Slørets tale

Det har i historiens løp foregått en politisk maktkamp om kvinnenes rett til å velge sin klesdrakt i Iran. Utfordringene ser ikke ut til å være forbi.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

NOUSHIN-AHMADI-KHORASANISend din reaksjon til debatt@nytid.no

Forfatter og utgiver bosatt i Teheran. Har mastergrad i kvinnestudier. Kjent aktivist i kvinnebevegelsen og arrestert flere ganger. Noushin skriver eksklusivt for Ny Tid.


Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister:Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji(Canada), Nawal El-Saadawi(Egypt),Elena Milashina(Russland),Tiam Irani (Iran),Martha Roque (Cuba), Ethel Irene Kabwato (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).



Teheran, Iran. Siden den iranske konstitusjonsrevolusjonen i 1906 har kvinnenes hijab vært et av de største politiske utfordringene i landet. I Irans moderne historie har «endringen i kvinnenes klesdrakt» vært en viktig sak mellom ulike politiske retninger.

Vi ser for eksempel at for den første sjahen i Pahlavi-dynastiet i 1935, Reza Shah (1878-1944), og vestlig orienterte intellektuelle, sto forbudet mot hijab i 1930-årene som en sentral politisk sak i gjennomføringen av moderne reformer i landet.

Under den annen verdenskrig gjorde britiske og sovjetiske tropper invasjon i landet, og tvang sjahen til å abdisere til fordel for sønnen Mohammad Reza Pahlavi (1919-1980), som regjerte frem til revolusjonen 1979. Med sterk støtte fra USA og Storbritannia gjennomførte sjahen moderniseringen av iransk industri, men han undertrykte den sivile friheten til folket.

Under revolusjonen i 1979 var det den USA-fiendtlige regjeringen sin tur til å gjennomføre sin «nye orden», gjennom endringer i lovene om kvinnenes klesdrakt, samt påby hijab for alle kvinner.

Det som var interessant i 1979 var at kvinnenes motstand i storbyene mot påbudt hijab ble stemplet som en ond arv, etter Reza Shah, av de revolusjonære mennene. Enda de fleste kvinnene hadde hverken levd under Reza Shah eller lest om lovendringen mot hijab i 1936. Det viste seg at forbudet mot hijab i 1936 fortsatt satt i minnene til de religiøse kreftene i landet.

Mennenes slagord mot kvinnenes motstand i 1979 var fortsatt påvirket av den revolusjonære diskursen i årene rett før revolusjonen. I denne diskursen ble forbudet mot hijab framstilt som en sørgelig hendelse mot kvinnenes ære.

Hovedformålet med påbudt hijab i 1979 var å separere kvinner og menn i samfunnet og å gå tilbake til den tradisjonelle samfunnsordenen. Styresmaktene klarte ikke å oppnå det målet og prøvde i det andre tiåret etter revolusjonen å begrense kvinnenes tilgang til det offentlige rom og få full kontroll over samfunnet generelt.

Politiske motpoler

Det er et faktum at hijab og kvinnenes klesdrakt først dukket opp som en politisk sak i Iran etter konstitusjonsrevolusjonen (1906) og spesielt under Reza Shahs periode i 1930-årene. Forbudet mot hijab ble betraktet som et viktig vendepunkt i veien mot et moderne samfunn av «de intellektuelle» og Reza Shah.

Hijabforbudet ble endelig gjennomført i 1936 med sjahens diktatoriske herskerstil. Under Reza Shahs sønn, Mohammad Reza Pahlavi, og spesielt etter militærkuppet i 1953 da den folkevalgte Mohammad Mosaddegh ble fjernet med makt, ble hijabreformen sett på som et kulturelt angrep og ble et politisk symbol mot sjahen.

Mens det før 1953 kun var de tradisjonelle og tradisjonelle muslimske kreftene som fordømte hijabreformen i 1936, tok de fleste opposisjonsgruppene i tidsperioden etter 1953 denne saken opp som et symbol mot Pahlavi-regimet.

Venstrefløyen støttet i praksis de tradisjonelle kreftene og de geistlige mot hijabreformen.

