Slipp bokprisen fri (det er vår)

Konkurransetilsynet har rett, og «nesten hele bokbransjen» (som mediene så treffende beskriver den Aschehoug- og Gyldendal-influerte delen av bransjen) bør ikke få medhold i sitt vedvarende og høyrøstede krav om spesialbeskyttelse av sine interesser.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

For det første er det faktisk ikke lenger fastpris på bøker. Bokklubbene, gjøkungen som har satt seg på bokbransjen og tatt makta, slipper selvsagt unna. Men heller ikke for eksempel nettbokhandlene, e-boka eller det fremtidig betydelige bensinstasjonsalget er underlagt fastpris.

For det andre må vi se på hva «nesten hele bokbransjen» dreier seg om:

De to forlagene Aschehoug & Gyldendal blir i møte etter møte oppsiktsvekkende lett enige med sin forhandlingsmotpart, bokhandlene som eies av Aschehoug og Gyldendal, om en rekke betingelser som skal gjøre tilværelsen lettere for … ja, nettopp: Aschehoug og Gyldendal.

Lever av unntaket

Først og fremst er de enige om at fastpris på bøker er helt nødvendig. Det er jo nemlig viktig for de Aschehoug- og Gyldendal-eide bokklubbene å ha full frihet til å boltre seg og ta mesteparten av omsetningen i bransjen med sitt unntak fra fastpris: Bokklubbene har en gullkantet enerett til 25 prosent rabatt og får betingelser hos forlag som ingen andre kan drømme om, mens de avspiser forfatterne med brøkdeler av normalhonorarene.

Dernest vil Aschehoug og Gyldendal så gjerne ha sydd noen statlige puter under forskjellige kroppsdeler på seg og sine fordi det går så dårlig med alle virksomhetene deres unntatt bokklubbene.

Har ikke råd

Stakkars Aschehoug og Gyldendal! Først eier de Forlagsentralen. Den får ikke direkte statsstøtte, men har noen lukrative oppdrag for Nasjonalbiblioteket. Likevel går det nokså dårlig. Så eier de Kunnskapsforlaget. Dette fullt ut forretningsmessige tiltaket er det så synd på at det får penger både fra Staten, Fritt ord og gudhjelpe meg også fra den faglitterære forfatterforeningen, enda de heller ikke her er så nøye med forfatterhonorarene. Så har vi det såkalte kjerneforleggeriet. Bokutgivelsene! Det har jo de store forlagene nærmest ikke råd til å holde på med i det hele tatt. Også her må forfatterne og deres interesseorganisasjoner trå til og hjelpe de utarmede stakkarene, i tillegg til at staten bidrar med innkjøpsordning og momsfritak.

Røkke rygget ut

Vi snakker om en bransje hvor det risler så mye friske statlige og veldedige midler ned i pengeslukene at selveste Røkke i sin tid ble meget interessert. Men her var det ikke plass til en stor kar til! Sterke eiere (Aschehoug og Gyldendal) sørget for å gjøre livet i bokbransjen så surt for Røkke at han etter kort tid rygget ut med kloremerker over hele fjeset.

Bokbransjen er kommet til det stadium i kapitalismens utvikling der det er om å gjøre for de største å utøve full kontroll. Dette høres ikke ut som frihandel, vil mange si, men sannheten er jo at i enhver frihandelsforkjemper skjuler det seg en innbitt monopolist: Kapitalen er ikke kommet hjem, så å si, før vinneren har tatt alt og skaffet seg et totalt og kvelende monopol. Dette er ikke noe de sier i festtalene sine. Men det er noe en våken observatør kan registrere hele tiden.

Gitt opp livet

Tilbake til fastprisen. I bokhandelen, og bare der, gjelder fastprisen. Den fremmer ikke, men hemmer bokhandelen. Den er en klamp om foten på dem, en blytung lenke som de er livredde for å miste, nøyaktig som verdens slaver og undertrykte alltid har vært redde for å miste sine lenker.

Resultatet opplever bokelskerne hver gang de går inn i en bokhandel. En liten håndfull bokhandler i Norge er levende boksentre. Resten, 99 prosent, har gitt opp å leve et meningsfylt liv. Butikkene er tomme og triste. Ute på gulvet snubler man i paller med dusinvarer som bokklubbeierne har prakket på innehaveren. På disken ligger det kiosklitteratur og konkurrerer med filofax, leker og servietter. De fleste aktivitetene dirigeres utenfra.

Truet og presset

Jeg driver et lite forlag selv, og vet at det i dag nesten aldri forekommer at en bokhandler bestiller en eneste bok fra et lite forlag hvis det ikke har vært en meget våken kunde inne i butikken og nærmest truet og presset bokhandleren til å bestille boka. Denne kunden er en svært aktiv bruker av nett og aviser, og har oppdaget at det er kommet en interessant bok som kan berike hennes sjelsliv istedenfor å fornærme hennes intellekt. Naturlig nok går hun da til bokhandelen for å kjøpe boka. Men der fins den ikke! Bokhandleren har ikke hørt om den engang, enda det lille forlaget har bombardert butikken med informasjon i ukevis.

I realiteten er bokhandlerne redusert til passivt skrankepersonell for de store forlagene, som kontrollerer dem dels gjennom eierinteresser, dels gjennom andre former for dominans. Den eneste grunnen til at bokhandlerne går inn for fastpris, som skyter dem i foten, er at forleggerne sier at de skal gjøre det. Det er mange måter å si ting på. Det er ikke alltid nødvendig å gjøre det offentlig, ikke engang bruke ord. Bokhandlerforeningen har kontor rett under forleggerforeningen og er sterkt preget av at det sitter noen oppå dem.

All makt

Forleggerforeningen eies i realiteten av bokklubbenes eiere. Derfor er alle utspill fra forleggerforeningen mistenkelige. Bak hykleriet ligger brutal imperiebygging. Kulturlivet er en pengemaskin for de få, godt hjulpet av statlig velvillighet. Fastprisen sikrer jackpot til de råeste spillerne, mens alle de andre står med tømte lommer og klør seg i hodet.

Forleggerforeningen har all definisjonsmakt i bransjen, og det er bare svært uavhengige (og meget små) aktører som kan tale dem imot. Disse aktørene har naturligvis null innflytelse. Nå har imidlertid Konkurransetilsynet omsider mannet seg opp og pekt på usunne bransjeforhold. Sunt kan det først bli den dagen bokhandlerne kan bli bokhandlere igjen og konkurrere også på pris, ikke bare på hvilke bokklubbøker som ironisk nok skal fylle utstillingsvinduene til bokklubbenes tapende konkurrent.

---
DEL

Legg igjen et svar