Truls Lie
Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Etter 20 år med aktivistisk filmarbeid kan amerikaneren Travis Wilkerson fortelle oss noe om krig, rasisme og aktivisme. Og om bruken av en radikal uttrykksform.

Machine Gun or Typewriter

Travis Wilkerson

USA

Hva kjennetegner en politisk essayfilm? Jo, at den er dypt kritisk – og subjektiv, reflektert, prøvende og kjettersk. Nettopp slike filmer lager amerikaneren Travis Wilkerson. Ny Tid møtte nylig regissøren på dokumentarfilmfestivalen Dokufest i Prizren i Kosovo. Der ble filmene hans vist, og Wilkerson selv holdt masterclass. I Oslo vises nå hans nyeste film Did You Wonder Who Fired the Gun? (2017, se under) på Kunstnernes Hus.

Men hvorfor interessere seg for en 48 år gammel amerikaner, oppvokst i en fraflyttet liten amerikansk gruveby, en tidligere skole-drop-out som heller ville være radio-DJ? Svaret ligger i filmene hans.

Hans kone og manager Erin avviste først vår intervjuforespørsel, men tillot oss så 20 minutters audiens. Wilkerson snakker raskt og konsist i det som skal bli en time. Blikket hans er intenst – det viker ikke, men lyser derimot av politisk engasjement: «Jeg ønsker å lage filmer med mening, om det jeg interesserer meg for, leser om, er opptatt av og tenker på. Det jeg samtaler om. Jeg er et politisk menneske, og kan kun lage film ut fra lidenskap.»

Interessant nok er ikke Wilkersons filmer tradisjonelle politiske dokumentarer. Utover det aktivistiske innholdet, er filmenes form både estetisk og suggererende. Han uttrykker seg gjerne i svart-hvitt, og fortellerstemmen er hans særtrekk. Wilkerson blander inn fiksjon og klassisk dramaturgi, og eksperimenterer både med arkivklipp, billedmessige variasjoner og intense musikalske innslag. «Kunstnerens rolle er å presentere ubehagelige sannheter, lage verk som intervenerer i verden. Samtidig er det viktig hvem du intervener på vegne av, og hvem du du gjør det imot.»

«Min far opplevde så fort han kom til Vietnam at krigen var feil, men det var for sent å snu.»

Jeg opplever å sitte sammen med den franske filmskaperen Chris Markers sanne etterfølger. Han er tydeligvis også Wilkersons forbilde, og sistnevnte fremhever særlig hvordan Marker bruker voice-over som fortellergrep.

Wilkerson ble spesielt kjent for sin film An Injury to One (2002), der han drar frem gryende fagbevegelser i sin gamle hjemby Butte i Montana, og gruvearbeidernes kamp mot utbyttende kapitalisme fra og med 1880, som ender med lynsjing av fagforeningslederne i 1917. Filmen er blitt kalt «en av de viktigste noensinne», og kan minne om russiske Dziga Vertov i uttrykket. Poenget er hvor lett de etter hvert enormt krigsprofitterende kapitalistene i Anaconda Mining Company utmanøvrerte de streikende fra IWW (Industrial Workers of the World, kalt «Wobblies»). «Skal man kritisere utbytterne og makten, må man også kunne se nærmere på noen av konspirasjonene deres – de som ikke undersøker dette, er ikke åpne nok,» mener han.

Fra Vietnam til Irak. Krig er et fremtredende tema Wilkersons filmer, og det er tydelig at Vietnamkrigen spesielt har preget ham, slik et traume gjerne føres videre til generasjonene etter. Faren tjenestegjorde som helikopterpilot i vietnam og ble høyt dekorert for innsatsen, noe som tydeliggjøres i Distinguished Flying Cross (2011) (se filmen her). I filmen ser vi far William fortelle fra denne krigen til sine to sønner Travis og Dylan, hjemme over stuebordet, i god stemning over noen øl. «Så fort han kom til Vietnam, opplevde min far at krigen var feil. Men når han først hadde vervet seg, var det for sent å snu. Han var bare 20 år gammel den gang,» forteller filmskaperen.

Hvorvidt USA noen gang har tatt et offisielt oppgjør med Vietnamkrigen, er et relevant spørsmål. «USA har aldri snakket ærlig og rett ut om Vietnamkrigen – en tragisk intervensjon i en borgerkrig, som endte ille for alle parter.»

