Slem gutt med mye olje

Hugo Chavez vil bruke oljevåpenet mot USA.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Landet har vært en av de mest pålitelige oljeleverandørene til USA, er den fjerde største leverandøren, og dekker en stor andel av det amerikanske oljebehovet. Landets president er imidlertid en krass kritiker av USA og dets politikk, og nå ryktes det at oljebåndene til USA kan komme til å bli kuttet. Den høyreorienterte tv-kanalen FOX har i den senere tid kjørt en voldsom propagandaoffensiv om at noe må gjøres med dette farlige og ukontrollerbare elementet i regionen, og for å sette kronen på verket omtalte utenriksminister Condoleezza Rice landet som en utpost av tyranni og en regional bråkmaker i sin høring i Senatet. Alle de 80 McDonald’s-restaurantene i landet har for øvrig blitt stengt i en periode også. Landet det her er snakk om ligger ikke i Midtøsten, og er heller ikke muslimsk. Det handler istedet om Venezuela og den venstreorienterte, fyrige og fargerike presidenten Hugo Chavez.

Det statseide venezuelanske oljefirmaet Petroleos de Venezuela (PdVSA) dekker 11,8 prosent av den amerikanske importen. (1.52 millioner fat om dagen). PdVSA eier også åtte store oljeraffinerier i USA, så vel som en franchise for CitGo, en stor amerikansk (Texas-basert) bensinstasjonskjede med nesten 14.000 stasjoner rundt omkring i USA. Flere høyreorienterte grupperinger har forsøkt å få til en boikott av CitGo på grunn av dette.

Hugo Chavez har i klare ordelag gjort det kjent at han ønsker å redusere avhengigheten til USA og spre oljeeksporten. Han anklager USA for å rane det venezuelanske folket, og hevder at CitGo får venezuelansk olje til spottpris og at amerikanske selskaper ikke betaler skatt til venezuelanske myndigheter. Det var i den forbindelse at McDonalds-restaurantene ble stengt i tre dager av skatteetaten. McDonalds er da også bare en av flere utenlandske så vel som lokale firmaer som har fått bot og blitt stengt i kortere perioder på grunn av uregelmessigheter i regnskapet. Dette har vært ledd i en operasjon som har hatt til hensikt å få bukt med skattesvindel og korrupsjon.

Kutter USA-bånd

Hugo Chavez har, under et besøk i Argentina, hintet at PdVSA kan komme til å selge sine interesser i raffineriene selskapet eier i USA, fordi ingen venezuelanere jobber der, og de verken betaler skatt eller lar profitten komme Venezuela til gode. Med dette som grunnlag beskyldte han USA for økonomisk imperialisme. Hugo Chavez har aldri lagt skjul på at han ser på olje som et geopolitisk våpen. I et intervju fra 1997, ett år før han ble valgt til president, sa han at (den daværende) «regjeringen forstår ikke hvilken makt de har, som et oljeproduserende land.» Venezuelanske myndigheter presiserer at ingen endelig beslutning er tatt vedrørende CitGo eller noen av oljeraffineriene, og at en slik salgsprosess lett kan ta et par år.

Venezuela har også lagt på is en kontrakt med to Housten-baserte selskaper, ConocoPhillips og Harvest Natural Resources, om utvikling av nye oljefelt i Venezuela. Samtidig har Chavez varslet en gjennomgang av operative avtaler med forskjellige utenlandske selskaper for å se om de fortsatt er fordelaktige for Venezuela. Ingen forventer at Venezuela vil bryte disse kontraktene, men utviklingen har likevel skapt uro og investorene har dumpet selskapenes aksjer av frykt for hva som vil komme. Venezuelanerne på sin side sier de ønsker å reforhandle kontraktene. De fleste observatører ser på dette som en øvelse i selv å overta kontrollen over sine ressurser, samt å øke antall kjøpere. Dette er musikk i kinesiske og indiske ører, som begge har vært kjapt ute med å etablere kontakt med Venezuela. Samtidig forsikrer venezuelanske myndigheter at de fortsatt ser på USA som sitt hovedmarked, men at nye avtaler vil ha et høyere Kina-fokus. Kina er allerede verdens nest største energikonsument etter USA, og kaster seg selvsagt over en slik mulighet til å sikre seg oljeleveranser. Venezuela har allerede begynt å sende råolje til Kina, og det snakkes om å frakte oljen gjennom Panama.

Selv om tapet av venezuelansk olje lett kan kompenseres med olje fra andre steder, har muligheten for et bortfall sendt sjokkbølger gjennom hele industrien. Venezuelansk olje har vært å foretrekke for amerikanerne, både på grunn av landets nære beliggenhet til USA så vel som for dets gode kvalitet. Olje fra andre steder vil sannsynligvis være både dyrere og av dårligere kvalitet. Den må dessuten fraktes lenger.

