Slentrende spionkrim

Den britiske tv-serien Killing Eve skiller seg ut i mengden av krimserier, med sitt drivende og lekne plot, filmatiske parafraser og utradisjonelle stilistiske valg.
Killing Eve
Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør.
Email: ellen@landefilm.com
Publisert: 01.06.2018

Killing Eve (Basert på The Vilanelle Novels av Luke Jennings)

Phoebe Waller-Bridge

England

Tv-serien Killing Eve, nå tilgjengelig på HBO, er opprinnelig produsert for BBC. At den er utviklet og regissert av Phoebe Waller-Bridge – genierklært for den promiskuøse serien Fleabag, hvor hun selv spiller hovedrollen – skaper en forventning om et befriende godt skrevet plot, interessante karakterer og underholdende mørke situasjoner. Planen om å se én episode blir fort utvidet til syv.

Søvnløst seriesug

Serien starter lavmælt. Hovedkarakterene er ubetalelige, dialogen vittig og skarp. Den nerdete Eve Polastri (Sandra Oh) bryr seg. Hun bryr seg om altfor mye hele tiden – med påfølgende katastrofale konsekvenser. Temperaturen til Eve kan minne om Peter Sellers, en slags ærlig blodhund-naivisme, men karaktermessig er vi tilbake til Peter Falck sin etterforsker, den vimsete Columbo, som stadig var i uorden og på leting etter mat, mens han nådeløst strammet nettet om den skyldige. Eve kommer i frakk slik Columbo gjorde og med det samme bustete håret, høylydt ramlende inn på hastemøte hos MI5. Hun har prøvd å få den siste biten av croissanten til sin byråkratkollega og ender opp med å ta med seg en papirpose med bakverk inn til etterretningsmøtet. At mange er mer ute etter croissanten enn snikmordet på en korrupt russisk politiker sier sitt. Den odde vektleggingen av denne og andre hverdagslige detaljer – som karakteren bærer suverent – får serien til å leve og gjør at den skiller seg ut. Serien klarer å bake inn humor og legge fortellingen lagvis, samtidig som den opprettholder spenningen. Det er en fengslende blanding og for meg ytterst farlig for nattesøvnen.

Dysfunksjonell nytelse

Stilistisk sett har serien gjort utradisjonelle valg. Den prøver verken å vise seg frem eller sjokkere. Vi slipper å se det første mordet – snittingen av en hovedpulsåre i et lår. Serien leker derimot selvbevisst med konvensjoner: tilnærmingen snikmorderen har til sine ofre, besettelsen etterforskeren og morderen har for hverandre og stedene som besøkes. I Toscana spiser morderen Vilanelle (Jodie Comer) dryppende fersk mozzarella, i Wien er hun på renommert iscafé. Her nyter hun en deilig cocktaildessert, mens et barn lengre bort speiler hver bevegelse. Piken er reservert, men bryter brått ut i et gledesstrålende smil til en kelner som gliser påtatt. Irritert dytter snikmorderen isdesserten rett i fanget på barnet. Aggresjonen plasserer henne motsatt av heltinnen og nok en dysfunksjonell kvinnelig hovedperson er introdusert. Mangelen på sosial intelligens er i tillegg etablert, sammen med sans for livsnytelse og luksus.

Filmatiske referanser

Adapsjonen av The Vilanelle Novels av Luke Jennings er gjort med snert, lekenhet og mørke. Det velbrukte kalde krigen-bakteppet, med spion mot spion, har fått en underholdende ny versjon. Her er det kvinnene som jager og jaktes på. Befriende som det er med smarte, ressurssterke og livsnytende kvinner med sans for replikker, mat og intriger, er det besettelsen til de involverte som driver plottet fremover. Katt og mus-leken mellom morder og etterforsker handler om noe mer, men først tar historien seg tid til å leke, bygge opp miljø og karakterer og sitere og kommentere andre filmatiske verk.

Her er det kvinnene som jager og jaktes på.

Eksempelvis er inspirasjonen fra den klassiske Agatha Christie-sekvensen, hvor en kvinne på et tog får et glimt av et mord i passerende tog, tydelig. I Killing Eve er toget byttet ut med buss: Den kvinnelige passasjeren fester blikket rett på offeret i et kontorbygg hun passerer. Mannen forsøker panisk å få hjelp, bankende mot glassruten høyt oppe i bygget. Blodet som er smurt utover glasset og panikken hans sier sitt. Den unge kvinnen ser rett på ham, men fortsetter så å snakke uanfektet i en mobil, mens hun vender seg vekk. Samfunnskommentaren om hva vi ser og ikke ser rett fremfor oss, likeså hva vi velger å overse – fremmer forventingsfult seriesug.

Vekk fra kjedsommeligheten

I starten skal Eve og hennes team kun skaffe politibeskyttelse til et mordvitne. Bakfulle Eve vet best og avtaler et veddemål med partner Bill (David Craig) om kjønnet på drapsmannen og utbasunerer en teori om hvorfor det var en kvinne til den høyerestående russlandsansvarlige MI6 agenten Carolyn (Fiona Shaw). Eve får blod på tann og involverer flere i sin private og ulovlige etterforskning, som blir avslørt i det hun så vidt slipper unna en massakre, fordi hun blir hengende rundt på damedo.

Serien vrier og vender på seg, med krumspring og rykk og napp. Her er kynisk storpolitikk, uskrevne regler for snikmordere, tragiske dobbeltagenter med Arne Treholt-likhet og litt dveling ved familiære disputter når etterforskningsleken går over til blodig alvor.

Date med en morder

Serien tillater seg å dvele ved snikmorderen Villanelles fasinasjon over et dyrt sengeteppe og hennes oppgitthet over utvalget i klesskapet hjemme hos et offer. Hun utgir seg for å være den håpefulle og pågående unge som ønsker den suksessrike gründerkvinnen som mentor for sitt parfymeprosjekt, mens hun kløktig får offeret til å innånde gift.

Hovedkarakterene er ubetalelige, dialogen vittig og skarp.

Antagonisten får også utfolde seg fysisk. Skuespiller Jodie Comer gjør stuntene selv og som Villanelle klatrer hun flere meter rett opp langs en takrenne. Det er sanselighet i en hovedkarakterer i slik deilig utfoldelse. Samtidig er det noe helt annet som skjer. Vi fanger opp konturene av et svært så forsømt barn, en ødelagt oppvekst, et hardt opphold i russiske fengsler. Sistnevnte beskrevet med svært talende detaljer. Brått er Vilanelles såre blikk, hennes hang til luksus og oppsøkende nærhet på de underligste måter helt forståelig.

Eve blir også besatt av kvinnen hun jakter på. Det tvinger henne til å bli kjent med nye sider av seg selv. Når Villanelle sender henne dyr parfyme og designerklær får hun først panikk, så blir hun farlig betatt og tar blant annet på seg en av luksuskjolene. Like etter bryter Vilanelle seg inn hos henne og ber om middag. Bordet er satt. Bon apetitt!

Kommentarer