Abonnement 790/år eller 190/kvartal

Slit og drømmer i Kongo

Makala («Kull»)
Regissør: Emmanuel Gras
(Frankrike)

En ukuelig vilje møter håpløsheten i dette portrettet av en kullforedler i Kongo.

En surrealistisk farkost skimtes i lyset fra en møtende bil; surret fast til en skranten sykkel er et bevegelig berg av kullsekker, vannkanner, løsplast, ekstra sko med mer. En mager, høyreist mann dytter den oppover en ruglete og uforutsigbar bakke uten å ense støvskyen som virvler rundt ham. Den styggvakre børen representerer ikke bare alle hans drømmer, men også basale livsnødvendigheter. Menneskemauren har føttene godt plantet i høye gummistøvler og bruker kroppen som diagonal vektstang. Veien til byen er lang og farefull, han er alene og utsatt i bekmørket. Tunge lastebiler dundrer faretruende nært forbi.

Filmisk mesterstykke. Filmen sniker seg stillferdig inn under huden på meg. Den følger nøktern og lavmælt tett på Kabwita Kasongo. Den 28-årige familiefaren er en av mange fattige i Kongo som fortsetter den gamle tradisjonen med trekullproduksjon for salg i byene. Filmen tar seg tid og tør å være nedstrippet enkel i uttrykket. Fascinert opplever jeg en uutsigelig ro og lunhet mens jeg får tid til å bli med vår hovedperson i hans krevende hverdag.

Kabwita går ut i grålysningen med to økser på ryggen og stopper ved et gigantisk, eldgammelt tre. Han hugger selvsikkert dypt til. Innhugget er som en liten flis i forhold til treets enorme omkrets. Det rykker i meg når han med et lite puff velter trekjempen over ende; det som rett før raget høyt over vegetasjonen blir med ett skjult av småbusker og kratt.

[ihc-hide-content ihc_mb_type=”show” ihc_mb_who=”1,2,4,7,9,10,11,12,13″ ihc_mb_template=”1″ ]

Treets dimensjon og majestetiske himmelhøyde tatt i betraktning, er det ikke gitt at fellingen er en enkeltmannsjobb – filmen er en dokumentar, men benytter bevisst spillefilmens metode. Kameravinklene er særs gjennomtenkte og fremhever ofte handling på et mer symbolsk eksistensielt plan. Dermed har filmen både en usedvanlig filmisk flyt og maleriske bilder som fester seg i minnet.

Filmen er en dokumentar, men benytter bevisst spillefilmens metode. 

Regissør Emmanuel Gras var på en helt annen filminnspilling som filmfotograf i Kongo. Da ble han fascinert av synet av kullforedlerne dyttende på sine blytunge kullkolosser på spinkle sykkelhjul i motbakke. Sisyfosaspektet av kullforedlernes slit for tilværelsen er kimen til filmens sprengkraft. Filmen var første dokumentar med deltakelse i Kritikeruken i Cannes og vant i tillegg Grand Prix de Jury.

Heltestøpning. Jeg får assosiasjoner til den tyske førkrigskunstneren Käthe Kollwitz’ ekspresjonistiske kulltegninger og skulpturer av sultne, utarmede arbeidere. Kabwitas renskårne ansikt har en ekspressiv dynamikk og et enormt følelsesregister som vi vanligvis bare ser hos riktig store Bollywood- eller Hollywoodstjerner. Kroppsspråket til Kabwita er like uttrykksfull.

Regissøren hadde først en annen hovedperson. Gras gjorde rett da han byttet til Kabwita, som raust byr på sine mange følelser og fengsler gjennom sin ukuelige vilje til å mestre når han er så nær eksistensminimum. Hans svette, røykfylte, ukerlange slit berører. Mens grener og stamme forvandles til kull, blir jeg kjent med mennesket og hva som gjør blodslitet verdt det. Glimtvis får jeg se varmen, humoren og intimiteten Kabwita deler med sin driftige, ertende kone Lydia og sine kjærlige småbarn.

Filmen bruker ikke ord for å kommentere sitt standpunkt. Scenene taler for seg. Familiens eneste protein er stekte rotter, som stadig står på menyen; avskoging og tap av undervegetasjon har ført til at det bare er rotter igjen av dyreliv. Kongos voldelige, brutale samtidshistorie har vi blitt kjent med via Moland/French-saken, men hvordan skog- og jordbruksmuligheter er blitt rasert er nytt. Kabwita er bare en av utallige. Det karrige, ugjestmilde landskapet han forserer på sin tredagerstur til fots beretter om konflikten mellom den pågående, fatale avskogingen og behovet for et livsgrunnlag. Overalt ryker det fra brennende skog.

Hvordan overlever en mann som han, som må basere seg på en næring som for står for hugg? Hvilke fremtidsutsikter har han? Spørsmålene er mange mens jeg ser filmen.

Regissøren gjenskaper scenen som trigget filmen: Kabwita går sist i en gruppe på tre der alle skyver på hjemmelagde, grelle søppelsekkinstallasjoner på tynne sykkeldekk. Skjult i disse er deres dyrebare last – kullet det har tatt uker å brenne i provisoriske torvovner.

I sitt ansikts sved. Så skjer det utenkelige. Kabwitas drøm blir truffet av en lastebil og kjørt overende i grøfta – sykkel og sekker er smadret. Hvordan skal han alene uten redskap klare å redde lasten som ligger strødd utover og fortsette ferden mot et bedre liv? Fortvilelsen hans treffer i magen.

Mirakuløst stopper tre forbipasserende for å hjelpe. Kabwita organiserer dem like stødig som en erfaren byggeleder. Han klarer å fortsette, men han er endret. Den fysiske utmattelsen har fått mer tak på ham nå. Er det drømmen som har glidd ut av rekkevidde? Den om inntjening nok til takplater og utvidelse av ettromshuset? Det han skulle plante frukttrær rundt – mango, appelsin, eple, ja til og med et palmetre.

Det er møtet mellom menneskets evne til blodstrev og å forestille seg et bedre liv som gir filmen dynamikk. Samtidig setter filmen den lille manns drøm opp mot utarmingene og kollaps av økosystemet. Hva nytter det å plante noen få trær når næringsgrunnlaget for så mange i regionen er kull?

Sykkelhjulet ruller fra gult til hvitt støv. Å få hvile øynene på noe annet enn de utmattende utfordringene som reflekteres i Kabwitas ansikt, gjør godt.

Utarmelse. Han går jevn og seigt, på samme rytmiske og trassige måte som da han kappet ned  kjempetreet. Nå er det Kabwita Kasongos egen verdighet som skal gå i bakken.

Ved byen står den lokale mafiaen og venter, for å avkreve «bompenger». Kabwita trygler og ber for sitt syke barn, er blakk. Mafiaen gir seg ikke, krever sitt. Så ufattelig mye lettere en kullsekk er for den som stjeler.

Fremme i byen tar det dager å få god nok pris for kullet – medisinen han må kjøpe til minsten gjør et stort innhogg i inntjeningen. Kabwita og hans last er utsatt der han halvsover mot en vegg. Jeg opplever lettelse når han søker tilflukt i en provisorisk kirke. Men bønnen han fremsier der virker konstruert – har regissøren arrangert det hele?

[/ihc-hide-content]
Ellen Lande
Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør og fast skribent for Ny Tid.

Du vil kanskje også like