Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Etter 20 år med aktivistisk filmarbeid kan amerikaneren Travis Wilkerson fortelle oss noe om krig, rasisme og aktivisme. Og om bruken av en radikal uttrykksform.

Machine Gun or Typewriter

Travis Wilkerson

USA

Hva kjennetegner en politisk essayfilm? Jo, at den er dypt kritisk – og subjektiv, reflektert, prøvende og kjettersk. Nettopp slike filmer lager amerikaneren Travis Wilkerson. Ny Tid møtte nylig regissøren på dokumentarfilmfestivalen Dokufest i Prizren i Kosovo. Der ble filmene hans vist, og Wilkerson selv holdt masterclass. I Oslo vises nå hans nyeste film Did You Wonder Who Fired the Gun? (2017, se under) på Kunstnernes Hus.

Men hvorfor interessere seg for en 48 år gammel amerikaner, oppvokst i en fraflyttet liten amerikansk gruveby, en tidligere skole-drop-out som heller ville være radio-DJ? Svaret ligger i filmene hans.

Hans kone og manager Erin avviste først vår intervjuforespørsel, men tillot oss så 20 minutters audiens. Wilkerson snakker raskt og konsist i det som skal bli en time. Blikket hans er intenst – det viker ikke, men lyser derimot av politisk engasjement: «Jeg ønsker å lage filmer med mening, om det jeg interesserer meg for, leser om, er opptatt av og tenker på. Det jeg samtaler om. Jeg er et politisk menneske, og kan kun lage film ut fra lidenskap.»

Interessant nok er ikke Wilkersons filmer tradisjonelle politiske dokumentarer. Utover det aktivistiske innholdet, er filmenes form både estetisk og suggererende. Han uttrykker seg gjerne i svart-hvitt, og fortellerstemmen er hans særtrekk. Wilkerson blander inn fiksjon og klassisk dramaturgi, og eksperimenterer både med arkivklipp, billedmessige variasjoner og intense musikalske innslag. «Kunstnerens rolle er å presentere ubehagelige sannheter, lage verk som intervenerer i verden. Samtidig er det viktig hvem du intervener på vegne av, og hvem du du gjør det imot.»

«Min far opplevde så fort han kom til Vietnam at krigen var feil, men det var for sent å snu.»

Jeg opplever å sitte sammen med den franske filmskaperen Chris Markers sanne etterfølger. Han er tydeligvis også Wilkersons forbilde, og sistnevnte fremhever særlig hvordan Marker bruker voice-over som fortellergrep.

https://vimeo.com/234189897

Wilkerson ble spesielt kjent for sin film An Injury to One (2002), der han drar frem gryende fagbevegelser i sin gamle hjemby Butte i Montana, og gruvearbeidernes kamp mot utbyttende kapitalisme fra og med 1880, som ender med lynsjing av fagforeningslederne i 1917. Filmen er blitt kalt «en av de viktigste noensinne», og kan minne om russiske Dziga Vertov i uttrykket. Poenget er hvor lett de etter hvert enormt krigsprofitterende kapitalistene i Anaconda Mining Company utmanøvrerte de streikende fra IWW (Industrial Workers of the World, kalt «Wobblies»). «Skal man kritisere utbytterne og makten, må man også kunne se nærmere på noen av konspirasjonene deres – de som ikke undersøker dette, er ikke åpne nok,» mener han.

Fra Vietnam til Irak. Krig er et fremtredende tema Wilkersons filmer, og det er tydelig at Vietnamkrigen spesielt har preget ham, slik et traume gjerne føres videre til generasjonene etter. Faren tjenestegjorde som helikopterpilot i vietnam og ble høyt dekorert for innsatsen, noe som tydeliggjøres i Distinguished Flying Cross (2011) (se filmen her). I filmen ser vi far William fortelle fra denne krigen til sine to sønner Travis og Dylan, hjemme over stuebordet, i god stemning over noen øl. «Så fort han kom til Vietnam, opplevde min far at krigen var feil. Men når han først hadde vervet seg, var det for sent å snu. Han var bare 20 år gammel den gang,» forteller filmskaperen.

Hvorvidt USA noen gang har tatt et offisielt oppgjør med Vietnamkrigen, er et relevant spørsmål. «USA har aldri snakket ærlig og rett ut om Vietnamkrigen – en tragisk intervensjon i en borgerkrig, som endte ille for alle parter.»

