Slapp av, vi vender oss til dem


I århundrer har utlendinger vandret inn i Norge. Vi har vent oss til dem alle sammen. Enten fordi de har blitt som oss, eller fordi vi slutter å legge merke til forskjellene.

Email: redaksjon@nytid.no
Publisert: 2003-08-28

Knut Kjeldstadli og hans kolleger har fortalt historien om de som kom. Han tror vi kan vende oss til de sist ankomne også.

– Se på jødene og katolikkene, sier Knut Kjeldstadli. Vi har akkurat kommentert Kjeldstadlis observasjon om at gårsdagens “fremmed-bilder” erstattes av nye: For ikke lenge siden var “degos” et mye brukt begrep om spaniere (som før het spanjoler), italienere og delvis franskmenn. Så kom det nye innvandrergrupper, og “pakkis” dukket opp som skjellsord. Nå er “degos” nesten ute av språket. Spørsmålet er om “pakkisene” har noen til å ta over, så å si, eller om de siste av de siste må regne med å bli en evig utgruppe.

Et nytt bilde

Nei. Ikke nødvendigvis, mener Knut Kjeldstadli. Selv om det ikke skulle komme noen som overtok rollen som utstøtt, utdefinert, ekskludert, kan man godt se for oss at vi vender oss til dem. At vi redefinerer forholdet mellom “oss” og “dem”. At vi synes andre likheter og forskjeller blir mer viktig enn hudfarge, matvaner og religion.

Det er da Knut Kjeldstadli ber oss se på jødene og katolikkene. – Det kan være nyttig å minne om at sentrale personer i den norske kirken på 1930-tallet anså katolske geistlige som “utenlandske propagandister”, som stod “under et annet statsoverhode”, nemlig Paven.

– Men nå er det ingen som trekker i tvil lojaliteten til en katolikk som Lars Roar Langslet, eller jødiske Jo Benkow, påpeker Knut Kjeldstadli. Fordi vi har dannet oss et nytt bilde av jøder og katolikker: Det er ikke slik at de er assimilert. De har ikke konvertert til kristen tro. Det er bare vi som ser dem annerledes. Eller nærmere bestemt “like”.

Abonnement halvår kr 450

Historieverk

Slik setter historikeren Knut Kjeldstadli tingene i sammenheng, dagen før Norsk innvandringshistorie presenteres på Folkemuseet på Bygdøy, og med den mest prominente innvandreren til stede, Kong Harald. Tre tjukke bind i elegant design – som gjør at betegnelsen “verk” er på sin plass – dekker historien om innvandring til Norge de siste 1100 årene. Ikke fordi folk ikke vandret før, men fordi det var da man kunne snakke om et “Norge” å vandre inn i.

Med seks års hardt arbeid av sju forfattere og et stort antall hovedfagsoppgaveskrivende studenter, er det viktig for Kjeldstadli å understreke at verket faktisk er en historie, historien om de som kom, og om hvordan vi tok imot dem. Enkelte kom som høyt kvalifiserte fagarbeidere, andre fordi de hadde evne og vilje til enkelt arbeid, atter andre fordi de ikke kunne bli der de var. Enkelte av dem kjenner vi fortsatt til, de har beholdt mer eller mindre av sitt særpreg: Finlenderne – kvenene – som kom til Nord-Norge, jødene, romanifolket. Andre forsvant inn i “det norske”: Horden av svensker som bosatte seg rundt Oslofjorden på 1800-tallet, for eksempel. De var så mange at selv i årene da nordmenn i hopetall søkte til Amerika – bare irlenderne lå foran Norge på lista over utvandringsland – opplevde Norge netto innvandring.

Spørsmålet som dukker opp for de fleste er nok likevel: Kan dette si oss noe om dagens situasjon. For ikke å snakke om morgendagen?

Ny underklasse?

