«Slavearbeid går hånd i hånd med avskoging»

Avskoging i Amazonas er tett forbundet med landranere, drap og slaveri. Uavhengige gravejournalister jobber med å komme til bunns i hvem som tjener på ødeleggelsen av verdens viktigste økosystem.

Tori Aarseth
Aarseth er statsviter, og fast journalist i Ny Tid.

«Det er soya og biff som er hovedårsakene til avskogingen i Amazonas,» sier journalisten Stefano Wrobleski. Han og avisen InfoAmazonia bruker satellittdata fra NASA for å skaffe seg oversikt over omfanget av avskogingen i Amazonas. I 2004 iverksatte regjeringen en handlingsplan mot avskoging, hvor ett av tiltakene var å overvåke utviklingen via satellittbilder. Siden da har avskogingen vært nedadgående, men ifølge InfoAmazonias foreløpige beregninger for 2015 er trenden på vei oppover igjen. «Problemet er oppløsningen på satellittbildene,» forklarer Wrobleski til Ny Tid. «Man oppdager ikke avskoging som er mindre enn 6,25 kvadratkilometer. Så det de har begynt å gjøre siden handlingsplanen ble iverksatt, er å avskoge mindre områder slik at satellittene ikke kan fange det opp. I tillegg tar de bare de mindre trærne.» På den måten vil det fortsatt være et tredekke synlig på satellittbildene. «Nå som de vet at de blir overvåket, endrer de metodene sine. Det kalles forringing,» forteller Wrobleski. Noe av forklaringen på den forventede økningen i avskogingstempoet for 2015 ligger i Brasils svekkede økonomi. Ifølge The Economist har Brasils bruttonasjonalprodukt hatt en negativ utvikling så langt i år, og den brasilianske realen har falt som en stein. «Når dollar er langt mer verdt enn real, øker eksporten av soya og biff,» sier Wrobleski.

Ulovlig tømmer. Men årsakene til avskogingen er også mange og komplekse. Mens Wrobleski og InfoAmazonia overvåker satellittbilder fra NASA, etterforsker Ana Aranha avskogingen som frilans-
journalist – blant annet ved å undersøke tømmerets ferd ut på det internasjonale markedet. «En av sakene jeg jobber med nå, begynte med en reise til ett av urbefolkningens landområder,» sier Aranha til Ny Tid. Gravejournalisten har gransket avskogingen i Amazonas i fem år nå. I oktober besøkte hun Global Investigative Journalism-konferansen på Lillehammer for å fortelle om utfordringene ved å dekke den lyssky virksomheten. «Vi leide en gammel, støvete bil, og planen var å dra til dette urbefolkningsområdet for å følge etter en lastebil med tømmer hele veien til sagbruket. På vei tilbake til byen stoppet lastebilen, og sjåføren og tømmerhoggerne ventet i flere timer i en bar mens de spilte biljard. De ville ikke bli sett kjørende rundt i byene og på hovedveiene om dagen med en ulovlig lastebil. Vi ventet et stykke fremme på veien i mange timer, og da de til slutt kom, kunne vi følge etter dem til sagbruket. Da dørene på sagbruket lukket seg, så vi et skilt der det sto ’Tømmer til eksport’, som betyr at dette tømmeret skulle ut på det internasjonale markedet,» forteller Aranha. Vel tilbake i São Paulo jobber Aranha og kollegene i Repórter Brasil med å spore det ulovlige tømmeret til den endelige kjøperen.

