Slik sang Zarathustra

Den franske barokkoperaen er en sjanger som har vist seg vanskelig å gjøre til en del av hovedrepertoaret. Les Arts Florissants gjør sitt for å gjøre det lettere.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Mangelen på dacapo-arier, den italienske operaens kjennetegn, kan være én årsak til den franske barokkoperaens begrensede utbredelse. Den begynte å komme inn i platerepertoaret på slutten av 1970-tallet, og den som har gjort mest for denne sjangeren, er uten tvil William Christie og hans ensemble Les Arts Florissants. De har spilt inn svært mange av de sentrale verkene til periodens viktigste komponister og er nå kommet med en trippel-cd på Erato med Zoroastre, en av Jean-Philippe Rameaus lite spilte operaer.

Drastisk revisjon

Rameau (1683-1764) komponerte sin første opera da han var 50 år gammel. Operaene hans sjokkerte dem som var vant med Lullys mer «dannede», ordnede og mer forutsigbare stil. Rameau var villere, mer kontrastfylt, teatralsk og kontrapunktisk enn den satte, konservative Lully.

Seksten år seinere var Rameau på høyden av sin karriere. Striden som hadde fulgt framføringene av de første operaene hans, hadde lagt seg. På dette tidspunktet ble han framført så mye at myndighetene faktisk så seg nødt til å utstede en ordre som forbød at mer enn to av hans verker ble framført i løpet av én sesong, slik at andre komponister ikke skulle miste motet.

Zoroastre hadde premiere i 1749, men den var bare en begrenset suksess i sin originale form, da publikum opplevde den som forvirrende og forstyrrende. Rameau og hans librettist, Louis de Cahusac lot verket gjennomgå en drastisk revisjon, og til nyoppsetningen i 1756 var tre av fem akter i stor grad nyskrevne, med grunnleggende endringer i handlinga og forandring eller erstatning av mesteparten av musikken. Den nye versjonen gjorde atskillig større suksess.

Portrett av frimureridealer

Det vanlige kildematerialet for denne sjangeren var antikke greske myter eller middelalderromaner. I dette tilfellet er kilden gamle persiske religiøse skrifter. Det dreier seg om en maktkamp mellom den persiske religionsreformatoren Zarathustra (Zoroastre), grunnlegger av zarathustrismen, og trollmannen Abramane. Zarathustra portretteres som en representant for guddommen, mens Abramane tjener den onde ånd.

I Frankrike var det på 1700-tallet populært blant kunstnere å være frimurer, og man tror at Rameau var med i brorskapet. Zoroastre er en opera som er blitt karakterisert som et tynt maskert portrett av frimureridealer. Hele tida legges det vekt på at dygd er bedre enn ugjerninger og at det gode alltid bekjemper det onde. Det er ikke tilfeldig at kilden er orientalt; frimureridealene er påvirket av Midt-Østens religioner – de deler zarathustrismens antitese mellom lys og mørke, godt og ondt og opplysning og uvitenhet.

Zarathustras stemme er en høy tenor, en stemmetype som nesten bare ble brukt i fransk opera på denne tida, og som var heltens stemme. Den står i relieff til de dype stemmene til de onde. På den nye innspillinga til Les Arts Florissants er det Mark Padmore som synger Zarathustra, og det gjør han fantastisk bra – det er nok en av hans beste roller. Trollmannen Abramane synges av bassen Nathan Berg, også han i toppform. Jeg er særlig imponert av sopranen Anna Maria Panzarella, som synger den kvinnelige skurken Erinice – hennes sparsomme bruk av vibrato er høyst overbevisende. Den ukjente sopranen Gaëlle Méchaly, som er den kvinnelige helten Amélite, er også svært god. Les Arts Florissants har den karakteristiske mykhet og rytmiske fleksibilitet i framføringa. Christie former frasene slik at sang, tekst og musikk blir ett.

Librettoen til Zoroastre har kanskje hovedsakelig historisk interesse, men musikken er av komponistens vanlige høye standard, og framføringa er av høyeste klasse.

---
DEL

Legg igjen et svar