Skyt først, spør etterpå

To nye filmer beskriver brudd på krigens folkerett i Irak.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Koalisjonsstyrkenes okkupasjon kaster skygger over kinolerretet for tiden. Krigen i Irak har skapt et cinematisk sjelesorgsbehov som vi ikke har sett maken til siden Vietnam.

Vietnam-krigen skapte et nasjonalt traume i USA, som fra Apokalypse nå, via Platoon til Full Metal Jacket ble bearbeidet filmatisk av Hollywood. Et av de slående trekkene ved den nye bølgen av problematiserende krigsfilmer, er at de to nyeste stammer fra Storbritannia. Slik sett kan man kanskje si at vi nå står overfor et internasjonalt traume – og at det gjør disse relativt beskjedne filmene like vesentlige som Stanley Kubrick, Oliver Stone og Francis Ford Coppolas storslåtte opus.

Etter The Mark of Cain og Battle for Haditha å dømme, er det fremdeles krigens virkning på soldatenes moral og medmenneskelighet som står i fokus når filmskaperne tar for seg Vestens våpenglade eskapader. Forskjellene er likevel mer slående enn likhetene. Analogien mellom jakten på den stormannsgale og ukontrollerbare general Kurtz og Marlows reise i Joseph Conrads bok Mørkets hjerte er et velkjent trekk ved Coppolas film. Men selv om dette vel kan sies å henspille på sammenhengen mellom ny og gammel imperialisme, noe som ikke minst er tydelig i redux-versjonen, der en scene med seige kolonifranskmenn er tatt med, forblir voldens ødeleggende psykologiske konsekvenser det avgjørende temaet under reisen inn i Kambodsjas jungel.

Etter Abu Ghraib har også det politiske aspektet ved krigens effekter kommet i sentrum for den samvittighetsfulle delen av filmindustrien: Hvordan kan Vesten mane fram demokrati og menneskerettigheter når soldatene står bak klare brudd på krigens folkerett?

Iraks Mai Lai?

Problemet løper som en understrøm også i erkeamerikanske In the Valley of Elah, men får en tilleggsdimensjon i de to britiske filmene. Bare tenkt på den transatlantiske uenigheten omkring Haag-domstolen.

Battle for Haditha undersøker hvordan USA, landet britene følger gjennom tykt og tynt, har gjort seg skyldig i massakrer og svært uvøren voldsbruk. Filmen tar utgangspunkt i virkelige hendelser, og skildrer begivenhetene som fulgte et angrep med en veibombe mot en amerikansk konvoi i den vestirakiske Anbar-provinsen i november 2005. En av soldatene dør i angrepet, og resten av troppen, anført av Corporal Ramirez (Elliot Ruiz), svarer på brutalt vis ved å angripe og gjennomsøke de nærliggende husene. Resultatet er 24 døde – blant dem mange sivile, samt kvinner og barn.

Hendelsen har blitt sammenliknet med Mai Lai-massakren, der opp mot 500 sivile vietnamesere ble drept. Selv om det er en haltende sammenstilling, viser regissør Broomfields i et usminket og direkte filmatisk språk hvordan både soldater og overordede i frykt og sinne skaper et blodbad i Haditha.

Regissøren har besatt rollene med ekssoldater og irakiske flyktninger i Jordan, uten at det en eneste gang går på bekostning av prestasjonene. At skuespillerne improviserer store deler av dialogen på basis av sine virkelige erfaringer, gjør snarere dette til en av de mest realistiske krigsfilmene som er laget.

Gjennom sin uortodokse metode lykkes Bloomfield også i å menneskeliggjøre både soldater, sivile og opprørere. Dermed blir Battle for Haditha et sterkt vitnesbyrd om de kaotiske forholdene på en krigsskueplass, og om at skillet mellom sivile og kjempende er avgjørende, selv under press og i en asymmetrisk krigssituasjon. Eller kanskje riktigere: Særlig da.

Groteske trofébilder

Med The Mark of Cain flytter Munden kameralinsen fra britenes allierte til den britiske hæren selv. Vi følger Shane Gulliver (Matthew McNulty), Mark Tate (Gerard Kearns) og troppen deres i Basra, bare måneder etter invasjonen våren 2003. I utgangspunktet er oppraget å sørge for at sikkerhetssituasjonen stabiliseres, men soldatene blir utsatt for et bakholdsangrep, der en major og en menig blir drept.

Igjen er det vesentlige soldatenes reaksjon på hendelsene, og ikke deres eventuelle heltemot. De tar en rekke krigsfanger i en landsby der de ansvarlige for bakholdsangrepet etter sigende skal holde hus. Fangene blir mishandlet på det groveste, noe Mark bare motvillig vil være med på. Han og Shane kommer hjem til England verken med ære eller berømmelse, men med groteske trofébilder av den ydmykende behandlingen irakerne ble utsatt for, samt en frynsete psyke. Mark klarer ikke å håndtere situasjonen når det blir igangsatt undersøkelser av ugjerningen etter at bildene kommer på avveie. Det gjør derimot Shane, som i retten forteller hvordan overordede visste hva som foregikk og selv deltok i å torturere fangene.

Mens Battle for Haditha viser hvordan hæren forsøker å skjule massakren, også det i tråd med virkeligheten, vever The Mark of Cain den illegitime volden inn i en bredere behandling av Genèvekonvensjonens stilling i moderne armeer. Også her er det militære hierarkiet lite lystent på en opprydning. Men nå knyttes det til hvordan hæren fungerer som sosial enhet. Hadde ikke Mark blitt med på ugjerningene, ville han stilt seg utenfor soldatfellesskapet. Og etter hjemkomsten utøver det sin egen indre justis ved å drive ham til vanvidd, mens Shane får en grundig omgang juling fordi han har «tystet». Det er denne spenningen mellom lojaliteten og ens egne moralske overbevisninger som utgjør den dramaturgiske motoren i en film som på mesterlig vis kombinerer psykologi og politikk.

Jus in bello

I etikken bestemmes en krigs legitimitet av grunnene til å gå til krig, og av hvordan soldatene opptrer under krigshandlingene. Skillet mellom stridende og sivile er avgjørende i så måte. Det samme gjelder prinsippet om proporsjonal voldsbruk.
Er det noe Munden og Bloomfields filmer viser, er det at nettopp «jus in bello», regler i krig, nå står i sentrum for den kulturelle bearbeidelsen av Vestens voldelige forsøk på å forsvare demokratiet.
Talende nok ble det aldri laget noen helaftens spillefilm om Mai Lai-massakren i kjølvannet av Vietnam-krigen. Det er først nå, 40 år og et Abu Ghraib senere, at Oliver Stone planlegger en slik film.

---
DEL