Faren var én av få som var helt tydelig på at krigen var et feilsteg. Ankommet Hanoi gjorde han likevel så godt han kunne, og overlevde så vidt det var kuleregnet ute på slagmarken. Etter hjemkomsten var vietnamveteranen fremdeles svært kritisk til USAs krigføring. Vi hører ham beskrive de amerikanske soldatenes rasisme overfor vietcong, de kinesiske kommunistene. Resten av sitt liv arbeidet Wilkersons far som akuttlege på sykehuset hjemme i Montana: «Han fant aldri fred, men som kirurg reddet han i det minste tusener.»

Distinguished Flying Cross’ arkivklipp er filmet av militærets egne fotografer. Den er en time lang, men stammer fra 50 timer med opptak, som ble liggende i årevis før Wilkerson tok tak i det.

Filmen dreier seg om «at fedres fortellinger former fremtiden», som Wilkerson sier, og han legger til: «For min datter på 15 er Vietnamkrigen like fjern som den amerikanske borgerkrigen.»

«I USA handler nå hoveddiskursen rundt krig om å hedre soldatveteranene. Det tror jeg ikke noe på.»

Myter, traumer og selvmord. I USA vises i disse dager en tolv timer lang Vietnam-serie på tv, laget av «patrioten» Ken Burns. «I USA dreier hoveddiskursen om krig seg nå om å hedre soldatveteranene.» Dette tror ikke Wilkerson er veien å gå. «Man kan yte dem en viss respekt, men å ære dem som deltok i katastrofen, er ikke progressivt.» At hjemvendte vietnamveteraner ble spyttet på og kalt barnemordere, er heller ikke sant, ifølge regissøren. «Mine egne undersøkelser viser at de ikke ble behandlet så dårlig som man har trodd. Dette er en myte det finnes lite belegg for,» sier han. Hva da med soldatenes traumer? spør jeg. «Det er riktig at mange tar livet av seg. Min far har nok også tenkt på dét. Men flere begår selvmord mens de er i aktiv tjeneste enn som veteraner – 50–60 hver måned,» svarer han.

Fragments of a Dissolution (2012) tar nettopp for seg soldaters selvmord. Wilkerson hører taust på en enke som forteller om sin ektemann, som gjennom fire år i Afghanistan drepte spedbarn, kvinner og andre uskyldige. Dette var mer enn han kunne leve med – og han fikk aldri se sin egen sønn vokse opp. En annen mor, Mary Cookhill, forteller Wilkerson om sønnens fjerde selvmordsforsøk etter Irak – om hvordan han til slutt lyktes. Amerikanske offiserer omtalte deretter soldaten som en «løgner» og «kujon» (se kortfilmen her).

Amerikansk krigføring. Med en reflektert amerikaner på den andre siden av samtalebordet, får jeg lyst til å gå dypere inn på hva hans fedreland foretar seg internasjonalt – et land som har opprettet rundt 800 militærbaser utenfor USA. «En gammel frase sier at ’krig er profitabelt’. USA driver med opprustning, de trener opp verden til krig og har kjempet i de aller fleste av dem. De har skapt brorparten av verdens våpen og testet disse ut, og de utvikler stadig ny våpenteknologi. I dette mitt hjemland – som selv selger og bruker mest våpen i verden, og som er totalt drevet av krigsøkonomien – tror de fleste at Nord-Korea er verdens farligste stat!»

Konsekvensene kan være fatale, mener Wilkerson: «Siden USA ble etablert for nær 350 år siden, har landet vært uten krigsdeltakelse bare i snaue 13 år. I dag, i Syria, Libya og Jemen, har krigføring og opprustning store følger. Den såkalte frie syriske armé var for USA en milliardoperasjon i dollar – katastrofal, uten å ha skapt noe positivt.» Han utdyper: «Vi hadde ikke engang noen grunnleggende forståelse av hva USA gjorde i Afghanistan, en krig som startet lenge før 11. september 2001 – noe mange oppfatter som startskuddet for de siste årenes kriger. Ingen snakker heller om at bin Laden faktisk var CIA-agent. Amerikanere beundrer Kissinger – men hvilke av hans ideer har egentlig fungert? Kambodsja og Laos endte begge i katastrofe. Folk ser imidlertid ikke ut til å bry seg, til tross for at millioner av uskyldige må bøte med livet. Men store deler av den politiske venstresiden i USA er jo positive til krigføring.»

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.