Ordet «slaveri» er så langt unna hverdagen for de fleste av oss at det kun blir et litt uvanlig begrep. Men mens jeg skriver dette, er millioner av mennesker over hele verden gjort til slaver som lever i en slags parallell virkelighet vi aldri ser. Ghost Fleet tar opp slaveriet i vår moderne tid og er Sharon Services første langfilm.
Filmen vant Activist Documentary Award ved den nederlandske filmfestivalen Movies That Matter tidligere i år. Det er en dokumentar om tragedie og pågangsmot som forteller historien til slaver som arbeider som fiskere i Sørøst-Asia, og den modige thailandske aktivisten Patima, som våger å kjempe for deres sak.
[ntsu_youtube url=”https://www.youtube.com/watch?v=5cSUYlY_dhg” width=”520″]Overfiske
Thailand har en fiskeindustri som er verdt milliarder, men etter flere tiår med overfiske må fiskebåtene seile lenger ut enn før, og ofte må fiskerne være på havet i flere måneder i strekk. Thailandske menn er lenger ikke interessert i å fiske, for lønnen er lav, og de må være svært lenge hjemmefra. Fiskeindustrien har derfor sett seg nødt til å utvikle en annen metode, der de bokstavelig talt kjøper båtmannskap fra mafiaen – som lurer eller kidnapper unge menn fra Thailand eller nabolandene Burma og Vietnam.
Om bord i fiskebåtene tvinges mennene til å jobbe som slaver i svært lange skift. Arbeidet er farlig, og lønn for strevet kan de glemme. De har ingen mulighet til å stikke av, og kapteinene bryr seg ikke om de lever eller dør – de er lett erstattelige.

Fiskeskøytene drar langt ut på havet, helt til indonesisk farvann. Omgitt som de er av vann på alle kanter, er den eneste muligheten til å rømme mens malaysiske myndigheter stanser båtene. Når det skjer, sendes kapteinen hjem, og mannskapet havner i fengsel. Tanken er at arbeidsgiveren vil plukke opp mannskapet fra fengselet, men det skjer aldri. Mennene ender opp over hele Thailand, spredt for alle vinder, noen av dem gjemmer seg, andre stifter en ny familie. De jobber som slaver for lave lønninger og vender aldri hjem igjen.
Det vil si, inntil Patima finner dem. Hun driver en organisasjon i Bangkok som kartlegger mennenes oppholdssted og prøver å få dem hjem. Filmfolkene følger med på en kartleggingstur, og det hun finner, er traumatiserte menn som har det vanskelig og strever med å overleve. «Vil du reise hjem?» spør hun dem alle, og reaksjonen er overveldende.
Smerte og risiko
Patimas arbeid krever styrke og mot, og hun går helt og fullt opp i jobben – det er både inspirerende og beundringsverdig. Hun er et godt eksempel på noen som har et «meningsfylt arbeid» på tross av smerten, risikoen og truslene hun utsettes for. Når alt kommer til alt, er mot ikke fraværet av frykt, men styrken til å holde ut på tross av frykten.
Thailandske menn er ikke lenger interessert i å fiske , for lønnen er lav, og de må være
svært lenge hjemmefra.
Ghost Fleet er mer enn de menneskelige historiene. Filmen forsøker å avdekke årsakene og mekanismene som gjør mennene til slaver. Gjennom rekonstruksjoner, intervjuer, sekvenser hvor vi følger med Patima i hennes arbeid, og poetiske filmscener, er filmen en vekker for hele verden. Den hjerteskjærende fortellingen om mennenes ødelagte liv og knuste hjerter er i den store sammenhengen bare en usynlig detalj i enden av en lang forsyningskjede – en kjede som også når Vesten og våre middagstallerkener. Filmen inviterer til å stille spørsmål ved hvor fisken du spiser, kommer fra, og hvem som står bak de usynlige hendene som henter fisken opp fra havet.

Filmens historiefortelling er følelsesmessig rå, den påtvinger seeren inntrykket av at det haster med å engasjere seg mot denne umenneskelige slavedriften. Den etterlater også seeren med en rekke ubesvarte spørsmål: Hvorfor er ikke thailandske myndigheter strengere? Hvordan kan vi stanse slaveriet for godt? Hva kan vi gjøre?
Vi etterlates med erkjennelsen av at et enkelt menneske kan gjøre en forskjell. Patimas styrke, hengivenhet og mot blir med deg etter at filmen er slutt. Og selv om du glemmer ansiktene, vil du absolutt ikke glemme hvordan du opplevde å være vitne til fiskernes strev og smerte. På sett og vis vil det å se filmen knytte deg til disse mennene for alltid, for ved filmens rulletekst forstår du at du har blitt et vitne til deres liv, alt de har gjort og alt de har sett.
Filmen vises på Film fra Sør 2019 i Oslo i november.
Oversatt av Iril Kolle.