Kommentar: Slik motarbeides vi

Folk flest i Iran er imot dagens regime. Men hvorfor forhandler da land som Norge med ayatollaene?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Send inn dine reaksjoner til: debatt@nytid.no

Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Nawal El-Saadawi (Egypt), Irshad Manji (Canada), Elena Milashina (Russland), Katiuska Natera (Venezuela), Orzala Nemat (Afghanistan), Marta Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe) og Tsering Woeser (Tibet).

STOCKHOLM, SVERIGE. Endelig! Jeg er ute av Iran!

Den siste spalten jeg skrev for Ny Tid, for tre måneder siden, ble til i mitt hjem i Teheran. I dag skriver jeg en ny artikkel fra mitt midlertidige hjem i Stockholm. Jeg vet ikke vet hvor i verden jeg befinner meg neste gang…

Stockholm er, i motsetning til Teheran, ikke full av trafikk. Og lufta er ikke dekket av en tung røyksky. Dette er en gammel og vakker by, med høstens fargerike trær, med ren luft og en temperatur langt under hva jeg er vant til fra Teheran.

Stockholm er, i motsetning til Teheran, ikke full av redsel og bekymringer. Her er ikke dagene fylt med smertefulle hendelser, som gang på gang blir til overskrifter i de største mediekanalene verden over. Her skriver ikke avisene til daglig om tortur og henrettelser. Her er jeg ikke redd på vei til mitt hjem. Her kan jeg være trygg på at ingen truer meg for å være en uavhengig journalist, for å snakke om ytringsfrihet, for å være imot henrettelser av mennesker og for å tenke fritt. Jeg reiste fra Teheran for tre måneder siden. Men jeg elsker fortsatt min hjemby, tross alle grusomhetene som skjer der.

Dagens Iran

Jeg sitter ved min PC-skjerm og følger nyhetene fra Iran. Nå er jeg ikke selv del av protestene, men dekker dem ved selv å skrive om de samme nyhetene og om de triste hendelsene for utenlandske medier.

På samme tid som jeg sitter i frihet og skriver dette, er 12 kvinneaktivister tilkalt til avhør i Iran. Jeg kjenner disse menneskene, vi har vært kolleger og venner i flere år. De har kjempet for kvinnenes rettigheter, de har skrevet om den grusomme volden mot demonstrantene i gatene. Og de har selv deltatt i gatedemonstrasjoner mot valgfusket 12. juni, da president Mahmoud Ahmadinejad ble erklært som vinner.

Protester i Teheran, juni 2009. FOTO: Where is my vote.org

4. november, på 30-årsdagen for beleiringen av USAs ambassade i 1979, var det nye protester mot regimet. Opposisjonsleder Mir Hossein Mousavi brøt sin en måned lange taushet og oppfordret sine støttespillere om å fortsette protestene mot valgresultatet.

Flere av mine kolleger sitter fortsatt i fengsel. Flere av dem er tvunget til offentlige «tilståelser» i den statlige TV-kanalen. De har «tilstått» at de er skyldige. De har «tilstått» at de ville styrte regimet. De har «tilstått» at de er spioner som jobber for utenlandske makter. De har «tilstått» at de har begått landsforræderi. Men jeg vet hvor høyt disse menneskene elsker sitt hjemland og sitt folk. Det de krever er ytringsfrihet og respekt for menneskerettigheter. Tvunget tilståelse, det er deres straff for å ha sagt «Nei til diktatur!»

Når man bor i den frie verden forstår man, og til og med føler man, at demokrati ikke er en gave fra himmelen. Demokrati er en måte som menneskene lever på her på jorden. Veien for å bygge et demokratisk samfunn er fortsatt meget vanskelig i mitt hjemland. Til og med olje, som kan være et økonomisk middel til utvikling og framgang, gjør at de mektige land er mer interessert i denne rikdommen enn hvordan folket har det under et udemokratisk regime.

Aktivistene i det sivile samfunn

I flere år har uavhengige journalister, intellektuelle og aktivister bestandig blitt anklaget for å prøve å styrte regimet gjennom sine aktiviteter. Domstolene har aldri klart å begrunne disse anklagene. Men «handling mot landets sikkerhet», noe også jeg ble anklaget for, er vanlig i politiske rettssaker.