Tirsdag denne uken la Makt- og demokratiutredningen fram sin sluttrapport, der de blant annet har følgende bastante utsagn om innvandrernes situasjon:

“Innvandrerbefolkningen er i ferd med å bli en ny underklasse, i lavtlønnsjobber eller utenfor arbeidsmarkedet, og splittet i et mangfold av opprinnelsesland, språk og religioner.”

Beskrivelsen er ikke ny, men får selvsagt ekstra tyngde av at den formuleres av maktutrederne. Spørsmålet er om en slik bastant beskrivelse er dekkende – og kan tjene som framtidsspådom.

– Nei, sier Knut Kjeldstadli. – Jeg synes man må ha litt presise begreper. Hvis “underklasse” skal gi noen mening, så må det være folk som er utenfor den formelle økonomien, altså ikke er i lønnsforhold. Og da er det ikke korrekt. Flertallet av de som har minoritetsbakgrunn hører ikke hjemme i denne gruppen. Men hvis innvandrerbefolkningen ikke får plass på arbeidsmarkedet, vil det være dramatisk, sier Kjeldstadli.

Han peker på at arbeid ikke bare er nøkkelen til en brukbar levestandard, men også til respekt fra andre og seg selv. Men ikke minst er det nøkkelen til makt: – Det å være i arbeid gir deg makt, fordi du har noe du kan trekke tilbake – arbeidet ditt, sier han og peker også på at en av de mest levedyktige mytene om innvandrerne, er myten om at de bare går og driver dank.

Derfor lufter Knut Kjeldstadli tanken om en “jobbgaranti”, tilsvarende den som ble gitt ungdom for et tiår siden. – Det koster litt ekstra å ansette arbeidsløse innvandrere, heller enn å la dem gå på trygd eller sosialhjelp, men forskjellen er ikke veldig stor. Jeg forsøkte å regne på det for noen år siden, da ledigheten var lavere, og kom fram til at det ikke ville koste mye mer enn en milliard – men ta tallet med en klype salt, sier han.

Betinget optimist

Historikeren sier han ut fra dette er betinget optimist: Det er mulig å se for seg en utvikling der også de senest ankomne innvandrerne inkluderes, og at forskjellen mellom “oss” og “dem” etterhvert oppfattes som mindre viktig.

– Jeg tror det kan finnes en vei, men det er betinget av at vi gjør noen riktige valg sier Kjeldstadli.

– Sammenliknet med andre grupper som har innvandret til Norge gjennom historien, skiller mange av dagens innvandrere seg ut gjennom tydelige, synlige forskjeller – som hudfarge. Påvirker ikke det i hvilken grad nordmenn vil inkludere “dem” i “oss”?

– Jo, og den nærmeste parallellen fra tidligere tider er innvandringen av øst-jøder. De hadde et utseende og klesdrakt som skilte seg ut. Sånn sett skiller afrikanere eller pakistanere seg mye fra svensker og tyskere. Men igjen er det springende punktet hvilken mening vi tilskriver dette utseendet. Det kan tenkes at det ikke blir den egenskapen som man først og fremst fester seg ved. Andre kjennetegn kan bli viktigere, sier Kjeldstadli, og viser til at man for hundre år siden var mest opptatt – når det gjaldt utseende – av kort- og langskaller: – Det var medlemmer av vitenskapsakademiet som fremmet disse teoriene, valgt inn på dette grunnlaget, fordi de mente det var seriøs forskning. Visse miljøer tilskrev altså skalleformen en ekstrem betydning.

Samtidig, mener Kjeldstadli, er det absolutt mulig at verken hudfarge, skalleform eller andre fysiske kjennetegn vil bli tillagt særlig vekt, men at andre klassifikasjonsformer legges til grunn. Han peker på en dreining i retning av at muslimer oppfattes som problematiske, mens for eksempel kristne afrikanere har fått høyere status.

