Skyfri himmel over SV?

Himmelen synes skyfri og blå – eventuelt rød – for et SV i vekst. Hvor mye er blaff, og hvor mye er varig vekst?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er ikke mer enn knappe seks år siden SV var helt på bånn. Sommeren 1997, kort tid etter at Kristin Halvorsen var valgt til partileder i SV, antydet enkelte meningsmålinger at partiet kunne falle under sperregrensen på fire prosent og dermed nærmest bli radert ut av Stortinget.

Det var i denne krisesituasjonen SV-lederen la om partistrategien bare uker før stortingsvalget, leide inn privatfly og reiste landet rundt med et nytt budskap: Barn og unge først. Fram til august 1997 hadde «barn og unge» ikke vært noe hovedtema for SV i det hele tatt. Det nærmeste man kom var et ønske om å bli et mer profilert på utdanningspolitikk, men det handlet i stor grad om høyere utdanning – og om å nå akademikerne. Men i løpet av noen hektiske timer ble SV gitt en ny hovedsak og en ny profil.

Det var altså et kampanjeframstøt, et valgkamputspill, en reklamejippo ville noen si, som endret SVs profil. For framsøtet var så vellykket at «barn og unge først» i årene siden har skjøvet gamle paroler i bakgrunnen. Det ble ikke meislet ut på noe landsmøte. Det ble funnet opp av overtrøtte kampanjemedarbeidere. Men det ble SVs fremste varemerke.

Det bør ikke overraske at merkevarebygging framfor programsnekring er hva som har gitt SV et løft. En ting er at SV under Kristin Halvorsens ledelse har unnveket de tunge meta-diskusjonene om ting partiet har liten innflytelse over, og heller konsentrert seg om å oppnå resultater der innflytelsen er til stede. Forskjellen til Erik Solheims regime er påfallende: Den gang plaget SV seg selv med diskusjoner om Norge skulle være medlem av Nato eller ikke – som om nasjonens sikkerhetspolitiske framtid lå i SVs hender. Eller regjeringssamarbeidsdiskusjoner som handlet mer om Ap enn om SV, og i hvert fall ikke særlig mye om politiske saker. I en slik situasjon var det stort rom for meningsløse konflikter. I dag er meta-kranglene nesten fraværende i SV.

Men viktigere er det at SV med «barn og unge først» klarte å konkretisere politikken. Og det var et budskap som stod i kontrast til de andre partienes, og særlig Frps, linje, som har handlet om «gamle og syke først». Det var et budskap som passet godt til en samfunnsanalyse om at Norge var blitt for oljeavhengig, og at investeringer i kunnskap, forskning og utdanning var det som måtte avløse investeringer på sokkelen. På toppen av det hele er det lite som tyder på at de gamle og syke eller fete og middelaldrende har sviktet partiet bare fordi de ikke settes først.

En drøy uke før SVs landsmøte i Tromsø får partiet oppunder 20 prosent oppslutning på to meningsmålinger. Begge målingene ville gitt SV og Ap et behagelig flertall på Stortinget, og det skyldes mer SVs enn Aps framgang. Dagsavisens kommentator Arne Strand slår uten videre fast at dersom det var stortingsvalg til høsten, ville Kristin Halvorsen blitt den første kvinnelige utenriks- eller finansminister i historien i en Stoltenberg-ledet regjering.

Det er muligens ingen dristig analyse, men rent bortsett fra at det faktisk ikke er stortingsvalg til høsten, hviler den på at Ap og SV beholder sin oppslutning over tid. Og den hviler på at SV og Ap faktisk vil være i stand til å regjere sammen.

Spørsmålet er hvorvidt SVs høye oppslutning vil holde over tid – og hvem som eventuelt vil tjene på at SV går tilbake. De som har kommet til SV på grunn av barn og unge, vil neppe bli gitt noen grunn til å forlate partiet med det første. Og det er disse velgerne SV har vokst på, fra begredelige seks prosent i 1997 til 12,5 prosent ved valget i 2001.

Kristin Halvorsen peker selv på frykten for en Irak-krig som en viktig årsak til at SVs oppslutning øker nå. Det har hun åpenbart rett i. Men det betyr også at SV har mange lånte stemmer, som ikke uten videre vil bli værende når krigsfaren – eller krigen – er over.

Det er altså denne krigsmotstanden som gjør at SV og Arbeiderpartiet nå sammen er store nok til å styre Norge – hvis oppslutningen fortsetter. Samtidig vil det være grunn for SVerne til å spørre seg om ikke SVs klare krigsmotstand vil legge kjelker i veien nettopp for et formalisert samarbeid med Ap. Arbeiderpartiet har, med stor forsiktighet, stilt seg bak den borgerlige regjeringens linje i Irak-konflikten. Hadde de sittet i regjering, er det liten grunn til å tro at Ap ville ment noe annet enn Bondevik og Petersen gjør i dag. Selv om Tysklands forbundskansler Gerhard Schröder lever godt med Joschka Fischer som antikrigsutenriksminister, betyr ikke det at Arbeiderpartiet kunne levd med Kristin Halvorsen. Norges forhold til USA er annerledes enn Tysklands. Og selv om krigen nok er over ved neste stortingsvalg, skal man ikke se bort fra at en og annen Ap-er har gjenoppdaget det utenriks- og sikkerhetspolitiske gapet mellom Ap og SV.

SVs aktivister og strateger bør nok uansett ikke planlegge ut fra at Ap og SV sammen skal få rent flertall på Stortinget etter valget i 2005. Vel har SV vokst formidabelt, men Arbeiderpartiet sliter fortsatt. En kikk på gjennomsnittet for norske meningsmålinger fra 1997 og fram til i dag viser at de to partiene jevnt over har vært langt unna flertall, med unntak for høsten 1998 da Bondevik styrte og renta fløy i været.

Altså må SV og Ap ta Senterpartiets påtroppende leder Åslaug Haga med i stokken når kabalen skal legges. Og hun er langt mindre ivrig på regjeringssamarbeid på venstresiden enn Kristin Halvorsen.

---
DEL

Legg igjen et svar