Effekten på den venezuelanske økonomien vil antakelig være større, siden oljenæringen er så sentral i landets økonomi. Mange observatører er ikke sikre på om Chavez virkelig forstår rekkevidden av det han gjør. Ideen om å bruke oljerørledningen gjennom Panama er urealistisk mener disse, da den allerede er i bruk av Ecuador som frakter olje andre veien. Man spør seg også om den kinesiske interessen vil være langvarig, da Kina bruker mye ressurser på å utvikle gass- og oljefelt i den sørlige delen av det kinesiske hav. Samtidig er det mange som mener at om Chavez virkelig ønsker å knytte an til andre markeder, så kunne tidspunktet ikke vært bedre valgt, med oljeprisen på topp.

Et politisk ikon

Effekten på amerikanske forbrukere er nok overkommelig, som nevnt tidligere, da andre produsenter vil steppe inn og ta over. Verre er det med (amerikanske) oljeselskap som har investert i utstyr og utvikling av oljefelt i Venezuela. Disse frykter at investeringene kan gå helt tapt. Disse selskapene vil nok kjempe med nebb og klør for å kunne fortsette sin virksomhet i Venezuela, nesten uansett hvordan forholdet mellom USA og Venezuela utvikler seg.

Akkurat det er vel kanskje problemet. Hugo Chavez har hatt det USA betegner som «en anti-amerikansk holdning» lenge, men de siste månedene har konflikten spisset seg til. At amerikanske embetsmenn og politikere raskt kom med gratulasjoner og ønsket velkommen et militært kuppforsøk i april 2002, hjalp neppe. Den brede folkelige støtten sørget for at Chavez kom meget styrket ut av denne episoden, så vel som det mislykkede forsøket på å kaste ham og lyse ut nyvalg i august 2004. Det som skremmer folk i Washington mer enn noe annet, er den økende anseelsen han har i hele Latin-Amerika. En eksport av den bolivarianske revolusjonen (som henter sitt navn fra den søramerikanske uavhengighetshelten Simon Bolivar) er et skrekkscenario for mange av lederne i Latin-Amerika, som så langt har overlevd grunnet støtte fra USA.

En oppblomstring av venstreorienterte regjeringer i Latin-Amerika ville få store økonomiske og politiske følger for USA. Ser en på uttalelser fra den amerikanske utenriksministeren og propaganda-offensiven fra tv-kanalen FOX, kan en nesten frykte at USA vil gå for en militær løsning på det hele.

Chavez beskylder nabolandet Colombia for å gå USAs ærend, mens Colombia (og USA) beskylder Venezuela for å huse og støtte regjeringsfiendtlige geriljabevegelser i landet. Amerikanerne beskylder også Chavez for å ha startet en voldsom opprustning, som de betegner som unødvendig og truende. Venezuela på sin side hevder at dette er nødvendig for å styrke og fornye forsvaret.

Chavez ønsker å bruke PdVSA til å betale sosiale prosjekter for de fattige, noe som er den sentrale tanken i hans «bolivarianske revolusjon.» Dette er populært blant venezuelanere som har levd med den skjeve fordelingen av landets rikdom, kombinert med massiv korrupsjon, i så mange år. Det er da også skjev fordeling og korrupsjon i andre land i regionen som gjør Hugo Chavez og hans ideer så farlig for makthaverne. Hvorvidt han bare er en populist, eller om han er «ekte vare,» betyr ikke så mye i denne sammenhengen. Det som betyr noe er at fattige søramerikanere har fått et ikon de kan samles rundt.

Multipolar verden

Kritikere hevder imidlertid at Chavez etter hvert vil få et problem. Penger som burde vært brukt på vedlikehold og økning av oljeproduksjonen blir pumpet inn i sosiale prosjekter. Dette blir dårlig økonomi på sikt, da pengestrømmen vil tørke inn. Mange mener dessuten at fjerningen av store deler av ledelsen i PdVSA etter en streik i 2002, og innsettelsen av Chavez’ egne folk, har fått korrupsjonen til å eksplodere.

I mellomtiden arbeider Chavez med å promotere en multipolar verden. Han søker større grad av kontakt med Kina, Iran og Russland, som en motvekt til USA. Som en siste hånd på verket, eksporterer Venezuela sterkt subsidiert olje til landet alle amerikanske politikere misliker, nemlig Fidel Castros Cuba. Det bidrar heller ikke til å øke populariteten hans i Washington.

Ironien i det hele er at det er pengene som oljesalget til USA genererer som betaler for alt dette. Som den venezuelanske statsviteren Alberto Garrido sier: «Dette er en revolusjon mot USA, betalt av amerikanske forbrukere.»

---
DEL

Legg igjen et svar