Skyer av løgn

En overveldende mengde forsvinnings-saker forblir uløste i Libanon.

Bianca-Olivia Nita
Nita er freelance journalist og kritiker for Ny Tid.
film:

Erased,__ Ascent of the Invisible Regissør

Ghassan Halwani

Libanon

I 1983, under den libanesiske borgerkrigen, ble kunstneren, animatøren og nå filmregissøren, Ghassan Halwani vitne til kidnappingen av en mann han kjente. Mange år senere trodde Halwani at han så den samme mannen i en folkemengde: Det var bare et kort glimt, men nok til å vekke minnet om en tid som etterlot ham med tusenvis av ubesvarte spørsmål.

Forsvinningen han var vitne til, var én av de mange tusen forsvinningene i borgerkrigen, som varte fra 1975 til 1990. En overveldende mengde av disse sakene er fremdeles uløste. Ved å kombinere visuelle elementer – fra foto og tegninger til kart, tekster og hans egne animasjoner – er Halwanis debutfilm et emosjonelt sterkt og eksperimentelt essay. Gjennom hans forsøk på å unngå at den forsvunne skal være glemt for alltid, utforsker filmen hva som blir igjen, når myndigheter, tid og livets gang går sammen om å viske vekk minnet ikke bare om det som skjedde, men om identitetene til menneskene som ikke finnes mer.

Sannheten om fortiden

Halwani var ikke alene om å være vitne til bortføringen; noen tok et fotografi av kidnappingen. Dette fotoet dukker opp i begynnelsen av filmen, men ikke i original versjon – Halwani har fjernet både kidnapperne og offeret. Bare en sko og en hatt er fortsatt synlig, og teksten fra T-skjorten den kidnappede mannen var kledt i har regissøren flyttet over til en vegg i bakgrunnen. «Jeg gjorde mitt beste,» står det. Menneskene i fotografiet er byttet ut med noe som likner en sky, en spøkelsesaktig form, et tegn på at noe kritisk skjer.

Filmen er en refleksjon over det kollektive minnets natur.

Bildet er magnetisk, og det at vi ikke ser menneskene, fjerner ingen ting av kraften i det. Om noe, styrker det heller bildets virkning på seeren: En kidnapping finner sted, blir vi fortalt, og vi er nå vitner. