Slagstad skuer tilbake

Stilfulle bikkjeslagsmål og sober refleksjon som viser Slagstads styrke.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Tirsdag for halvannen uke siden fylte Rune Slagstad 60 år. Det ble feiret med en bok på knappe 900 sider, utgitt av Pax-forlag, dit Rune Slagstad kom via tidsskriftet Kontrast, og der han bidro som forlagsredaktør fra 1972-1978. Den største bragden fra den tiden var Pax’ leksikon, som solgte i 23000 eksemplarer. Slagstad satt i redaksjonskomiteen og skrev over 50 artikler i dette seksbindsverket. Men ingen av disse artiklene er tatt med i Utvalgte polemikker, som snarere er preget av stilfulle bikkjeslagsmål i norsk intellektuell debatt på den ene siden – fra oppgjørene med «Stalin-Knutsen» i Studentersamfundet i 1972 til fjorårets kjekling om Hans Fredrik Dahl og dissidenter.

På den andre siden har Slagstad tatt med sobert og sindig debattstoff av faglig-teoretisk karakter. Men også disse bidragene er polemiske, om enn i mindre dagsaktuell forstand. Det dreier seg om positivismekritikk, marxismen og rettsstaten, Jens Arup Seips syn på norgeshistorien og så videre.

Sosialisme på norsk

I Kontrast fant Slagstad en venstresosialistisk mellomposisjon som unngikk både sosialdemokratiets teknokrati og AKP(ml)s statlindyrking. Mot slutten av 70-tallet kom imidlertid en mer gjennomgripende kritikk av venstresiden i møte med SVs dalende oppslutning, her hentet fra en kronikk i Dagbladet 21. desember 1978: «Venstrefløyens fantasiløse fortolkning av ’68 er, etter mitt syn, uttrykk for et dypere problem: Venstrefløyens politiske forlegenhet og rådvillhet overfor et samfunn som befinner seg på overgangen fra det industrielle til det post-industrielle samfunn.» Denne rådvillheten og forlegenheten skulle få sin løsning gjennom «Sosialisme på norsk», et prosjekt som først ble presentert i et foredrag på SVs landsmøte i mars 1979. Her søkte Slagstad å skape et nytt politisk prosjekt basert desentralisering og knyttet til miljøbevegelsen. Det innebar en kritikk av vekstkapitalismen og en revitalisering av en marxistisk tradisjon som ikke var korrumpert av stalinistenes religiøse tro på størrelser som produksjonsforhold og produktivkrefter med tvingende nødvendighet drev historien fremover i en bestemt retning.

Debatten raste lenge i Ny Tid og kulminerte med en konferanse som samlet over 1000 deltagere. Dette dannet en ramme for politisk debatt på venstresiden i omlag fem år. Sett i ettertid tyder imidlertid mye på at prosjektet led av noen skjebnesvangre svakheter i forhold til den diagnosen bakmannen selv hadde stilt. Først og fremst den nasjonale orienteringen, eller snarere begrensningen. Det var sosialisme på norsk. Senere De Nasjonale strateger. Sammen med den affinitet Slagstad har hatt til Winsnes’ annen front fra mellomkrigstiden, som blant annet kommer til uttrykk i et ordskifte med Arne Næss i Vårt Land rundt årsskiftet 1994/95, og den verdikonservative lesningen av Frankfurterskolens teorietikere (særlig Jürgen Habermas og Theodor Adorno, som Slagstad studerte i Tyskland rundt 1968), skapte dette svar som ikke maktet å ta SV ut av den partikrisen Slagstad hadde pekt på.

Disse trekkene ved Slagstads prosjekt henger utvilsomt sammen med positivismekritikken som han viderefører fra Hans Skjervheim og de nevnte frankfurterne. Denne var også utvilsomt på sin plass, gitt den overdrevne troen på rasjonaliteten, teknologien og fremskrittet som preget deler av de kulturradikale før 1960. Men positivismekritikk kan ta mange former, og det er et spørsmål om Slagstad ikke har latt den få for stor betydning på områder utenfor den erkjennelsesteoretiske sfæren.

Generasjonskonflikt

I forordet skriver Slagstad at boken «gir et bidrag til rekonstruksjonen av norsk debatthistorie gjennom den siste generasjon». Og det er nok riktig et stykke på vei, men like mye er Utvalgte polemikker Slagstads eget utvalg av egne polemikker. Slik vil han være medskaper av eget ettermæle. Gjennom også å ta med et utvalg av motdebattantenes innlegg har Slagstad hatt anledning til å forme blikket på hvordan hans eget prosjekt har stilt seg i forhold til landskapet omkring. Historien har gitt Slagstad rett i å kritisere ml’ernes stalinfetisj. De Nasjonale strateger var en banebrytende nylesning av norsk historie med fokus på menneskene som hadde stått i sentrum for samfunnsomveltningene: «handlingsideologene». De mange og omfattende ordskiftene med Gudmund Hernes, og Slagstads engasjement for akademia, som for eksempel kom til uttrykk i den omfattende debatten om reformen av høyere utdanning, utgjorde en relevant og treffende kritikk av markedstekning og styringsideologier.

Men denne tendensen til grundig, saklig, polemisk stilfull og betimelig intervensjon i offentligheten er ikke enerådende. Vi står utvilsomt overfor et generasjonsfenomen her. Den 15. januar angrep to yngre forskere, Henrik Thune og Sverre A. Christensen, Slagstad i Dagbladet fordi han ikke evner å ta opp dagens brennbare spørsmål: «Det siste årets mange oppvisninger i polemiske finter mellom Odd-Bjørn Fure, Hans Fredrik Dahl, Fløgstad og Slagstad gir nesten ingen mening utenfor kretsens eget revir. Det handler om selvforståelse og gamle identiteter, underholdende som historisk levning om en generasjons tilblivelse og interne relasjoner; men det er lite som varsler om vilje til å utnytte egen kapasitet til å åpne nye horisonter på ‘overraskende, nye og udogmatiske måter’.»

Dette er en utfordring Slagstad foreløpig ikke har besvart. Istedenfor lanserer han en katalog på 900 sider over sine tidligere polemikker. Om Slagstads senere innspill oppfattes som mindre relevante i dag, enn det hans tidlige innspill gjorde da de for første gang stod på trykk, skyldes det at Slagstad og hans generasjon er formet i og gjennom bestemte konflikter koblet til en bestemt tidsepoke. Når konfliktene så er andre, er det et spørsmål om 60-åringen henger med.

Da gjelder det for nye generasjoner intellektuelle å gjøre sine erfaringer gjeldende. Det må være grenser for hvor lenge ml-spøkelset skal hjemsøke oss og forhindre nye perspektiver på venstresidens politiske og ideologiske prosjekt.

Nytt storverk

Etter sigende er det et storverk om idrett på gang fra Slagstad side, og debatten med Fløgstad om Skeid og Skjervheimseminaret fra sist vår, kan gi en pekepinn på hovedperspektivet. For den som klarte å komme bak alle lagene av personlige motsetninger, vel å merke.

Der Slagstad og Nytt Norsk Tidsskrift tidligere har vært opptatt av politikkens abdikasjon, er faren den at Slagstad skal vise seg å ha abdisert som politisk relevant intellektuell. Men for all del: Noen 60-åringer slutter aldri å overraske.

---
DEL

Legg igjen et svar