Slik Lem ser det

Steinar Lem har skrevet ei bok som går i kjente spor, og den handler ikke om hans nye ja-standpunkt til EU.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det lille livet, den nye boka til Steinar Lem, er en merkelig trykksak. Skjønt, den er umiskjennelig lemsk fra første til siste side. På side 32 skriver han for eksempel dette: «Hva skulle være problemet med å bruke luksusmilliarder på vaksineprogrammer for fattige barn og på å gi det lille livet i regnskogen og barskogen den evige eksistensen det har krav på? Det mangler ikke kunnskaper, ikke penger, ikke andre ressurser. Bare viljen mangler. Viljen til å begrense sin utfoldelse – en grense som iallfall går ved de andres rett til eksistens. Og siden eksistensen ikke er nok, verken for kvinner i Afghanistan eller bjørnene i Hedmark: verdighet.»

Og sånn fortsetter det, mer eller mindre, gjennom 15 essaylignende tekster eller personlige/private historier fra forfatterens hverdag – små fortellinger om det lille livets eksistensberettigelse. Enkelte steder er tekstene sjølhøytidelige, fulle av patos, litt belærende, men på sitt beste er de også ironiske og sarkastiske overfor en samfunnsutvikling som denne frontkjemperen for organisasjonen Fremtiden i våre hender aldri blir lei av å påpeke galskapen ved.

Dyrevern

Noen av Lems personlige beskrivelser er større enn seg sjøl, de vokser seg ut av privatlivets innestengthet og gir oss noen allmenne innsikter – eller i hvert fall spørsmål å tenke over. Du skal heller ikke ha lest så mange av sidene i denne boka før den debattglade Lems stemme, indignert over konsum- og kjøpesamfunnets elendighet som han jo alltid er, toner fram i all sin moralske vrede. Jeg tror vårt samfunn skal være glad for denne stemmen, uansett hva vi måtte mene om det Lem har å melde. Han har som alltid mye å melde, men mange av oss har hørt det før.

Fins det noen fellesnevner, noen rød eller grønn tråd, i disse 15 fortellingene? Ja, så absolutt. Stikkordet er dyr. Vernet av dyra, menneskets neglisjering av alle andre dyrearter enn seg sjøl, sånn Lem ser det, får forfatteren til å bli nesten like ilter som en lemen (jeg klarer ikke å la være!). Og sjølsagt vekstsamfunnets elendighet, en forbannelse som i likhet med klimaødeleggelsene som er på stadig frammarsj, har engasjert Lem så lenge han har vært en offentlig person (og sikkert enda lenger).

Men hva er «det lille livet»? Jo, det er de små og vergeløse, de som ikke kan argumentere for sine rettigheter – de bitte små barna, dyra og blomstene. Lem er uten et snev av ironi i sin rolle som hardnakket forsvarsadvokat for disse av menneskene jordens fordømte.

Lite glede

At det er mye vondt her i verden, at vår klode ikke er rettferdig for oss som bebor den, har både undertegnede og mange med ham erfart for lenge, lenge siden. Lem skriver ingenting i boka som endrer på denne erkjennelsen. Her er det lite glede. Det er ikke nødvendigvis noen innvending mot boka – snarere en konstatering. Mulig at Lem vil forsvare seg med at han utstråler mye glede og positivitet om livet sånn det kunne ha vært. Og han prøver – det skal han ha – men det er alltid et men, som for eksempel her: «Jeg elsker Norge, men skammer meg over de klassiske overflodssykdommene: Bortskjemtheten, den oppblåste selvkretsingen, aldri å bli fornøyd med sitt materielle nivå, at behovet for skjønnhet mer og mer suges opp av shoppingen og forplattes til motebevissthet og fargevalg ved oppussing.»

Å lese denne boka er nesten som å løpe halvmaraton. I tunge stunder underveis vurderer du å gi opp, men kommer til slutt likevel utmattet, gjennomsliten og lykkelig til mål. Og tenker at det pinadø skal bli lenge til neste gang. Men innerst inne veit du at du vil gjøre dette igjen.

Det er lett å bli tungsindig etter endt lesing. Men Steinar Lem har trøst: Den som har sett en gaupe (og det har jeg), kan aldri bli helt ulykkelig.

For privat

Lems aller sterkeste side, også som forfatter, er at hans tanker aldri er likegyldige. Han tvinger deg (i hvert fall meg) til å ta stilling. Det er en god egenskap ved ei bok av dette slaget.

Jeg er på langt nær så glad i rovdyr som Steinar Lem. Nei, egentlig er det mye han og jeg er uenige om. Men på ett område skal vi nok ganske raskt kunne forhandle oss fram til enighet: hatet til senterpartister. Skjønt, vi har ulike grunner.

Forfatteren har trukket store veksler på sine små barn, sin kone, hjemmet og stedet der han bor. Jeg skjønner at det skal gi tekstene en kjærlighetsdimensjon, en hyllest til det enkle og nære. Hadde jeg vært Lems redaktør, ville jeg strøket mye av dette. Intensjonen er god, men det ga ikke meg noe mer enn hva jeg kunne ha lest i et sladreblad eller i en «hjemme hos familien Lem»-reportasje. Det er forskjell på det personlige og det private. Sistnevnte blir det sjelden god litteratur av. Deler av disse tekstene er dessverre for private. Dette skygger for hovedbudskapet, uansett om det motsatte har vært intensjonen.

---
DEL

Legg igjen et svar