Sløsingen med bistandsmidler fortsetter

At presidenter i lutfattige land kjøper eksklusive privatfly har blitt selve symbolet for sløsing med bistandspenger og lån. Nå har det skjedd igjen – i Zambia.

Gro Skaaren-Fystro
Skaaren-Fystro er spesialrådgiver i Transparency International Norge.

«Å ta opp lån på 400 millioner for å kjøpe privatfly, er helt høl i hue, særlig i et land som [Zambia],» sier utviklingsminister Nikolai Astrup til Aftenposten 14. oktober. Det kan vi alle være enige i. Dette siste flykjøpet føyer seg inn i rekken av slike eksempler fra land hvor folket sulter. 400 millioner er fire ganger så mye som den norske bistanden til Zambia i 2017. Det er mye penger og det provoserer. Flykjøpet aktualiserer spørsmålet om hvorvidt bistanden fungerer, om man skal fortsette å gi bistand, og hvor mye man skal blande seg inn i andre lands feilprioriteringer, sløsing og korrupsjon. Og hvem er vi mest opptatt av i bistandspolitikken – er det fattige mennesker i mottakerlandet, det internasjonale giversamfunnet, eller opinionen her hjemme?

Kapitalflukt ut av mottakerland

Kutt i budsjettstøtte til fordel for prosjektstøtte, konsentrasjon av bistanden, flergiverfond og bistand til landets eget skattesystem kan være gode tiltak for skape en mer positiv utvikling i mottakerlandet. Men hva hjelper det hvis ikke landets øverste myndigheter spiller med på laget, men i stedet går foran som et svært dårlig eksempel på bruken av offentlige midler – for ikke å snakke om kapitalflukt? Ifølge Global Financial Integrity er den ulovlige kapitalstrømmen ut av Afrika større enn bistanden som kommer inn.

Den ulovlige kapitalstrømmen ut av Afrika er større enn bistanden som kommer inn.

Hvis vi kutter ut all bistand er det sikkert mange norske skattebetalere som blir fornøyde, men det ville være synd for de vellykkede bistandsprosjektene som faktisk fungerer, men som man dessverre ikke hører så mye om.

Vi kan si ifra til den det gjelder, altså til presidenten, slik Astrup gjorde på møtet i Verdensbanken i forbindelse med sistnevnte flykjøp. Men hvor stor innflytelse har Norge egentlig i en slik sammenheng? Biter kritikken, eller er dette tiltak som først og fremst tilfredsstiller den norske opinionen? Uansett er det viktig å si fra. En annen president som har kjøpt privatfly er Filipe Nyusi fra Mosambik. Han besøker Norge i november. Vil Astrup også å si til Nyusi at det flykjøpet var helt «høl i hue»? Vi får se.

Behov for en tydelig antikorrupsjonsagenda

Nulltoleranse for korrupsjon er en god tilnærming og det er bra at det stilles krav til bistandsorganisasjonene slik at det blir mer utvikling for pengene. Men vel så viktigere er det at bistanden til antikorrupsjonstiltak i mottakerlandet blir prioritert høyere, og at det tverrgående bærekraftsmålet til FN om korrupsjonsbekjempelse (SDG 16) integreres i bistandsprogrammene.

I kampen mot korrupsjon har sivilsamfunnet en viktig funksjon når det kommer til å holde myndighetene ansvarlige. Men vi vet at handlingsrommet til sivilsamfunnet blir mindre og mindre i mange land, og at denne trenden ser ut til å være proporsjonal med korrupsjonsnivået hos landets myndigheter. Støtte til et sterkt sivilt samfunn med de rettigheter og beskyttelse som det innebærer, burde derfor prioriteres høyere.

Det foreslåtte bistandsbudsjettet for 2019 er større enn noen gang, med 37,8 milliarder kroner. Samtidig signaliseres en del endringer både i innretningen og forvaltningen av denne bistanden. Det er mange hensyn å ta og ingen er vel i tvil om at bistanden er politisk. Det kan derfor være verdt å minne om det overordnede målet for FNs bærekraftsmål: å utrydde fattigdommen innen 2030. Den norske bistanden bør bidra mer effektivt til dette målet gjennom en tydelig antikorrupsjonsagenda.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.