– Dette er imidlertid bare en fornemmelse jeg har, men det ser ut til at det foregår en reklassifisering av afrikanerne på dette grunnlaget. De som får størst problemer, er da muslimske afrikanere, sier han.

Timing viktig

– Det betyr vel også at vi kan se for oss at enkelte av dagens innvandrergrupper blir inkludert, mens andre fortsatt ekskluderes?

– Det kan absolutt tenkes, sier Kjeldstadli, og peker på at det allerede er betydelig forskjeller innvandrergruppene imellom: Arbeidsledigheten blant henholdsvis tamiler og somaliere kan tjene som eksempel. Samtidig mener historikeren at timing er svært viktig for hvorvidt innvandrerne blir inkludert: Opp gjennom historien har mange innvandrere kommet til Norge fordi deres kompetanse og/eller arbeidskraft har vært etterspurt. Flyktningene som har kommet de senere årene, derimot, har kommet av andre årsaker. Dermed kommer de helt uavhengig av om samfunnet de kommer til oppfatter at det er “behov” for dem.

Det, mener Kjeldstadli, gjelder også de litt “eldre” innvandrergruppene i dag – altså arbeidsinnvandrerne som kom til Norge på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet. Blant enkelte av dem finnes også en “oss-mot-dem”-oppfatning overfor flyktningene: “Vi” var med å bygge landet, mens “de” bare kommer og krever.

Skiftende relasjoner

I skjæringspunktene mellom assimilering, integrering, inkludering, å holde på eller gi opp eget særpreg, å akseptere eller ikke akseptere andres særpreg – og med innvandrergrupper som krysser grenser, ikke bare fysisk, men også i den forstand at de danner fellesskap med folk av samme opprinnelse i hjemlandet, i London, København og Paris, utfordres de klare grensene.

For mange av de som kom til Norge, og regnet med å vende hjem etter en stund, skyves returen ut i tid av et utall årsaker: Flyktninger som venter på at regimet skal falle, arbeidsinnvandrere som gror fast. Og økt velstand og kortere avstander – i reisetid – gjør det enklere å reise til det opprinnelige hjemlandet, ikke for godt, men på besøk. Og mange innvandrergrupper blir en del av en internasjonal eller europeisk diaspora, med bånd til byer over et stort antall land.

Dette, mener Knut Kjeldstadli, utfordrer hva vi mener med begreper som fellesskap og nasjonalstat. Og dermed berører han en sentral politisk debatt: Hva innebærer det å tilhøre en nasjon, et folk, et land.

Sosiologen Sigurd Skirbekk er blant dem i norsk debatt som har tatt til orde for en klassiker: Tanken om at en nasjon konstitueres av et felles opphav og felles myter. Som et motstykke står for eksempel den tyske filosofen Jürgen Habermas, som har tatt til orde for et radikalt annet syn: At alle som bor i og er statsborgere i en stat, må oppfattes som en del av nasjonalstaten.

Spørsmålet Knut Kjeldstadli reiser, er hvorvidt noen av disse innfallsvinklene er tilstrekkelige. For når befolkningene over et helt kontinent har kryssende og varierende relasjoner, må man spørre seg: Er det nok med ett statsborgerskap? Ett nasjonsmedlemskap?

– Men hva dette betyr statsrettslig, er ikke gitt, sier Knut Kjeldstadli.


Kjære leser. Du har nå 1 frie artikler igjen denne måneden. Tegn gjerne et abonnement, eller logg deg inn under om du har et.



1 kommentar

  1. […] Slapp av, vi venner oss til dem – Storverk om Norsk Innvandringshistorie nettopp kommet ut (I århundrer har utlendinger vandret inn i Norge. Vi har vent oss til dem alle sammen. Enten fordi de har blitt som oss, eller fordi vi slutter å legge merke til forskjellene, Ny Tid, 30.8.03) / 1000 år innvandring til Norge (om utstillingsprosjekt av Norsk Folkemuseum, Aftenposten, 27.5.02) […]

Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)