men etter flere års arbeid fra Naturvernforbundet og kommunene langs elva, skal det nå ryddes opp.

Eksemplet fra Løkken er dessverre ikke enestående. Flere steder i Norge sliter med forurensning fra tidligere tiders synder. Fra den tiden da det ikke ble stilt noen krav til gruveindustrien, kort og godt fordi vi ikke visste bedre. I dag burde vi vite bedre. Men regjeringen ser ikke ut til å ville bruke kunnskapen, og nå er det flere av våre fiskerike fjorder som kan bli ofret.

Sjødeponi. Elleve år etter at EU slutta å bruke sjøen som avfallsplass for gruveindustrien, skal Norge igjen forsøple de fantastiske fjordene våre med gruveavfall. Som ett av fire land i verden tror vi fortsatt at ute av syne er det samme som ute av sinn.

England var det siste EU landet som kasta avfallet i sjøen. I 2003 gikk Boulby Potash Mine over til å legge gruveslammet i gruvegangene i stedet. EU krever nå bruk av såkalt best tilgjengelig teknologi når gruveindustrien skal kvitte seg med avfallet sitt. Sjødeponi ble forsøkt tatt inn på lista over slik teknologi, men ble avvist. Man visste for lite om konsekvensene og man ikke kunne bøte på eventuelle skader som måtte oppstå.

Fire som gjenstår. Sammen med Norge er det Tyrkia, Papua New Guinea og Indonesia som fortsatt hiver søpla på sjøen. De tre andre landene gjør det riktignok på mye dypere vann, opp mot 3000 meter, mens vi dumper på så grunnt som 30-85 meter. Nylig ga regjeringen klarsignal til å bruke Repparfjorden i Finnmark som avfallsplass for gruveselskapet Nussir. Senere i år skal Førdefjordens skjebne besegles. Felles for begge fjordene, er at de er viktige fjorder for villaksstammen i Norge. Derfor ble de for en del år siden utpekt til å være nasjonale laksefjorder. Her skulle man ta ekstra hensyn til villaksen. Det rimer dårlig med å la det gå 2 millioner tonn tungmetallholdig masse årlig ut i Repparfjorden fra gruva til Nussir, og 6 millioner tonn gruveslam ut i Førdefjorden fra Nordic Minings gruve.

Havforskningsintituttet anbefaling. Regjeringen prøver å framstille det som om det er helt uproblematisk å hive søpla på sjøen. Havforskningsinstituttet har lenge advart sterkt mot konsekvensene. Norges gode rykte som leverandør av rein og trygg sjømat står på spill.

«Vi bør vente med nye store gruve-prosjekter til kunnskapshullene er tettet og det er funnet miljøvennlige metoder for utvinning og bruk av avgangen», skriver Havforskningsinstituttet i sin siste årsrapport.

De peker på at deponiene på fjordbunnen består av enorme mengder avfall, blandet med ulike kjemikalier og avfallet slammer ned fjordbunnen. Fine partikler av tungmetaller kan dessuten spres langt utover det som defineres som deponiområdet, slik vi blant annet har sett i Bøkfjorden, utenfor Kirkenes, hvor Syd Varanger gruver har gjenopptatt sin virksomhet.

Snu retningen. Mineralstrategien som den forrige regjeringen la frem, hadde som mål at vi skulle være blant de beste i den internasjonale miljøklassen. Da kan vi ikke bli de siste som slutter å hive søpla på sjøen. I ei tid hvor klimaforskerne spår større usikkerhet for matproduksjonen, må vi sørge for å ta vare på de fornybare fiskeressursene og våre matfjorder!

Av Lars Haltbrekken, leder i Naturvernforbundet

Dette er et bidrag til «Idealisten»-spalten i ukemagasinet Ny Tid, på trykk 09.05.2014.
I spalten kommer ulike idealistiske organisasjoner er til orde.
De som deltar: ATTAC Norge, Natur og Ungdom, Agenda X, Transparency International Norge, Skeiv Ungdom, Changemaker, Én verden, Framtiden i våre hender, Bellona, Fellesrådet for Afrika, Naturvernforbundet, Leger Uten Grenser, NOAH- for dyrs rettigheter, press- redd barna ungdom og WWF.

---
DEL