I årene mellom 1953 og 1979 spilte stort sett to motpoler i den politiske arenaen: De tradisjonelle og opposisjonelle gruppene, som mente kvinnenes ære var blitt angrepet under hijabreformen, og de regimevennlige kreftene, som mente hijabreformen var kvinnefrigjørende og et viktig steg i moderniseringen av landet.

Hijabreformen som i 1936 bidro til et samhold blant de moderne kreftene, ble i årene mellom 1953 og 1979 en politisk sak hvor de intellektuelle og moderne støttet de mest tradisjonelle kreftene i samfunnet.

Men de intellektuelle og sekulære kreftene støttet aldri de tradisjonelles syn på andre saker som hadde med kvinnerettighetene å gjøre. Det var stor avstand mellom de intellektuelle og de tradisjonelle gruppene når det gjaldt stemmerett for kvinner og andre sivile rettigheter. Av alle kvinnerettighetssaker var det kun klesdrakten som ble til en sentral politisk sak for både de sekulære og de tradisjonelle kreftene.

Mennesker i bevegelse

Globaliseringen har på mange måter ført mennesker, nasjoner og land i verdenssamfunnet nærmere hverandre. Folk med ulik kulturell bakgrunn kommer tettere sammen i samfunnet. På samme måte er kvinnenes klesdrakt blitt en politisk sak i mange europeiske og andre vestlige land. Etter terrorangrepene i USA 11. september 2001, og retorikken om «vesten kontra islamsk verden», ble også kvinnenes klesdrakt trukket i politiske debatter som aldri før.

Klesdrakten var igjen blitt et politisk symbol. De ytterliggående kreftene fra begge sider har prøvd å styrke polariseringen i samfunnet for å oppnå sitt politiske mål.

Kvinnebevegelsens erfaring i Iran viser at når kvinnerettighetene, inkludert kvinnenes rett til å velge klesdrakt, blir til en sak i den politiske kampen mellom forskjellige politiske retninger, skyves kvinnerettighetene bort fra debatten.

Kvinner mister igjen friheten til å velge.

Kvinner som bor i vestlige samfunn, både de som mener hijab begrenser kvinnenes frihet og de som ser på hijab som et symbol mot marginalisering av muslimske kvinner, tjener ikke på debatten når dette blir brukt som verktøy i et politisk oppgjør.

Strenge lover og regler mot hijab kan føre til økende bruk av hijab blant innvandrerkvinner, spesielt i de mer marginaliserte samfunnslag. På en annen side får ytterliggående et rom for å bruke den konstruerte polariseringen, «vestlig kvinne» kontra «muslimsk kvinne», til sin fordel og trekke muslimske kvinner til seg.

Fra et annet perspektiv kan strenge lover mot hijab, og jeg mener at hijab tilhører det private valget, føre til statlig innblanding i andre sider av minoritetskvinners privatliv. Dette kan igjen skade demokratiet. Hvis spørsmålet om hijab betraktes som et problem i det vestlige samfunn må demokratiet velge bedre og mer inkluderende strategier for å løse problemet. Enkle, strenge og ekskluderende lover og regler fører ikke nødvendigvis til et godt resultat og kan virke mot sitt hensyn.

Noen av tilhengere av strenge lover og innføring av straff mot å bruke hijab mener at hodeplagget er et politisk symbol og ikke et kulturelt privat valg. Det kan tenkes at man kan betrakte hijab også som en politisk utfordring, men av samme grunn er det viktig å finne en politisk inkluderende strategi for å møte utfordringen. Ekskludering av mennesker og å skyve dem vekk fra samfunnslivet kan gi svært negative konsekvenser for hele samfunnet.

Det iranske kvinner har lært fra historien er at det å velge klesdrakt, med eller uten hijab, tilhører de personlige valgene som samfunnets borgere gjør. Hvis dette private valget havner i politisk maktkamp, vil resultatet bli noe helt annet enn noen politikere hadde forventet. ■

Oversatt fra farsi av Nariman Rahimi


(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 18.01.2013. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)


---
DEL