Nesten alle som er kritiske mot regimet og blir arrestert, anklages for å «true landets sikkerhet». Aktivistenes reaksjoner mot statens voldelige metoder har bestandig vært fredelige. Kvinneaktivister har i flere år vært utsatt for politivold i gatene. De er blitt arrestert, fengslet og overvåket daglig av politiet i Iran. Men deres aksjoner har alltid vært fredelige og ikke-voldelige. Vi er overbevist om at folkets beste kommer gjennom fredelige handlinger og ikke gjennom voldelige aksjoner.

De siste månedene protesterte folk i gatene. Hundretusener av oss har marsjert gjennom gatene i stillhet, med hendene i været. De fleste har et grønt bånd rundt hånda. Grønn farge er blitt symbolet for protestbevegelsen i Iran. Men de fredelige gatedemonstrasjonen ble møtt med vold, skyting, fengsel og tortur. Politisk aktive, journalister og intellektuelle er arrestert. Også politiske personligheter, som var kritiske mot regimet, ble tvunget til å komme med falske tilståelser i den statlige TV-kanalen.

Jeg sitter i dag, flere tusen kilometer fra mitt hjemland, og følger nyhetene som kommer ut. Jeg, som flere av mine kolleger, måtte forlate landet vårt, våre familier, våre minner og alle våre fremtidige planer. Den viktigste grunnen for denne flukten er at vi ikke vil være en del av det falske scenarioet om «landsforræderi», eller «handlinger mot landets sikkerhet», et scenario som regimets undertrykkelse er basert på det.

Vesten og statskuppet i Iran

Det politiske miljøet og den grønne bevegelsen i Iran oppfatter valgfusket og Ahmadinejads nye regjering som et statskupp fra de konservatives side. Jeg har, både som journalist og som menneskerettighetsaktivist, alltid prøvd å forholde meg til folket. Det er folket som danner demokratiet og gir det mening. Til og med i en demokratisk stat blir makten begrenset av folkevalgte organer og det sivile samfunn.

Vi husker fortsatt Abu Ghraib-skandalen i Irak og Guantánamo-fengslet på Cuba. Det var medienes rolle som var viktig for vedtakene om stengning eller utbedring av forholdene i disse to fengslene. Folkets vilje og mot kan være avgjørende for politikken. Under protestdemonstrasjonene i Iran spilte internasjonale medier en stor rolle ved å vise verden at en stat banker opp og skyter folk på gata, for å overleve den politiske krisen som de selv har skapt i landet.

Disse mediene avslørte også grusomhetene i iranske fengsler: drap, tortur og systematiske voldtekter av unge gutter og jenter som ble arrestert i demonstrasjonene.

Vestlige stater snakker mye om demokrati og menneskerettigheter, men jeg kan ikke forstå at disse statene anerkjenner og forhandler med en stat som danner regjering ved hjelp av køller og tåregass. En regjering som skyter på folk i gatene!

Er ikke politiske forhandlinger med denne staten et uoffisielt samarbeid med den?

Vi iranere fortsetter vår kamp for frihet og rettferdighet. Men jeg spør herved de som bor i den frie verden: Hvordan kan demokratiene, i møte med diktaturregimene, holde sine løfter om «frihet og menneskerettigheter for alle mennesker»? ■

Oversatt fra farsi av Nariman Rahimi

Asieh Amini er en av Irans ledende journalister. Artiklene hennes har reddet flere kvinner fra dødsstraff. Hun har vært fengslet for sitt arbeid. 9. november ble hun tildelt Hellmann/Hammett-prisen av Human Rights Watch. Amini skriver eksklusivt for Ny Tid.

Les spaltene på engelsk eller originalspråket: www.nytid.no/en

Uten grenser-spalten drives til ære for den regimekritiske, russiske journalisten Anna Politkovskaja (1958-2006). Hun skrev for Ny Tid, som eneste avis utenfor Russland, fra 10. februar 2006 til hun ble drept utenfor sitt hjem i Moskva 7. oktober 2006.

Fra 30.10.09 har nettavisa ABCnyheter begynt å publisere Ny Tids «Uten grenser»-spaltister, les mer her .

Støtt våre spaltister, bli abonnent på Ny Tid i dag.

---
DEL