Slik blir «Generasjon utdannet» en realitet

UTDANNING: Vedvarende nedgang i internasjonal bistand til utdanning fratar halvparten av alle barn i utviklingsland – om lag 800 millioner – den utdanningen de trenger for å sikre seg et meningsfylt arbeid i framtiden.
IAN INGALULA, PIXABAY
Gordon Brown
Gordon Brown, tidligere statsminister og finansminister i Storbritannia, er nå FNs spesialutsending for global utdanning og leder av Den internasjonale kommisjonen for finansiering av globale utdannings- muligheter. Han leder det rådgivende organet for Catalyst Foundation.
Email: gordon@nytid.com
Publisert: 01.08.2019

Den totale utdanningsbistanden (fra bilaterale og multilaterale kilder) har falt fra 13,2 milliarder dollar til 13 milliarder dollar i år, og står nå for bare 7 prosent av verdens totale bistandsbudsjett. Dette betyr at all utviklingshjelp i verden ikke er verd stort mer enn 10 dollar per hjelpetrengende barn; det er ikke engang nok til å betale for en brukt lærebok.

I utviklingslandene ligger det gjennomsnittlige utdannings- nivået 100 år etter Vestens. I Afrika brukes det i gjennomsnitt bare 200 dollar i året per barn på skolegang, mens industrilandene bruker 40 ganger så mye: $9,500 per hode. Selv om det internasjonale samfunnet har forpliktet seg til at befolkningen skal ha utdanning på grunnskole- og videregåendenivå innen 2030, vil minst 200 millioner barn i året være uten skoleplass fram til da, og minst 400 millioner vil ikke få utdanning utover grunnskolenivå. Mens afrikanske og asiatiske land synes å ha rikelig med arbeidskraft, betyr en endemisk mangel på ferdigheter som følge av utilstrekkelig utdanning at de ikke kan tiltrekke seg de nødvendige nasjonale investeringene for å skape videre utvikling.

På globalt nivå har andelen av de totale bistandsmidlene som går til utdanning, sunket jevnt fra toppnivået på 11 prosent i 2007, trass i at det er alminnelig kjent at utdanning er et av de viktigste midlene til å nå FNs bærekraftmål (SDG) for helse, sysselsetting og livskvalitet. At EU nylig kunngjorde at unionen vil øremerke 10 prosent av sin humanitære bistand til utdanning, er kjærkomment, men neppe tilstrekkelig.

Minst 400 millioner av dagens barn vil ikke få utdanning utover grunnskole-nivå.

Det stemmer at det internasjonale samfunnet har anført en viss relativ suksess, som at det har skaffet skoleplass til nesten 60 prosent av de syriske flyktningene. Det er likevel en kjensgjerning at en betydelig andel av verdens 30 millioner fordrevne barn – 12 millioner av dem er flyktninger – ikke kommer til å sette sin fot i et klasserom i løpet av egen skolealder. I verdens 35 konfliktsoner er 75 millioner barn nå nektet både utdanning og utsikter til framtidige jobber.

Det er åpenbart at den internasjonale bistanden til skolegang og utdanning må økes. Men når det mangler 40 milliarder dollar i året bare til utdanning på grunnskole- og videregåendenivå, er det klart at vi trenger en ny tilnærming. I tillegg til å mobilisere private finansieringskilder må vi også sørge for at den allerede tilgjengelige bistanden (13 milliarder dollar i år) rekker lenger enn den tidligere har gjort, ved å gjøre det attraktivt for regjeringer som mottar støtte, å øke sine egne investeringer i utdanning.

Private fond

I fjor ble det heldigvis dannet en mengde private fond, både såkalte ESG-fond (som tar hensyn til miljø, samfunnsansvar og forretningsetikk) og fond for bærekraftige utviklingsmål for å møte det økende behovet for investeringer basert på sosial nyttegevinst. I India er det nå lovpålagt at arbeidsgivere kanaliserer to prosent av overskuddet til filantropiske formål. Og over hele verden blir selskaper utfordret til å lage regnskap som tar hensyn til miljømessige og sosiale effekter.

De som er engasjert i utdanningsbistand, tar også i bruk innovative finansieringsmåter etter lenge å ha vært etternølere på dette feltet. Fremst blant de nye finansieringstiltakene er den nye internasjonale utdanningskommisjonens [lansert 2015 med Norge som en av pådrivernde, red.anm.] internasjonale finansieringstiltak for utdanning (FFEd), som lanseres under FNs generalforsamling i september i år. Med planer om å skaffe 10 milliarder dollar ekstra til utdanning er IFFEd basert på to andre offentlig-private partnerskap som har hatt suksess de seneste årene.

Det første er International Finance Facility for Immunisation, som siden starten i 2006 har skaffet over 6 milliarder dollar ved å utstede kapitalmarkedsobligasjoner som skal betales tilbake over 30 år med en type investorstyrte fond fra Australia, Brasil, Frankrike, Italia, Nederland, Norge, Sør-Afrika, Spania, Sverige og Storbritannia. IFFIm, som skaffer penger til GAVI-stiftelsen [som jobber for å lette tilgangen til vaksiner for barn i fattige land, red.anm.], har allerede bidratt til at 700 millioner barn er vaksinert, noe som har reddet om lag fem millioner unge liv.

Strukturert

Den andre inspirasjonskilden for IFFEd er Advanced Market Commitment-modellen [en ordning der en regjering eller en annen finansinstitusjon garanterer for et marked, red.anm.], som gjør det mulig å skaffe nye legemidler på markedet. Ved hjelp av 1,5 milliard dollar i en AMC til pneumokokkvaksine har GAVI-stiftelsen – sammen med Verdensbanken og andre multilaterale institusjoner, giverland og Bill & Melinda Gates Foundation – bidratt til å vaksinere 49 millioner barn, og forhindret en kvart million dødsfall på grunn av lungebetennelse hos barn under fem år.

Med et tilsvarende strukturert offentlig-privat partnerskap tar IFFEd mål av seg til å få slutt på den jojo-aktige utdanningsbistanden. I stedet for at man er avhengig av en pengestrøm som periodevis skrus av, vil det sikre kontinuerlig og stabil finansiering av skolegang for barn i alderen 5–16 år. Med 2 milliarder i fond garantert av ulike regjeringer vil Verdensbanken og ulike regionale utviklingsbanker kunne skaffe fire ganger så mye penger fra kapitalmarkeder. Og ved å sette av 2 milliarder dollar til en gunstig ordning som reduserer rentekostnadene, kan de skaffe 10 milliarder dollar ekstra til utdanningsbistand – det er nesten en dobling av det nåværende nivået.

I 2015 inngikk FN, Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken en forpliktelse til å gå fra «milliarder til billioner» for å «møte investeringsbehovene til FNs bærekraftmål». De innså at offentlig-private partnerskap var avgjørende for å maksimere verdien av internasjonal bistand. For ikke å bryte enda et løfte som er relatert til utviklingsbistand, må vi nå gjøre ord til handling. Dersom vi kan utdanne en hel generasjon av barn, da har vi skrevet historie. Det er på tide å komme i gang.

Gratis prøve
Kommentarer