Slaveriet bak nytelsen

The Chocolate Case. Regi og foto: Benthe Forrer

De uskyldigste ting kan skjule en brutal virkelighet.

Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.

Vaskepulver, plastkanner, truser, skjorter, spikere og sjokolade. Vi kjenner alle igjen disse tingene – og de har umiddelbart lite til felles annet enn at det er gjenstander mange kommer i berøring med daglig, i en eller annen form. Men vet vi egentlig hvor disse tingene kommer fra? Vet du hvor skjorten du har på deg er produsert og hvor bomullen i den er plukket? Har du sjekket om personene som sydde skjorten din eller involvert i andre stadier av produksjonen, levde under akseptable arbeidsforhold? At de fikk sin lønn og ikke ble mishandlet?

Sannsynligvis hverken vet du noe om dette eller gjør noe med det. Eller, om du faktisk har kunnskapen, er du en av svært, svært få forbrukere som undersøker tings opphav. Og selv om du vet at skjorten er fra Bangladesh, kanskje til og med hvilken fabrikk den ble laget på, vil selv den mest ihuga samtidsarkeolog ikke kunne grave opp hvem som faktisk sydde skjorten – og hvordan han eller hun har det på jobb.

Slavearbeid og søtsaker. Tenk for eksempel på sist gang du spiste sjokolade. Husker du engang hendelsen? Når skjedde det, hvor var du, hvor mye betalte du? Hvor mye nøt du smaken og hvor lang tid tok det å spise godteriet? Mange vil ikke kunne sted- og tidfeste slikt konsum: Det går fort inn i kroppen og like fort ut av hodet igjen. Men om du faktisk husker det, kan vi spørre: Tenkte du på om en annens lidelse kunne skjule seg bak din egen korte nytelse? Hvis ikke, bør du se The Chocolate Case.

I 2002 kom de nederlandske journalistene Teun van de Keuken, filmskaper Maurice Dekkers og tv-produsent og reporter Roland Duong over en liten notis i en avis, hvor de kunne lese at barn ble brukt som slaver i sjokoladeproduksjon. De forundret seg over at dette fikk så liten plass, og bestemte seg for å undersøke saken nærmere. Hvorfor var dette ikke slått stort opp over hele linja? Det kunne vel ikke stemme?

Men de trengte ikke å grave mye for å finne ut at det hele var sant – og at det var langt mer omfattende enn notisen hadde gitt inntrykk av.

Ansvarliggjøring. Men det skjer mer enn som så. Teun van de Keuken vil gjøre noe med uhyrlighetene og bestemmer seg for å ta kontakt med menneskerettighetsadvokat Michiel Pestman. Sammen planlegger de å anmelde van de Keuken for medskyldighet i barnearbeid. For, som advokaten forklarer, det er slik at om du vet at barn blir brukt som slaver i produksjonen av en vare, vil du bære noe av ansvaret om du likevel koser deg med slikkeriet.

Situasjonen er høyst interessant: Ikke bare viser en hverdagslig søtsak seg å være resultat av slaveri og mishandling, men den er også en liten brikke i systemisk undertrykkelse av hundrevis av barn – som utgir seg for nytelse, en uskyldig smaksopplevelse. Når ansvaret hektes på van de Keuken vil det kunne dannes presedens slik at andre også, i prinsippet, kan straffes, om han blir det. Og om det ikke skjer, vil i hvert fall sjokoladespisingen akkompagneres av kunnskapen om at barneslaver har medvirket til den søte smaken. Problemet er bare at en av slavene må kunne vitne om det som har skjedd – uten et vitne vil det ikke bli noen rettssak.

Det han finner ut er sjokkerende, for ikke bare er barna slaver, men de står hele tiden i fare for å bli drept om de nekter å føye seg.

Lidelsens arkiv. Så van de Keuken drar til Afrika og oppsøker dem som faktisk har jobbet for vestlige sjokoladeinteresser og søtmunner. Det han finner ut er sjokkerende, for ikke bare er de slaver, men de står hele tiden i fare for å bli drept om de nekter å føye seg. Om man beskytter en av de andre, vil man «forsvinne i natten», noe som skaper et klima som motarbeider enhver type allianseskaping og solidaritet innad blant de undertrykte.

Store merker som Nestlé kjøper sin sjokolade i afrikanske land som bruker barn i slavearbeid. I The Chocolate Case presenteres vi for noen av slavenes historier: Filmen fungerer som et arkiv for deres lidelser. Et øyeblikks nytelse knyttes til en grusom verden befolket av barn som lider, som kanskje ender i døden: Én etter én står de frem foran kameraet og gir denne usynlige delen av godteriproduksjonen et ansikt som du sent vil glemme.

De anklager deg fordi du ikke vet – og fordi du ikke har prøvd å finne ut av hvem de er. Men nå vet du.

Empatisk eksperiment. Filmen er et særegent eksperiment i empati og solidaritet, for selv om én person ikke vil forandre verden gjennom et slikt forsøk på å ansvarliggjøre seg selv, vil synligheten tjene som et eksempel for andres oppmerksomhet. Når vi ser filmen, vil vi ikke bare tenke på hvem som har stått bak sjokoladen vi spiser, men kanskje skjenke en tanke til bakgrunnshistoriene til andre typer varer også. Hvor mye erkjennelse som oppstår, vil naturligvis variere fra person til person, men den type tankerom som skapes med The Chocolate Case, pålegger oss alle et ansvar for å undersøke hva vi er delaktige i, selv gjennom innkjøp av de mest trivielle ting.

Hvordan det går med van de Keuken og den mer samvittighetsfulle sjokoladetypen, skal jeg ikke avsløre her, men det er en imponerende reise i solidaritet vi blir vitne til.

Hva vi kan gjøre. Problemet med mange av tingene vi kjøper og konsumerer, er at de oppleves som historieløse gjenstander, som om de kom ingensteds fra. Vi vet jo at dét ikke er tilfelle, men handler som om det er det, fordi vi så sjelden (om noensinne) anstrenger oss for å undersøke mer. Dermed bidrar vi til undertrykkelsen som ofte skjuler seg bak den uskyldige overflaten. Mitt – og filmens – poeng er at vi omgir oss med varer og enorme mengder hele tiden, hver eneste dag, som vi ikke vet noe som helst om, bortsett fra oppgaven de fyller for oss i hverdagen. Selv om vi ikke vet hva slags forbrytelser som skjuler seg i tingenes forhistorie, og kanskje heller ikke kan vite, vil en interesse for hvor ting kommer fra gjøre oss til mer bevisste forbrukere. Ikke bare fordi vi får ta del i produksjonsprosessens forskjellige bestanddeler, men fordi vi får innblikk i det globale kretsløpet av arbeid og varer, og hvordan det kan være repressivt og umenneskelig.

Det viktigste denne filmen kan lære oss, er derfor å foreta liknende undersøkelser selv: Når du handler, spør hvor den-og-den  varen er laget. Spør hvor den kommer fra. Spør om det er sikkert at den ikke er produsert under kritikkverdige forhold. Om det er usikkert, velger du noe annet.

Vi kan alle gjøre noe i hverdagen – og begynner vi i det små, er mye gjort.

---
DEL