Faren var én av få som var helt tydelig på at krigen var et feilsteg. Ankommet Hanoi gjorde han likevel så godt han kunne, og overlevde så vidt det var kuleregnet ute på slagmarken. Etter hjemkomsten var vietnamveteranen fremdeles svært kritisk til USAs krigføring. Vi hører ham beskrive de amerikanske soldatenes rasisme overfor vietcong, de kinesiske kommunistene. Resten av sitt liv arbeidet Wilkersons far som akuttlege på sykehuset hjemme i Montana: «Han fant aldri fred, men som kirurg reddet han i det minste tusener.»

Distinguished Flying Cross’ arkivklipp er filmet av militærets egne fotografer. Den er en time lang, men stammer fra 50 timer med opptak, som ble liggende i årevis før Wilkerson tok tak i det.

Filmen dreier seg om «at fedres fortellinger former fremtiden», som Wilkerson sier, og han legger til: «For min datter på 15 er Vietnamkrigen like fjern som den amerikanske borgerkrigen.»

«I USA handler nå hoveddiskursen rundt krig om å hedre soldatveteranene. Det tror jeg ikke noe på.»

Myter, traumer og selvmord. I USA vises i disse dager en tolv timer lang Vietnam-serie på tv, laget av «patrioten» Ken Burns. «I USA dreier hoveddiskursen om krig seg nå om å hedre soldatveteranene.» Dette tror ikke Wilkerson er veien å gå. «Man kan yte dem en viss respekt, men å ære dem som deltok i katastrofen, er ikke progressivt.» At hjemvendte vietnamveteraner ble spyttet på og kalt barnemordere, er heller ikke sant, ifølge regissøren. «Mine egne undersøkelser viser at de ikke ble behandlet så dårlig som man har trodd. Dette er en myte det finnes lite belegg for,» sier han. Hva da med soldatenes traumer? spør jeg. «Det er riktig at mange tar livet av seg. Min far har nok også tenkt på dét. Men flere begår selvmord mens de er i aktiv tjeneste enn som veteraner – 50–60 hver måned,» svarer han.

Fragments of a Dissolution (2012) tar nettopp for seg soldaters selvmord. Wilkerson hører taust på en enke som forteller om sin ektemann, som gjennom fire år i Afghanistan drepte spedbarn, kvinner og andre uskyldige. Dette var mer enn han kunne leve med – og han fikk aldri se sin egen sønn vokse opp. En annen mor, Mary Cookhill, forteller Wilkerson om sønnens fjerde selvmordsforsøk etter Irak – om hvordan han til slutt lyktes. Amerikanske offiserer omtalte deretter soldaten som en «løgner» og «kujon» (se kortfilmen her).

Amerikansk krigføring. Med en reflektert amerikaner på den andre siden av samtalebordet, får jeg lyst til å gå dypere inn på hva hans fedreland foretar seg internasjonalt – et land som har opprettet rundt 800 militærbaser utenfor USA. «En gammel frase sier at ’krig er profitabelt’. USA driver med opprustning, de trener opp verden til krig og har kjempet i de aller fleste av dem. De har skapt brorparten av verdens våpen og testet disse ut, og de utvikler stadig ny våpenteknologi. I dette mitt hjemland – som selv selger og bruker mest våpen i verden, og som er totalt drevet av krigsøkonomien – tror de fleste at Nord-Korea er verdens farligste stat!»

Konsekvensene kan være fatale, mener Wilkerson: «Siden USA ble etablert for nær 350 år siden, har landet vært uten krigsdeltakelse bare i snaue 13 år. I dag, i Syria, Libya og Jemen, har krigføring og opprustning store følger. Den såkalte frie syriske armé var for USA en milliardoperasjon i dollar – katastrofal, uten å ha skapt noe positivt.» Han utdyper: «Vi hadde ikke engang noen grunnleggende forståelse av hva USA gjorde i Afghanistan, en krig som startet lenge før 11. september 2001 – noe mange oppfatter som startskuddet for de siste årenes kriger. Ingen snakker heller om at bin Laden faktisk var CIA-agent. Amerikanere beundrer Kissinger – men hvilke av hans ideer har egentlig fungert? Kambodsja og Laos endte begge i katastrofe. Folk ser imidlertid ikke ut til å bry seg, til tross for at millioner av uskyldige må bøte med livet. Men store deler av den politiske venstresiden i USA er jo positive til krigføring.»

