Slumrende ideologiske virus

En påfallende erfaring covid-19-pandemien har ført med seg, er at så mange viser vilje til å lære av krisen. De offentlige filosofene er også alle på banen for å tolke tidens tegn. Om filosofien er et middel til både sjelefred og praktisk orientering for den enkelte, har den i tillegg alltid hatt en større ambisjon: å bringe sannheter til torgs som kan endre menneskenes fellesskap.

Hvis vi forstår «filosofi» som en betegnelse for vår grunnleggende orientering i livet, gjennomgår vi alle i disse dager en virkelig filosofisk revolusjon, sier Slavoj Žižek i den lille boken Pandemic!. Den bygger på en serie artikler han har skrevet i løpet av karantenen, der han etter sigende også har hengitt seg til late nytelser og Netflix-krim, innimellom søvnløse netter preget av en latent panikk og grubling over verdens fremtid.

Allerede i utgangspunktet avviser Žižek en New Age-versjon av viruset som en slags budbringer fra jorden: troen på at denne parasittens suksess skulle være naturens egen pantomime, en kritisk gestus eller en advarsel henvendt til oss mennesker. Viruset er en stupid mekanisme som kopierer seg selv på en formålsløs måte, sier Žižek. Det er en «biologisk karikatur» av livets blinde reproduksjon, og dermed også av mennesket. Til tross for vår intense interesse for oss selv, som ofte forfaller til hensynsløs egeninteresse, er vi tross alt bare en art blant andre, fortsetter han. I naturens samspill er viruset en ren naturlig tilfeldighet, uten mening.

Likevel er det endeløst mye å lære av situasjonen viruset setter oss i. Uten noen forhåndsgitt plan infiltrerer det alle menneskets systemer, fra infrastruktur og helsevesen til mentale forsvarsverker og fordommer – og opererer dermed som bærer av en avslørende sannhet: Alt viser seg å være langt skjørere og mindre gjennomtenkt enn vi tidligere antok.

Livsfilosofisk

Det enkle spørsmålet Žižek tillater seg å stille, er: «Hva er galt med systemet vårt, siden vi til tross for alle advarsler virkelig var så uforberedt?» Eller i en annen formulering: «Hvordan kan vi bli sjokkert over at det vi ble fortalt ville skje, virkelig skjer?»

«Åpenbart fordi vi ikke virkelig trodde det ville skje», svarer Žižek, og minner om at marerittet som faktisk blir virkelighet, er en del av skrekkfilmenes iboende logikk. Skal vi lære noe av pandemien, må vi først våkne opp fra ønskedrømmen om at dette er noe vi kan våkne fra, slik at alt blir som før! På et livsfilosofisk så vel som på et politisk plan må vi se døden i hvitøyet – og gjøre et sorgarbeid der vi går fra fornektelse til aksept.

Fra helsevesen og matproduksjon, fra turistnæringen til økonomien er vi avhengige av en antatt normaltilstand og en innbilt trygghet.

Med henvisning til Bruno Latour fremhever Žižek, som mange andre har gjort, at korona-pandemien er en slags generalprøve for klimaendringene, som vi heller ikke har virkelig trodd på. De to krisene har også det til felles at de avslører hvor sårbare menneskenes situasjon er, og hvor lite som skal til for at systemene våre får problemer. Fra helsevesen og matproduksjon, fra turistnæringen til økonomien er vi avhengig av en antatt normaltilstand og en innbilt trygghet. Latour påpeker at en politisk økologi ikke lenger handler om holdninger og verdier, men om systemer og ting – levende ting, døde ting – og de som er midt imellom, slik som viruset.

Visdom i pandemiens tid er altså å innse at vi ikke nødvendigvis kommer tilbake til normalen, men at vi må skape et samfunn som har lært å sameksistere med pandemitrusselen. Spørsmålet er om dette vil bli et bedre eller dårligere samfunn, moralsk sett – det avgjørende er hvordan vi endrer det.