Uinteresserte medier. Samtidig som utviklingen har tatt en vending til det verre i Amazonas, er det vanskelig for journalistene å få dekket situasjonen på bakken. «Det er visse temaer brasiliansk media ikke er interessert i, og Amazonas er ett av dem,» sier Aranha. Etter hennes oppfatning ligger årsaken i sosiale og kulturelle ulikheter i det brasilianske samfunnet. «Det hele er knyttet til vår historie. Vi har vært kolonisert, så kulturen vår verdsetter materielle ting, og vi ser alltid til utlandet – til Europa og USA. Det er mange rasistiske fordommer i Brasil, ikke bare mot svarte, men hovedsakelig mot urbefolkningen. Deres levemåte blir sett på som avleggs,» forklarer hun. «Så det er mange fordommer, og hvis du skriver om fattige folk, appellerer du ikke til leserne. Det er det redaktørene sier: Hvorfor skulle våre lesere være interesserte i denne historien?» Disse mekanismene bidro til at Aranha valgte å slutte i jobben hos et av Brasils største nyhetsmagasiner for å dekke Amazonas som frilanser for internasjonale medier.

Ville vesten. I Amazonas må lokalbefolkningen kjempe for landet og livsgrunnlaget sitt. Det er ikke bare urbefolkningen, men også tradisjonelle samfunn som har levd av skogen i lange tider. «Når man ser dem, kan det sikkert være lett å tenke ’å, de er fattige, de har et trøstesløst liv’, men det stemmer ikke,» forklarer Aranha. «I realiteten har de et veldig rikt liv. De bor i skogen hvor de har muligheter for å jakte, tilgang til god fisk og gode råvarer. Alt de planter, vokser, for det er veldig rik jord i skogen. De sanker, og de har et godt liv. Det er derfor de kjemper mot tømmerhoggerne.»

«Vi hørte mange historier om drap, men det lokale politiet ville ikke etterforske. Jeg fikk inntrykk av at det lokale politiet var korrupt og forbundet med landranerne.»

Staten støtter i teorien denne typen bærekraftige bosettinger som en del av handlingsplanen mot avskoging, men i realiteten blir lokalbefolkningen i stor grad overlatt til seg selv.
En av sakene Aranha har dekket, handlet om en lokal aktivist fra nettopp en slik bosetting. Hun het Nilcilene Miguel de Lima. «Da jeg fulgte henne, innså jeg at det fantes en hel kriminell organisasjon som gikk målrettet etter bosetterne, og at det forelå en koordinert innsats for å tjene penger på skogen,» forklarer Aranha. «Landreformprogrammet hadde bosatt dette samfunnet midt i skogen uten infrastruktur – ingen skole, ingen offentlig transport, ingen sykehus og ingen politistasjon. Mangelen på statlig infrastruktur gjorde at landranerne kjapt kom på banen.» Nilcilene Miguel de Lima var en av bosetterne som valgte å gjøre motstand, og nektet å dra fra skogen. «Hun ble banket. Huset hennes ble brent ned. Hun ble også truet med skytevåpen to ganger,» forteller Aranha. Miguel de Lima fikk til slutt beskyttelse fra den nasjonale politistyrken, og Aranha ble med henne tilbake til bosettingen. «Historiene jeg hørte der – dette er det vi kaller frontlinjen for avskogingen – var som fra ville vesten. Folk ble drept. Vi hørte mange historier om drap, men det lokale politiet ville ikke etterforske. Jeg fikk inntrykk av at det lokale politiet var korrupt og forbundet med landranerne,» forteller Aranha.