Amerikansk rasisme. Med tanke på rasismen som eksisterer i beste velgående i dagens USA – og Charlottesville som siste eksempel – er Wilkersons nye film om sin egen oldefar høyst aktuell. Vi er på fornavn nå. Travis forteller at Did You Wonder Who Fired the Gun (2017) snart skal vises i Oslo (se under). Filmen er nærmest en detektivhistorie, der Travis graver i sin egen families bakgrunn. Han tar tak i ryktet om at oldefaren Branch Wilkerson skulle ha skutt en svart mann – den 48-årige familiemannen Bill Spann – i sin lokale kolonialbutikk i Alabama. Det viser seg at Spann kunne vært reddet dersom han ikke hadde blitt brakt til stedets verste sykehus, der legene sjanglet rundt i alkoholrus.

Håndvåpen er som kjent vanlig i USA, og oldefaren hadde brukt sin 32-kaliber revolver mot den avdøde. Men han hadde også en skuddklar 38-kaliber under hodeputen. Oldefaren drepte dessuten en annen svart mann som skyldte ham penger – uten å bli dømt for det. Wilkerson føler skyld over å stamme fra en voldelig, rasistisk familie: «Min oldefar drepte to svarte menn, og spredte frykt ved å misbruke mennesker. Bare på grunn av distansen i tid, kan jeg konfrontere hva han gjorde – noe andre i familien ikke klarer. Han døde da jeg var liten og er ikke så fryktinngytende lenger.»

«Min oldefar drepte svarte, og spredte frykt ved å misbruke mennesker, også sin egen familie.»

Selv om Travis ikke tar samme risiko som sin far helikopterpiloten, har han filmet både nasjonalister på nært hold mens de har snakket om «amerikansk blod» og «hvit kultur». Folk som red mens de skjøt rundt seg, som om de deltok i 1860-tallets amerikanske borgerkrig. Blant disse menneskene trodde Travis at han ville finne sin mors tante Geene, som fremdeles er åpen rasist: «Geene var alltid god mot meg, og sa aldri hatefulle ting. Men hennes politiske aktivisme kan jeg lese online.» I filmen, der tanten til slutt svarer på hans henvendelser, presenterer hun en «dekkhistorie» om at oldefaren (hennes far) gjennom drapet på Spann reddet en svart kvinne som den afroamerikaneren jaget inn i butikken. Men på et tidspunkt synes folk i Alabama at Travis har spurt og gravd for mye – og han opplever selv å bli forfulgt. Slik kjenner et snev av rasismens truende atmosfære på kroppen – tre generasjoner etter den verste raseforfølgelsen – og må komme seg unna i tide.

Ignorert. Travis viser at mange svarte – i likhet med Bill Spann – endte sine liv i en navnløs grav i en fremmed by. Mange av dem ble drept, uten at de skyldige ble tatt; den lokale sheriffen så gjerne gjennom fingrene med slikt. Fremdeles kan hvite drepe svarte uten å måtte stå til rette for det. Jeg minnes Giorgio Agamben, som omtaler slike ofre som «det nakne menneske» (Homo Sacer) – de som kan tas av dage fordi de ikke regnes med – og husker at ganske nylig kom en sørstatspolitimann med utbruddet: «Ikke være redd, vi dreper ikke hvite her!» (Se artikkelen om James Baldwin her).

Did You Wonder Who Fired the Gun er også en slags agit-pop, der Travis lar refrenget «Say His Name!» gå igjen parallelt med tekstmontasjer. Flere andre glemte afroamerikanere blir på denne måten hedret i filmen.  Travis dveler poetisk ved svart-hvittbilder av oldefarens butikk mellom trær på et gatehjørne, mens hans voice-over messer suggererende.

Tante Geene og andre i familien dekket over både sin egen og dette stedets voldelige fortid. Reagerte de på filmen? spør jeg. «Nettopp slik man kunne forvente. I sørstatene er det et sterkt skille mellom ansiktet utad og det private. Fasaden skal for enhver pris opprettholdes. Reaksjonen var at de hovedsakelig ignorerte meg.»

Rasismetemaet finnes i flere av Wilkersons filmer. I Machine Gun or Typewriter (2015), som også vant hovedprisen i Kosovo for to år siden, bruker han bilder av svarte som lynsjes, henges og brennes. Filmen omtales som en punk-agit-noir. Travis ses i filmen ofte bak radiomikrofonen, i en fiksjonsfortelling som blant annet kritiserer politiet i Los Angeles. I denne byen, kjent for Rodney King-opptøyene, lager regissøren en fremtidsfabel om en hjemsøkt mann på jakt etter en tapt kjærlighet via sin illegale piratradio. Men bak dette narrativet skjuler det seg en historie om rasisme, overgrep og maktkritikk (se filmen her).