Dyprød «krigskommunisme»

Unntakstilstandens politikk kan slå to motsatte veier. Enten går vi i retning av større forskjeller og splittelser, med overvåkning og frihetsberøvelse. Dette er en barbarisk biopolitisk maktutøvelse som den italienske filosofen Giorgio Agamben har beskrevet i sin omdiskuterte kritikk av karantenetiltakene. Om alle er enige i at kontrolltiltakene er nødvendige, risikerer vi å ende opp med en situasjon der for eksempel flyktningleirene virkelig blir rammet av pandemien, hevder Žižek. Da vil de mest sårbare menneskegruppene kunne bli stengt ute og behandlet som om de var viruset selv, som farlige fremmedelementer.

Viruset er en ren naturlig tilfeldighet, uten mening.

Motsatt kan unntakstilstanden føre til en radikal, umiddelbar og praktisk form for solidaritet. Žižek gjentar som et mantra at vi alle er i samme båt – og selv den egoistiske egennytte dikterer at vi hjelper de andre, for å forhindre et totalt skipbrudd.

Han omtaler tiltak som Storbritannias midlertidige nasjonalisering av landets jernbanenett og Trumps motvillige nasjonalisering av fabrikker som produserer medisinsk utstyr som skritt i retning av kommunisme. Det kunne innvendes at dette er midlertidige tiltak basert på unntakstilstander, beregnet for krigssituasjoner. Men selv dette peker for Žižek i riktig retning: Den kommunismen som presses frem av pandemien, er ikke en rosenrød utopisk kommunisme, men heller en dyprød «krigskommunisme» à la 1918.

Selv den franske filosofen og ex-maoisten Alain Badiou – som overalt søker etter tegn på en kommende kommunisme – har kritisert Žižek for denne optimismen. Ifølge Badiou vil kapitalismen slå tilbake som aldri før etter pandemien. Žižek ser på sin side kapitalismen som en koloss som for alvor knaker i sammenføyningene: Ingen tror for alvor at denne krisen kan løses innen det økonomiske markedets rammer, ei heller at statslederne har situasjonen under kontroll.

Kapitalismens kollaps?

Fra alt vårt metaforiske snakk om datavirus og virale videoer kaster pandemien oss ut i en svært konkret virusproblematikk, påpeker Žižek. Han er opptatt av de mange nivåene virus og infeksjoner opererer på, fra det metaforiske til det konkrete. Interessant nok nevner han at Richard Dawkins’ teori om memene, kulturelle koder som sprer seg fra hode til hode og gjennom medias reproduksjoner, ble foregrepet av Lev Tolstoj allerede på 1800-tallet. Tolstoj skrev om religion og ideer som infeksjoner i hjernen som kjemper om å dominere menneskesinnet. Ingen er her fri for kulturell smitte – og gode ideer sprer seg mer og raskere.

I tråd med dette snakker Žižek om rasisme og fascisme som slumrende ideologiske virus, som risikerer å vekkes til live av pandemien. Samtidig våger han å håpe på at «et mye gunstigere ideologisk virus vil spre seg og forhåpentlig smitte oss, viruset som får oss til å tenke oss et annet samfunn, hinsides nasjonalstaten, et samfunn som virkeliggjør seg som global solidaritet og samarbeid». Både farlige og frelsende reaksjonsmønstre vil utvilsomt spre seg. Det er vanskelig å forutsi hvilke av dem som vil dominere sivilisasjonen i tiden som kommer.

Med en litt omstendelig lignelse med referanse til Tarantino-filmen Kill Bill foreslår Žižek at koronakrisen allerede har gitt kapitalismen dødsstøtet, det myteomspunne «fempunktsslaget» som lar offeret føle seg uskadd inntil det går fem skritt og hjertet plutselig eksploderer. Med sin forkjærlighet for filmreferanser går Žižek glipp av et langt mer nærliggende poeng: Hvis kapitalismen synes å overleve koronaviruset, kan det være fordi den fortsatt gjennomlever inkubasjonstiden, der symptomene knapt er synlige. Den som vil vite sikkert hva krisen vil lære oss, må vente, men den som vil avverge en katastrofe – eller skape en revolusjon – må derimot handle før vissheten inntrer. Žižek tillater seg dermed å bidra til å spre ordet, som kanskje kan bli selvbekreftende, om at kapitalismens globale regime står for fall – og at en ny verden står for døren.