Slitsomt å bli stigmatisert

Unge jenter er lei av å måtte forsvare det de står for. «Det er belastende at så få i Norge kjenner til forskjellene mellom tvangsekteskap og arrangerte ekteskap,» sier Aisha M. Naeema (19). Flere og flere tar til orde mot fordommer og manglende nyanser.

Aisha M. Naeema
Carima Tirillsdottir Heinesen
Journalist i Ny Tid (migrasjon, konflikt).

Å foreslå en passende partner for sine barn – er det å tvinge, eller er det å komme med et godt råd? Arrangerte ekteskap og tvangsekteskap er to begreper som ofte brukes om hverandre. Temaet ble igjen aktualisert da Nazish Khan i april ga ut boken Da himmelen falt – om retten til å velge hvem man vil gifte seg med. Sosionomen Kahn tar for seg den ofte oversette forskjellen på tvangsekteskap og ekteskap som er arrangert.

Skoleelevene Aisha M. Naeema (19) og Fatima Kahn (18) håper boken kan være med på å tydeliggjøre nyansene mellom arrangerte ekteskap og ekteskap inngått som et resultat av tvang:

«Jeg opplever det som belastende at det er så få i Norge som kjenner til forskjellen på tvangsekteskap og arrangerte ekteskap,» sier Naeema. «Begrepet ’arrangert ekteskap’ har blitt veldig negativt ladet, og det er mange som oppfatter det som at man har blitt tvunget inn i et ekteskap – selv om det kanskje bare var snakk om at foreldrene dine foreslo en kandidat for deg. Det er vanskelig for oss, som har to kulturer, å hele tiden skulle rettferdiggjøre hva vi står for.»

Venninnene møter Ny Tid for å snakke om hvordan det er å vokse opp i Norge som norsk muslim med bakgrunn fra to forskjellige kulturer. Sentralt i samtalen står ekteskap og tvang. Begge jentene er født og oppvokst i Oslo, har familiebakgrunn fra Pakistan og går siste året på videregående. Naeema mener det er viktig å få bukt med stigmaer knyttet til begrepet arrangert ekteskap:

«For meg er det et reelt alternativ å gifte meg arrangert. Dermed er det også viktig for meg at mennesker rundt meg, både venner og samfunnet for øvrig, vet hva det egentlig innebærer. Det er slitsomt å hele tiden måtte forklare,» sier hun.

Hun var nylig med på et arrangert møte mellom sin kusine og en partner foreslått av kusinens foreldre:

«Foreldrene til kusina mi foreslo en person de mente kunne være en passende partner for henne. Det endte med at de møttes hjemme hos meg. Det gikk et par uker, og de møttes alene for å bli litt bedre kjent med hverandre. Men de følte at de ikke passet sammen, så det ble ikke noe mer,» forteller Naeema.

Forskjell. Ifølge Aisha Naeema er saken enkel: At foreldre foreslår en partner for deg, er ikke tvang. Det er først når det er snakk om press eller trusler at noe kan kalles et tvangsekteskap. Venninnen Fatima Kahn mener det er viktig å være bevisst på at kulturforskjeller spiller en vesentlig rolle:

«Vi er imot tvangsekteskap, helt klart. Men et arrangert ekteskap er ikke det samme som et tvangsekteskap. Ofte kan det virke som om mange ikke ønsker å forstå dette. Men måler man alt ut fra sin egen kultur, er det vanskelig å se nyanser,» mener Kahn. «Det mange heller kanskje ikke tenker over, er at det også blant pakistanere er veldig mange som ikke gifter seg arrangert,» påpeker hun.

Kahn og Naeema sammenlikner arrangerte ekteskap med det å gå på en «blind date» eller å få foreslått en partner av en venninne. «Foreldre kjenner deg bedre enn du kjenner deg selv. De har kjent deg hele livet. Er det noe du kan føle deg trygg på, er det at foreldrene dine,» sier Naeema.

Det er viktig å ikke tape nyansene av syne når man skal snakke om ekteskapsformer som faktisk er problematiske.

«Men hvordan ville det føles å si nei til en partner som foreldrene har valgt ut? Er det ikke større samvittighetskvaler knyttet til dette?»

«Nei. Mitt forhold til foreldrene mine er så åpent at jeg ikke hadde hatt noen problemer med å si ifra hvis jeg ikke var enig i forslaget deres,» sier Fatima Kahn. Hun legger til: «Det er dessverre ikke alle som har et like godt forhold til foreldrene sine. Nettopp derfor er det viktig at dette er et tema man våger å snakke om – både innad i familien og i samfunnet generelt.»