Dobbelt så mange skjøter som land. Men det er ikke bare bosettere og urfolk som blir offer for landranerne i Amazonas. Tømmerhoggerne er også ofte fattige folk som blir utnyttet av kriminelle bakmenn. «Slavearbeid går hånd i hånd med avskoging,» forklarer Aranha. Departementet for arbeid og sysselsetting har under inspeksjoner funnet flere eksempler på moderne slaveri, forteller hun. «Dette er innenfor lovlig hogst, men det finnes også ulovlig hogst som ikke inspiseres av staten. Så når de finner slavearbeid innenfor lovlig hogst, kan du jo tenke deg hva som foregår i den ulovlige delen av bransjen,» sier Aranha. Hun viser til historier om folk som har blitt fraktet til disse områdene for å jobbe med hogst. Mange kommer seg ikke ut igjen på grunn av mangel på transport, og noen av dem sulter fordi de kun har fått utdelt en jaktrifle med beskjed om selv å skaffe seg mat i skogen.
Mangelen på statlig regulering og tilstedeværelse er en viktig årsak til at problemene får fortsette, og regulering av land med uavklart status er en del av handlingsplanen mot avskoging, forteller Stefano Wrobleski. «Vi har et stort problem i og med at staten ikke vet hvem som eier landet. Så det finnes kommuner som for eksempel vil bygge et sykehus, men så går det ikke, fordi de ikke vet hvem som eier landet,» forklarer Wrobleski. «På grunn av dette får vi grilagem.» Uttrykket stammer fra kolonitiden, og viser til måten man pleide å forfalske skjøter på. Det var vanlig å putte papirene i en boks med sirisser – grilos – sånn at avføringen fra sirissene fikk papirene til å se eldre ut. Uttrykket grilagem brukes fremdeles i betydningen landran. I delstaten Pará, som er mer enn tre ganger så stor som Norge i areal og ligger innenfor Amazonasregionen, er problemet så omfattende at eksisterende skjøter antas å legge beslag på to til tre ganger delstatens reelle areal, ifølge Wrobleski og Aranha.

Budsjettkutt og straffefrihet. På tross av problemene har regjeringen i Brasil kuttet bevilgningene til bekjempelse av avskoging ned til beinet. Ifølge InfoAmazonias tall har midlene blitt kuttet med mer enn en tredjedel under den sittende regjeringen – fra 6,4 milliarder real under tidligere president Luiz Inácio Lula da Silvas siste presidentperiode, til 1,8 milliarder real under nåværende president Dilma Rousseffs første periode. Wrobleski håper andre land kan bidra ved å legge press på Brasil med krav om å slå hardere ned på miljøkriminalitet og avskoging. EU har allerede satt en stopper for import av soya og biff fra Amazonas, men slike tiltak har utilsiktede effekter. «Vi har et annet biom med stort biomangfold som heter Cerrado, men ikke like mange bryr seg om dette området som Amazonas,» forteller Wrobleski. Etter at EU sluttet å importere fra Amazonas, migrerte produsentene til Cerrado. «Siden de ikke kan avskoge Amazonas for eksport lenger, så avskoger de nå Cerrado i stedet,» forteller Wrobleski.
«Følelsen av straffefrihet er veldig sterk,» sier Aranha. Hun forteller om en sak avdekket tidligere i år – den største om ulovlig hogst det brasilianske politiet noensinne har hatt, der bakmannen ble kalt «kongen av avskoging». «De begynte å bygge en sak mot ham, ikke for ulovlig hogst, men for økonomisk kriminalitet. Hvitvasking, skallselskap, alt han hadde satt opp for å hvitvaske pengene fra tømmeret, var grunnen til at de kunne arrestere ham og sette ham i fengsel – ikke den ulovlige hogsten i seg selv,» forklarer Aranha.

Kan ikke dra tilbake. Det er et tydelig behov for gravejournalister som Aranha og Wrobleski som kan fortelle historiene om avskoging og lokalsamfunnene i Amazonas. Arbeidsforholdene er imidlertid vanskelige. Aranha viser til historien om Nilcilene Miguel de Lima: «Alle jeg intervjuet, mottok selvfølgelig trusler. Og da jeg publiserte historien, truet de meg også.» Aranha får stadig meldinger om voldelige gjenger via kildene sine i Amazonas, men det er vanskelig å sende journalister for å verifisere historiene. «Jeg kan ikke dra tilbake dit nå. De kjenner meg, de vet navnet mitt, jeg har vært der før, så det vil være farlig,» sier hun. Som redaktør vil hun heller ikke sende journalister inn i områdene hvor det står på som verst. Selv om behovet for kunnskap er stort, er også risikoen journalistene løper i felten så stor at det å ta den må være et personlig valg.


Aarseth er frilansjournalist og fast bidragsyter i Ny Tid.
tori.aarseth@gmail.com.

---
DEL