Killing Eve

Slentrende spionkrim


Den britiske tv-serien Killing Eve skiller seg ut i mengden av krimserier, med sitt drivende og lekne plot, filmatiske parafraser og utradisjonelle stilistiske valg.

Lande er filmskribent og regissør og fast skribent for Ny Tid.
Email: ellen@landefilm.com
Publisert: 2018-06-01
Killing Eve (Basert på The Vilanelle Novels av Luke Jennings)

Phoebe Waller-Bridge (England)

Tv-serien Killing Eve, nå tilgjengelig på HBO, er opprinnelig produsert for BBC. At den er utviklet og regissert av Phoebe Waller-Bridge – genierklært for den promiskuøse serien Fleabag, hvor hun selv spiller hovedrollen – skaper en forventning om et befriende godt skrevet plot, interessante karakterer og underholdende mørke situasjoner. Planen om å se én episode blir fort utvidet til syv.

Søvnløst seriesug

Serien starter lavmælt. Hovedkarakterene er ubetalelige, dialogen vittig og skarp. Den nerdete Eve Polastri (Sandra Oh) bryr seg. Hun bryr seg om altfor mye hele tiden – med påfølgende katastrofale konsekvenser. Temperaturen til Eve kan minne om Peter Sellers, en slags ærlig blodhund-naivisme, men karaktermessig er vi tilbake til Peter Falck sin etterforsker, den vimsete Columbo, som stadig var i uorden og på leting etter mat, mens han nådeløst strammet nettet om den skyldige. Eve kommer i frakk slik Columbo gjorde og med det samme bustete håret, høylydt ramlende inn på hastemøte hos MI5. Hun har prøvd å få den siste biten av croissanten til sin byråkratkollega og ender opp med å ta med seg en papirpose med bakverk inn til etterretningsmøtet. At mange er mer ute etter croissanten enn snikmordet på en korrupt russisk politiker sier sitt. Den odde vektleggingen av denne og andre hverdagslige detaljer – som karakteren bærer suverent – får serien til å leve og gjør at den skiller seg ut. Serien klarer å bake inn humor og legge fortellingen lagvis, samtidig som den opprettholder spenningen. Det er en fengslende blanding og for meg ytterst farlig for nattesøvnen.

Dysfunksjonell nytelse

Stilistisk sett har serien gjort utradisjonelle valg. Den prøver verken å vise seg frem eller sjokkere. Vi slipper å se det første mordet – snittingen av en hovedpulsåre i et lår. Serien leker derimot selvbevisst med konvensjoner: tilnærmingen snikmorderen har til sine ofre, besettelsen etterforskeren og morderen har for hverandre og stedene som besøkes. I Toscana spiser morderen Vilanelle (Jodie Comer) dryppende fersk mozzarella, i Wien er hun på renommert iscafé. Her nyter hun en deilig cocktaildessert, mens et barn lengre bort speiler hver bevegelse. Piken er reservert, men bryter brått ut i et gledesstrålende smil til en kelner som gliser påtatt. Irritert dytter snikmorderen isdesserten rett i fanget på barnet. Aggresjonen plasserer henne motsatt av heltinnen og nok …


Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?

Abonnement halvår kr 450

Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)