Slaveriet bak nytelsen

The Chocolate Case. Regi og foto: Benthe Forrer

De uskyldigste ting kan skjule en brutal virkelighet.

Kjetil Røed

Vaskepulver, plastkanner, truser, skjorter, spikere og sjokolade. Vi kjenner alle igjen disse tingene – og de har umiddelbart lite til felles annet enn at det er gjenstander mange kommer i berøring med daglig, i en eller annen form. Men vet vi egentlig hvor disse tingene kommer fra? Vet du hvor skjorten du har på deg er produsert og hvor bomullen i den er plukket? Har du sjekket om personene som sydde skjorten din eller involvert i andre stadier av produksjonen, levde under akseptable arbeidsforhold? At de fikk sin lønn og ikke ble mishandlet?

Sannsynligvis hverken vet du noe om dette eller gjør noe med det. Eller, om du faktisk har kunnskapen, er du en av svært, svært få forbrukere som undersøker tings opphav. Og selv om du vet at skjorten er fra Bangladesh, kanskje til og med hvilken fabrikk den ble laget på, vil selv den mest ihuga samtidsarkeolog ikke kunne grave opp hvem som faktisk sydde skjorten – og hvordan han eller hun har det på jobb.

Slavearbeid og søtsaker. Tenk for eksempel på sist gang du spiste sjokolade. Husker du engang hendelsen? Når skjedde det, hvor var du, hvor mye betalte du? Hvor mye nøt du smaken og hvor lang tid tok det å spise godteriet? Mange vil ikke kunne sted- og tidfeste slikt konsum: Det går fort inn i kroppen og like fort ut av hodet igjen. Men om du faktisk husker det, kan vi spørre: Tenkte du på om en annens lidelse kunne skjule seg bak din egen korte nytelse? Hvis ikke, bør du se The Chocolate Case.

I 2002 kom de nederlandske journalistene Teun van de Keuken, filmskaper Maurice Dekkers og tv-produsent og reporter Roland Duong over en liten notis i en avis, hvor de kunne lese at barn ble brukt som slaver i sjokoladeproduksjon. De forundret seg over at dette fikk så liten plass, og bestemte seg for å undersøke saken nærmere. Hvorfor var dette ikke slått stort opp over hele linja? Det kunne vel ikke stemme?

Men de trengte ikke å grave mye for å finne ut at det hele var sant – og at det var langt mer omfattende enn notisen hadde gitt inntrykk av.

Ansvarliggjøring. Men det skjer mer enn som så. Teun van de Keuken vil gjøre noe med uhyrlighetene og bestemmer seg for å ta kontakt med menneskerettighetsadvokat Michiel Pestman. Sammen planlegger de å anmelde van de Keuken for medskyldighet i barnearbeid. For, som advokaten forklarer, det er slik at om du vet at barn blir brukt som slaver i produksjonen av en vare, vil du bære noe av ansvaret om du likevel koser deg med slikkeriet.

Situasjonen er høyst interessant: Ikke bare viser en hverdagslig søtsak seg å være resultat av slaveri og mishandling, men den er også en liten brikke i systemisk undertrykkelse av hundrevis av barn – som utgir seg for nytelse, en uskyldig smaksopplevelse. Når ansvaret hektes på van de Keuken vil det kunne dannes presedens slik at andre også, i prinsippet, kan straffes, om han blir det. Og om det ikke skjer, vil i hvert fall sjokoladespisingen akkompagneres av kunnskapen om at barneslaver har medvirket til den søte smaken. Problemet er bare at en av slavene må kunne vitne om det som har skjedd – uten et vitne vil det ikke bli noen rettssak.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here