Aktivisme. Et spørsmål å rette til en «kjetter» som Travis, er om filmene hans har innvirkning og får følger. «Jeg tror at større protestbevegelser må starte med et privat engasjement. Samtaler som den vi har her over bordet, kan spres ut på en meningsfull måte. Jeg følger min egen overbevisning; gjør hva jeg tror på i tråd med min egen rolle i verden. Håpet er at folk begynner å engasjere seg mer enn de gjør i dag.»

Travis ble tidlig inspirert av søramerikansk Third Cinema, og spesielt av regissør Santiago Álvarez fra Cuba, hvis filmer ifølge Travis endret hans liv i løpet av fem minutter: «Der startet min virkelige utdannelse. Hvis du vil fortelle radikale historier, må du bruke radikale uttrykk, slik at både det politiske og det formale er innovativt.» I 1999 ferdigstilte Wilkerson dokumentaren Accelerated Under-Development: In the Idiom of Santiago Álvarez (1999) om den kubanske filmskaperen.

«Jeg dras alltid til slike ideer som anarkisme. Undertrykkelse leder jo til motstand, og direkte aksjon kan ha en substansiell effekt.»

Travis er i dag filmprofessor ved Vassar College i Poughkeepsie, New York, og ikke avhengig av finansiell støtte. Han er litt skuffet over at de unge studentene er mest opptatt av å lage Hollywood-film: «Jeg forsøker å være nyttig for dem, men også å utfordre dem, gjøre dem sensitive overfor omverdenen. Her i Kosovo kunne man laget ekstraordinære filmer – men dette ser ikke ut til å skje. De unge er kanskje for opptatt av finansieringen av filmene sine. Men det er jo her – i disse omgivelsene – ressursene ligger!»

Post-anarkisme. Hva tror Travis om post-anarkismen – Ny Tids stadig gjentakende tema – som en motstandsform og organisering for å unngå kapitalistisk utbytting?  «Jeg dras alltid mot ideer som anarkisme. Undertrykkelse leder jo til motstand. Og direkte aksjon kan ha en substansiell effekt. Black Workers, en bevegelse på 60–70-tallet i Detroit, var eksempelvis nærmest en inkarnasjon av filmens IWW. Dette er fremdeles et godt eksempel på revolusjonær organisering i USA. IWW motsatte seg individuelle rettssaker, selv om det var slike de rundt 200 lederne endte med. Konsekvensene var fatale: Staten likviderte motstandsbevegelsen over natten. Folk ble sendt bort, satt i fengsel eller regelrett henrettet.»

«I dag ser vi noe av det samme i Occupy-bevegelsen: anarkismen, eller grasrotas horisontalisme – i dens skjønnhet, inspirasjon, dype motivasjon og engasjement. Men faktum er at disse bevegelsene stiller seg til lagelig til for å bli utradert, rett og slett ved at enkelte arresteres eller bøtelegges dyrt, noe som er nok til å ta motet fra mange. Slike bevegelser er sårbare og må tenke nytt om sine strategier. Grasrotfolk og anarkister innser ikke at man noen ganger må være organisert og disiplinert for å kunne slåss mot undertrykkelse – det gjelder alt fra Black Lives Matter til Occupy og immigrasjonsaktivistgrupper.»

Vi ender samtalen med å vende tilbake til Travis’ far. «Han var en svært moralsk person som forsøkte å leve etisk høyverdig ut livet. Han døde nylig av kreft, derfor var det vanskelig å se opptakene fra for 20 år siden på nytt her i Kosovo. Min far hadde gjort seg intense og voldsomme erfaringer gjennom livet, han opplevde kaos, men elsket livets eventyr – samt å stå på for hva det han trodde på. Hver dag tenker jeg på hvordan han alltid oppmuntret meg til å gjøre noe meningsfullt, og å ta beslutninger ut fra overbevisninger fremfor frykt.»

Wilkerson har i likhet med sin far reist til voldelige steder som Gaza. Men de siste årene har han blitt mer forsiktig; hans tre barn og kona fikk nok av at han stadig stakk hodet for langt ut. «Jeg må finne tilbake til aktivismen på en eller annen måte, være mer – og forbli en optimist, avslutter han med et hjertesukk.»

Did You Wonder Who Fired the Gun vises på Kunstnernes Hus 24.9. kl. 18.00
(debatt følger) og 1.10. kl. 20.45.

Se Machine Gun or Typewriter her
Se Distinguished Flying Cross her
Se Fragments of a Dissolution her

Videointervju kommer snart

DEL