Slik er «bedre boforhold»

Alle snakker om hvor bra det er at tibetanerne nå får nye hus. Men hvem får med seg hvilke løfter de må gi til Kommunispartiet?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Tsering Woeser er tibetansk forfatter, født i Lhasa, og en av de første støttespillerne til nobelprisvinner Liu Xiaobos «Charter 08». Woesers bøker er forbudt i Kina og hun har sittet i husarrest. I 2007 vant hun Den norske forfatterforenings ytringsfrihetspris, som hun ikke fikk lov til å dra for å motta.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Beijing, Kina. La meg starte med dette:

Utenrikskomiteen til USAs senat har vært i Tibet. Delegasjonen har skrevet en rapport, som ble publisert nå i april, med en konklusjon det kan være på sin plass å diskutere. I rapporten hevdes det nemlig at tibetanerne får det bedre som følge av prosjektet «Bedre boforhold». Det står:

«Medlemmer av delegasjonen kunne bekrefte både omfanget av dette massive boliginitiativet og den takknemlige holdningen tibetanere flest viser overfor dette.»

Dette prosjektet for såkalt «Bedre boforhold», sammen med «Økologisk migrasjon»

og «Bosetting av nomadiske folkegrupper» i områdene Amdo og Kham (i den østlige delen av dagens Tibet-region, red. anm.), hører innunder det Kinas myndigheter kaller «å vise bønder og gjetere veien mot en mer moderne og sivilisert livsstil».

Den autonome regionens øverste politiske leder, det kinesiske Kommunistpartiets partisekretær Zhang Qingli, uttalte at «dette er vår kamp mot Dalai-klikken, gjennom å ta initiativ til å sørge for grunnleggende boforhold». Han lovpriste Kommunistpartiet som «folkets virkelige, levende Buddha».

«Ulykkelig innvollhus»

Det kan virke som om verken kineserne eller amerikanerne har fått med seg at U-Tsang-

bøndene – som flyttet fra de gamle hyttene sine, bygget av vrakgods, og inn i nye «bedre boforhold» – har gitt sine nye boliger et navn: «Palkhar Lodroe Khangsar».

«Palkhar» betyr «hvit panne», som er en metafor for ulykke. Hvis for eksempel begge ens foreldre dør i ung alder, sier man at man har «palkho kharpo charsha», noe som betyr at ens panne er blitt hvit. «Lodroe» henviser til kuas lunger og involler, som tradisjonelt bare et blitt brukt som mat av mennesker fra de laveste samfunnsklassene – med andre ord en metafor for en vulgær og

lutfattig tilværelse. Mens «Khangsar» betyr nytt hus.

Av disse navnene, inspirert av og med rot i tradisjonelle skikker, er det lett å se at bøndene

på ingen måte er fornøyde med sine «bedre boforhold». Men kan misnøyen endre noe? De nye boligene er såkalte «integreringstiltak», beordret av regjeringen – de tibetanske bøndene har ikke noe annet valg enn å godta det.

Folk fra Kham har gitt «Bedre boforhold»-prosjektet navnet «Lagyag Khangba», som betyr bolig ved håndsopprekning». De har en hel rekke såkalte «Lagyag»-uttrykk, som «solcellekomfyr ved håndsopprekning», «telt ved håndsopprekning» og så videre.

«Håndsopprekning» betyr kort og godt «å si ja». Bare hvis man sier «ja», kan man få enkelte ting, men spørsmålet er: Hva er det man må si ja til?

Jo, i tråd med Kommunistpartiets politiske prinsipper om underdanighet i politikken, og med stabilitet som førsteprioritet, må enhver tibetaner som utspørres av en offentlig tjenestemann, først skrive under på at man er «mot separatisme». Og at man «kritiserer Dalai Lama».

Og når de tibetanske gjeterne flytter inn i sine «bedre boforhold», må de rekke opp hånden i samtykke og si at de er mot «Dalai-klikken» og at de takker Partiet.

Nomadisk tvang

Når disse boligområdene for gjetere skal bygges, skaffer myndighetene i første omgang

til veie ti tusen renminbi (kinesisk valuta, omtrent 9000 kroner, red. anm.). Gjeteren må så be om et lån på like mye, noe som uten unntak skal brukes på et en-etasjes tibetansk hus med leirvegger. I andre runde besørger myndighetene nye 9000 kroner, mens gjeterne må betale tilbake et avdrag på like stort beløp, samt ta opp et nytt lån på 27.000 kroner, noe som i sin helhet skal gå til byggingen av røde, mursteinsbelagte betongblokker i Han-stil.

Alle hus må dekoreres med røde flagg med fem stjerner, hvis ikke blir de ikke godkjent. En lokal kader forteller meg: «Hvis man virkelig brydde seg om gjeternes behov i stedet for å fokusere på hver enkelt landsby, ville boligområdene bli bygget i nærheten av der nomadene overvintrer. Det ville faktisk hjulpet dem. Vi vet at myndighetene prøver å bruke økonomiske incentiver som lokkemiddel. Dette er en stor idé, men den fører ikke egentlig til noen større aksept blant de lokale gjeterne.»

I det store tibetanske landskapet har «Bedre boforhold» hatt forskjellig betydning i

forskjellige områder. Det er imidlertid metoden med «økologisk migrasjon» som er verst.

Nylig iverksatte myndighetene en gigantisk femårsplan for bosetting av nomadiske

folkegrupper fra Qinghai-provinsen (provins vest i Kina, red. anm.). Dette førte til at 53.000 mennesker oppga sin nomadiske livsstil en gang for alle.

Det viktigste argumentet folket ble gitt, var at beitemarkene deres var utarmet som følge av overbeiting. Imidlertid er det årevis med uavbrutt gruvevirksomhet som er den egentlige grunnen til utarmingen av jorda.

Jeg har sett fotografier, tatt på midten av 1980-tallet, som viser enorme mengder immigranter som, lik maur, trenger seg sammen på Matoe-slettene – mens de frenetisk graver etter gull. I dag er dette området ufruktbart.

Gresset borte

I tillegg til at beitemarker og naturressurser som gull og andre mineraler forsvinner, er vi også vitne til at tradisjonell tibetansk kultur og livsstil blir visket ut. Jeg kommer aldri til å glemme samtalen jeg hadde med et knippe Kham-menn, i deres nye landsby for «økologiske migranter»: De sitter nå i utkanten av Gormo i Qinghai-provinsen, som gir bolig til mer enn 300 familier. Jeg spurte dem om de likte sin nye landsby, eller om de foretrakk sine hjemlige trakter?

De svarte at de «selvfølgelig likte hjemtraktene bedre». Her fantes det jo ikke så mye som en gresstust. Og hvert eneste, lille vindkast førte med seg en sandstorm.

Jeg spurte dem også: «Når dere flyttet hit, fulgte Fjellguden» deres med dere? Da senket de hodene sine og sa:

«Hvordan skulle det være mulig? Vi måtte forlate Fjellguden vår. Akkurat som vi måtte forlate kyrne og sauene våre…»

Oversatt fra engelsk av Marit O. Bromark.

Teksten publiseres i samarbeid med HighPeaksPureEarth.com.

---
DEL