Kløft. I november viste NRK brennpunkt dokumentarfilmen Frivillig tvang der filmskaper Ulrik Imtiaz Rolfsen portretterer unge norsk-pakistanere og deres forhold til ekteskap, kjærlighetsforhold og tvang. Rolfsen mener grensene mellom tvangsekteskap og arrangerte ekteskap ikke er klare nok innad i det pakistanske miljøet. Gjennom flere dybdeintervjuer i forbindelse med filmen mener han å avdekke det han omtaler som en stor kløft mellom det norske og det norsk-pakistanske miljøet. Ifølge Rolfsen fungerer et skarpt opptegnet skille mellom tvangsekteskap og arrangerte ekteskap først og fremst som en forsvarsmekanisme for å forsvare en tradisjon tillært fra foreldrenes kultur.

Verken Kahn eller Naema kjenner seg igjen i denne beskrivelsen:

«Vi føler ikke at denne filmen er representativ for norske ungdommer med pakistansk bakgrunn. Måten han portretterer dette på er for lite nyansert. Derfor er det viktig å slippe til flere perspektiver på dette temaet – ikke bare perspektivet det er enklest å forholde seg til, eller det man er mest vant til å høre,» sier Naeema.

Samfunnsproblem. Siden 2004 har Kompetanseteamet mot tvangsekteskap registrert 476 ekteskap som er inngått med tvang i Norge. I 2014 ble 93 personer tvangsgiftet i Norge, mens tallet for 2013 var 85.

Boken Da himmelen falt belyser et komplekst problem fra flere sider, og presenterer leseren for både jenter og gutter med ulik familiebakgrunn som har opplevd å bli tvangsgiftet. Boken presenterer også fagpersoner og foreldre som har giftet bort barna sine med tvang. Forfatter Nazish Kahn mener det er viktig å ikke tape nyansene av syne når man skal snakke om de ekteskapsformene som faktisk er problematiske:

«Jeg ser tvangsekteskap som et norsk samfunnsproblem på lik linje med incest, vold og alkoholisme. Skal vi fungere som det multikulturelle samfunnet Norge er, er det viktig at man tar stilling til og jobber mot dette fenomenet. Da er det vesentlig at man også kan skille mellom hva som er et tvangsekteskap, og hva som er arrangert,» sier Nazish Kahn til Ny Tid. Da hun var 20 år sa hun ja til mannen foreldrene hennes foreslo at hun skulle gifte seg med. Snart 20 år og tre barn senere forteller Kahn at hun ikke ville hatt problemer med å si nei dersom den foreslåtte ektemannen ikke hadde passet for henne.

«Da foreldrene mine foreslo en mann for meg, visste jeg at de gjorde det med gode intensjoner. Vi møttes, fant tonen og bestemte oss for å bli bedre kjent. Men jeg visste også at et nei ville blitt godtatt,» forteller Kahn, som er den eneste av tre søsken som giftet seg arrangert.

Ikke religion. Under arbeidet med boken var hun i kontakt med flere moskeer og imamer i Oslo. Til tross for at det ikke finnes teologisk hold for tvangsekteskap i Islam, jobber flere av moskeene i Oslo med ulike tiltak for å endre holdningene til tvangsekteskap. Kahn påpeker at moskeene spiller en viktig rolle:

«Selv om tvangsekteskap på ingen måte er en religiøs praksis, er det også bra at moskeene i Norge engasjerer seg i kampen mot tvangsekteskap. Moskeen er et sted hvor mange mennesker samles og hvor forelderegenerasjonen ferdes. Ting forandrer seg. Unge i dag har ikke de samme forholdet til sine foreldre som de igjen hadde til sine. De unge lever i en annen, globalisert virkelighet enn den foreldrene deres vokste opp i. Derfor er det viktig at foreldre og barn har en åpen dialog. Det kan moskeene være med på å bidra til,» sier Kahn.

Da Fremskrittspartiet holdt sitt landsmøte denne måneden, uttalte landbruks- og matminister Sylvi Listhaug at partiet aldri vil kunne godta arrangerte ekteskap som en del av norsk kultur. Hun trakk frem Kahns sammenlikning mellom nettdating og arrangerte ekteskap, og presiserte at det for Fremskrittspartiet er uaktuelt å skille mellom tvangsekteskap og arrangerte ekteskap.

«Jeg er overrasket over at en så etnosentrisk og lite reflektert uttalelse kan komme fra en såpass profilert politiker som henne, og tviler på at hun har lest boken,» sier Kahn. «Enkelte politikere er med på å skape en veldig negativ atmosfære rundt disse temaene. Denne formen for pekefingerkultur kan bidra til at foreldre som kanskje vurderer å gifte bort barna sine med tvang, ikke klarer å åpne seg for nye refleksjoner,» avslutter hun.


Heinesen er journalist i Ny Tid. carima@nytid.no.

---
DEL