Kommentar: Slik taper vi

Endelig har jeg fått reise til min hjemby Lhasa igjen. Men nyttårsfeiringen viste meg hvordan vår tibetanske kultur gradvis skvises ut.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Hva er lykke? For meg er det å dra tilbake til Lhasa, som jeg har vært borte fra i lang tid. Omfavne den storøyde lille niesen min, polere skålen med rent vann i familiens alterrom, spise «tsampa» (den nasjonale tibetanske brødbaksten) som moren min har knadd, eller å nyte det milde sollyset på balkongen, iakttatt av familiens gjeterhund hvis bjeffing nesten kan gjøre deg døv.

Lykke kan også bli funnet i nettene i den kalde årstiden, idet jeg sovner til den autentiske duften fra Mi n-dro-ling-klosteret (en av de seks klassiske klostrene innen Nyingma-skolen, bygget i 1676, red. anm.)…

I disse øyeblikkene kjenner jeg lykke; den enkle lykken til noen som bor langt hjemmefra.

Lhasa i februar, rundt «losar» (tibetansk nyttår, i år 14. februar): Byen blåses sakte vekk av sandstormer. Før startet stormene aldri så tidlig – er det global oppvarming som er grunnen til dette? Lhasas elvedal pleide å være omgitt av en fjellgruppe kalt «åtte lotusblader». Nå som de har blitt fullstendig ødelagt av gruvedrift, sprer sand og støv seg overalt så snart det begynner å blåse.

Området over Lhasa-dalen var kjent som hjemstedet til Tsangpo Songsten Gampo (tibetansk konge på 600-tallet, red.anm.), men i dag har de lokale myndighetene i fylket Medro Gongkar ganske enkelt solgt sitt eget land til China Gold Group sine gruveselskaper. Tjenestemennene foret sine egne lommer, men forurenset vann har forgiftet jordbruksland og endatil drept husdyr og forårsaket merkelige sykdommer hos bøndene.

Assimilering av vår kultur

Lhasa i februar, rundt nyttår: Tv-en viser tjenestemenn som spør ut de fattige om deres vanskelige kår; de er fattige tibetanere fra Lhasa eller fra den fjerntliggende landsbygda og beitelandet. Tjenestemennene og deres underordnede viser fram hundrevis av yuan-sedler som de med overdrevne gester overrekker tibetanerne som bøyer seg og stikker ut tungene sine (et tegn på respekt), eller holder fram hendene sine.

Og tibetanerne med dialekter fra Shigatse, Nagchu eller Chamdo gråter av takknemlighet, noen setter tårene i halsen, igjen og igjen uttrykker de sin evige takknemlighet. Hvis folk må være så overdrevent takknemlige for så lite penger, betyr ikke det at fattigdommen deres er omfattende og alarmerende?

Lhasa i februar, rundt nyttår: Det henger røde lykter i alle størrelser overalt. Dette er på ingen måte en tibetansk skikk, dette symboliserer noe annet: Assimilering av en lokal kultur med en utenforstående kultur. For eksempel er versene som skrives i Tibet bare en merkelig imitasjon av versene skrevet på kinesisk.

Folk trodde dette var en endret versjon av gamle sosiale tradisjoner, men det er verken fisk eller fugl. Vi bør se at tapet vårt reflekteres i detaljer; hver lille detalj viser til et lite tap, og til slutt vil tapet være fullstendig.

Det var de lokale myndighetene som initierte opphengingen av de røde flaggene med fem stjerner, som nå henger overalt i byens hovedgater og små sidegater. Utsendte gikk fra hus til hus, fra dør til dør, fra butikk til butikk, og ba alle om å henge opp et flagg. De understreket at i år burde folk henge opp et spesielt stort flagg. Et rødt flagg flagrer også på toppen av Potala-palasset (Dalai Lamas store palass, som kommunist-Kina nå har omgjort til museum, red. anm.), og erklærer på pompøs måte nasjonal suverenitet.

Politi munke-utkledd

Lhasa i februar, rundt nyttår: Vi kan også observere spesielle farger, grønn er en av dem. Denne grønnfargen står for soldater med våpen i hendene, løpende gjennom Tibets gater. Når man støter på dem, må man være rask til å trå til siden, ellers risikerer man å bli dyttet til siden med makt. Det er også noen soldater som modige står på hustakene til tibetanere og ser ned fra oven, og bestemt presser på folket som går rundt der nede.

Den andre fargen er blå, som står for politiet, også de med våpen i hendene. Mange av dem er tibetanere. Selv var jeg vitne til en ung tibetaner som ble dyttet vekk idet han var i ferd med å hylle Buddha. Da han leverte en trassig replikk tilbake, grep det tibetanske politiet strupen hans.

Enda en farge er alltid i forandring. Jeg vet ikke hvor mange ganger de sivilkledde politimennnene har endret antrekkene sine, jeg har til og med hørt at noen av dem later som om de er buddhistmunker og vandrer rundt templene i kjortler. Eller de later som om de er turister og går omkring med bønnekjeder rundt håndleddene.

Lhasa i februar, rundt nyttår: Jeg må også nevne noen mennesker, mine felles tibetanske innvånere, som jeg elsker og respekterer. De kommer hele veien fra sine hjembyer til det hellige stedet – Lhasa – og hele veien har de bøyd seg mot jorden i respekt. Størsteparten av dem er bønder, gjetere og buddhistiske munker og nonner; folk som bærer i seg karakteren til de snøkledde fjellenes gressland, folk som lukter av yak-smør.

Ungdom er håpet

Da jeg gikk rundt i Barkhor (de små basargatene i sentrum av hovedstaden, red. anm.), støtte jeg på en buddhistmunk som hadde pannen full av sår. Han sang sanger til ære for Guru Rinpoche for full hals, mens han bøyde seg ned. Hva vil de passerende soldatene med våpen tenke om tibetansk tro?

Lhasa i februar, rundt nyttår: Stadig flere unge mennesker fortsetter å gå den veien som er ment for dem. De har returnert fra kinesiske universiteter til sine hjembyer, de er kledd i tibetanske klær, snakker morsmålet sitt, føler at de er på et «jeg er tibetansk»-oppdrag.

Med respekt lærer de seg om landets røtter, og når de klatrer opp de høye fjellene for å brenne røkelse, kaste ut «vindhester» (tradisjonelle bønneflagg, red. anm.) eller lese tradisjonelle skrifter, gir de et løfte for framtida.

De er fulle av selvtillit, de er i sin beste alder: Det er akkurat dette håpet som har eksistert i generasjon etter generasjon av tibetanere. ■

Tsering Woeser er født i Lhasa, hvor hun lenge er blitt nektet innreise. Hun har utgitt essaysamlingen Tibetnotater (2003), som ble forbudt i Kina, og hun har sittet i husarrest i Beijing.

---
DEL