Slik blei vi til

Derfor var Orientering avgjørende for oss 61-ere.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Betydningen. Det er mange grunner til å løfte fram den betydningen som Orientering har hatt for unge mennesker i ei avgjørende ungdomstid.

For å si det rett ut: Jeg var 16 år i 1961, og jeg kan i et tilbakeblikk ikke forstå hva som ville skjedd uten ukeavisa. Det gjelder både når den brakte nyheter som knapt fantes andre steder, og når avisas medarbeidere selv grep inn i historiens gang.

Med stort alvor møtte jeg opp på postkontoret på Kolbotn og hvisket det spennende ordet «kommisjonærpost». Til en billig porto hadde jeg bestilt fem eksemplarer, som ankom i gråpapir og strikk, men uten melding i postkassa om de var til avhenting. Det måtte vi selv finne ut av, og deretter var det å få avsetning for verdisakene. En av mine gamle lærere var fast kjøper. Avtalen om kommisjonærpost var til og med beseglet med et håndskrevet brev fra Finn Gustavsen selv, det tok jeg lenge vare på. Hadde jeg hatt det ennå, kunne jeg solgt det på finn.no.

Hva var det vi kunne lese om som var så viktig i 1961?

Ute i verden var det selvsagt Algeriekrigen, som vår franske Nato-allierte førte så blodig mot en rettferdig og nasjonal frigjøringskamp. Knapt noe annet sted blei det rapportert fra opprørernes side, og det lydige Norge var like lydige nå som under de franske styrkenes krig i Indo-Kina noen år før. Den gang sa utenriksminister Halvard Lange (hva skulle Orientering vært uten han?) at våre allierte kjempet for «atlanterhavssamfunnets idealer», i dag ville det hett en «humanitær operasjon» i NRK.

Og så var det Sør-Afrika og den gryende solidariteten med frigjøringsbevegelsene, ikke minst etter Sharpeville-massakren året før. Da hadde den norske utsendingen i Cape Town først lovprist politiets brutalitet, men skreiv noen dager etter at de «kanskje kunne klart seg med en noe mindre nedslaktning». Mange av Orienterings lesere – den unge gutten fra Kolbotn medregnet – gikk i fakkeltog en desemberkveld i 1961. Den verdige vinner var ANC-presidenten Albert Luthuli.

I Oslo oppfordret han til boikott av sørafrikanske varer, og Orientering og SF var lenge et enslig talerør for denne kampen. Ikke før i 1987 samlet stortingsflertallet seg om en boikottlov, riktignok full av huller.

Orientering hadde et våkent blikk for den internasjonale kampanjen mot atomvåpen, og den hadde ikke minst nære forbindelser med venstrefløyen i det britiske arbeiderpartiet (den gang fantes det faktisk noe slikt). Avisa var en aktiv støttespiller for den norske kampanjen, som høsten 1960 for alvor skjøt fart med oppropet fra «De 13» – alle aktverdige borgere med titler som jusprofessorer og domproster. Men starten var i 1958, da kvinner stilte seg i spissen for en demonstrasjon med flere tusen deltakere. Det var en folkebevegelse som fra første øyeblikk blei utsatt for den brønnpissing og de kommunistbeskyldningene som abonnentene av Orientering kjente så altfor godt.

Flere kjente hjemmefrontfolk spyttet ut ordet «landssvik». Men selv uten sosiale medier og fjesbokgrupper blei det mulig å mobilisere 10-15.000 i lokale tog, som endte på Fridtjof Nansens plass ved Rådhuset 19. mars 1961. «Vi er verken ulver i fåreklær eller får i ulveklær. Vi er bare alminnelige mennesker som prøver å tale fornuftens og menneskelighetens sak i en fornuftsløs og umenneskelig tid,» sa domprost Johan B. Hygen i sin tale.

Og så selvfølgelig, dannelsen av Sosialistisk Folkeparti. Den rolle som «Orienteringskretsen» spilte, er fortalt av mange andre og i mange bøker. For oss som sto utafor denne prosessen, og som manglet både alder og verdighet, var det i alle fall en måte å få vite om det som skjedde på. Det var i Orientering vi fikk lese om interimsstyret (med Odd Grythe!), om programmer og stiftelseslandsmøtet. Det var her det blei annonsert for 1. mai-tog i det nye partiets regi. Og det var her vi fikk vite om det møtet som skulle avholdes i Scala-kinoen en søndag i mai, med hilsener fra dansk SF.

Ved utgangen tegnet jeg meg for SF-medlemskap, og deretter økte jeg kommisjonærkvoten til ti. På Kolbotn var vi ikke så mange, men det var i alle fall gammelordføreren fra DNA, snekkermester og hedersmann Carl Nord. Jeg visste ikke da at hans sønn, som arbeidet i UD og het Erik Nord, var den anonyme forfatter av mange av de utenrikspolitiske artiklene jeg hadde lest – og klippet ut – fra Orientering.

Og så var det Kjell Gjøstein Resi, sønn av soknepresten som hadde døpt meg. Han blei seinere redaktør av ukeavisa, der jeg som en gammel mann – på hele 23 år – selv havnet som redaksjonssekretær i 1968. Det samme året giftet jeg meg med ei jente som hadde solgt Orientering på gata 1. mai, før SF blei dannet, og som dermed trosset ordensmaktas forbud mot den slags. Hvem kunne vel motstå en kjæreste med så stolt fortid?

Slik blei vi til, vi som egentlig regner oss som sekstiénere.

Tore Linné Eriksen er professor i utviklingsstudier ved HiO, tidligere redaksjonssekretær i Orientering. Han skriver for denne spalten sammen med blant andre Torild Skard, Mina Adampour, Hilde Bojer, Lisa Bjurwald, Synnøve Kvamme, Bushra Ishaq og Gro Standnes.


(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 08.02.2013. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL