Sleivspark om maktspill i intime relasjoner

The Manila Lover utforsker maktforholdet i den seksuelle relasjonen mellom en norsk mann og en filippinsk kvinne, og er usedvanlig ømt regissert av svensk-finske Johanna Pyykkö. Skildringer av middelaldrende vestlige menn eller kvinner som skaffer seg kjærlighet og/eller sex i lavkostland, følges ofte av en stank av utbytting. Rollegalleriet blir fort stereotypisk, og historiene iblandes obligatoriske doser vulgaritet, sårbarhet og ensomhet. I denne novellefilmen brukes dekonstruksjonen av de forutinntatte forventningene som narrativt grep.

Roller og berettigelse

Med det selverklærte feministiske produksjonsselskapet Barbosa Film ved roret er det på sin plass å vektlegge at den konfliktfylte paringsdansen leses annerledes i etterkant av #metoo. Intime maktrelasjoner som presenteres i film og litteratur, er gjerne metaforer for en større ubalanse som peker forbi enkeltskjebnene. Ubehagelige grenseoverskridelser assosieres i dag raskere med overgrep. Denne godt fortalte filmen handler også om rollene vi ikler oss, og om berettigelse. I jakten på intimitet eller lykke i den tredje verden er det ikke bare vestlig valuta som gir overtaket, men nettopp det at man representerer den privilegerte gruppe.

Hva skjer når en godt voksen kar fra Bygde-Norge reiser til Filippinene for å skaffe seg en kvinne til sitt behov, en brud for småpenger?

Hva skjer når en godt voksen kar fra Bygde-Norge reiser til Filippinene for å skaffe seg en kvinne til sitt behov, en brud for småpenger? Hvordan behandler han den som blir gjenstand for hans hengivne kjærlighet, men er redusert til en man kan plukke med seg – en som gis mulighet til å reddes fra sin nåværende livssituasjon, som han glatt antar er preget av nød og elendighet? Lars i filmen sveiper ivrig gjennom bilder på mobilen for å vise at det er han som er på tilbudssiden og kan tilby filippinske Abigail å forlate alt sitt til fordel for snevre kår på fremmed sted i Norge. Kanskje de til og med kan gifte seg etter hvert, om hun ønsker det, legger han raust til.

Ukonvensjonelt

Tematikkens aktualitet og det at historien tar en dristig og ukonvensjonell retning, styrker den godt fortalte filmen. The Manila Lover er allerede en suksesshistorie: Den er første norske kortfilm som er tatt ut til den prestisjefylte kritikeruken (Semaine de la Critique) i Cannes på 16 år, med verdenspremiere 18. mai.

Det er imidlertid filmens kvaliteter og formidlingskraft som gjør den verdt å nevne her. Pyykkö viser et sanselig og lekent håndlag med skuespillerne. Umiddelbart klarer hun også å få meg engasjert i den mannlige hovedkarakteren, som er mesterlig spilt av Øyvind Brandtzæg. I det vinterfrosne landskapet presenteres han med ryggen til foran et bur med innelåste hunder. Bildet er kort, men det setter seg i kroppen. For meg er det umulig å huske om hundene bjeffet eller klynket. Jeg ble dratt mot dialogen på lydsiden, som omhandlet uoppfylt lengsel. Allerede i anslaget avsløres forventninger og utfordringer: En mannshånd kjærtegner så bugnende formfullendte blomster og varsler forventning om noe mer enn kropp som billig vare. Filmen dveler ikke lenge ved romantikken. Den høyreiste, men keitete mannen med bart får raskt sine drømmer om en påkostet frierferd knust. Gispende over tom bankkonto står han tilbake med småpenger og må se langt etter den overdådige buketten.

Pyykkö ønsker å utforske maktrelasjonene og lar kvinnen være en helt annen enn vi og den mannlige hovedrollen forestiller oss.

Nyansert samspill

Regissøren evner å fremstille en karakter som griper godt tak i tilskueren. I pressemeldingen forteller Pyykkö: «Jeg er født og oppvokst på et sted der det finnes menn som har inspirert meg til å skrive hovedkarakteren Lars. Jeg ville rått og ærlig ta tak i sider ved denne mannen. Inspirasjonen til filippinske Abigail kommer fra et møte med en filippinsk kvinne som fortalte meg om nordiske menns fordommer om henne. Disse to menneskene satte jeg sammen i filmen, og lot historien bygges rundt dem.»

Abigail er en varm, moden og ujålete kvinne spilt av filippinske Angeli Bayani, kjent fra spillefilmen Ilo Ilo, som vant Caméra d’Or i Cannes i 2013. For meg gjør regissøren mer enn å skape to komplekse, troverdige karakterer. Samspillet er nyansert, ærlig og spontant. Hengivenheten dem imellom er et av grepene regissøren benytter for steg for steg å trekke tilskueren vekk fra de vante forestillingene rundt seksuelle relasjoner mellom norske menn og filippinske kvinner. Heltinnens selvsikkerhet og voksne alder overrasker. Pyykkö ønsker å utforske maktrelasjonene og lar kvinnen være en helt annen enn vi og den mannlige hovedrollen forestiller oss. Vendepunktet med avdekkingen av hvem Abigail egentlig er, reiser nye spørsmål. Hvorfor har hun valgt akkurat Lars? Her løftes filmfortellingen opp ved en større stringens i det visuelle formspråket som aksentuerer narrativet. Alene med disse tankene står mannen tilbake. Filmet med naken overkropp på en glassbalkong midt i Manila skyline virker han nå dobbelt blottstilt. Denne utsattheten kvinnen vanligvis befinner seg i, er konfliktfylt og utløser hos mannen hans sletteste sider, men peker også på underlegenheten man tar for gitt at kvinner skal fortsette å godta.

Filmen debatterer med dette berettigelsen hvite/vestlige menn ofte forutsetter at de har i møte med kvinner. Samtidig retter filmen søkelyset mot mannens egen forventning om paringsdansens roller. Idet det tradisjonelle styrkeforholdet vendes, reagerer han med frykt og aggresjon. Lunheten og det tydelige skråblikket på kjønnsdebatten gjør filmen til en svært underholdende og kraftfull fanebærer for kvinners rett til egen likestilt seksualitet.

Les også: Elven som byens livsblod, om fotobok fra Manila.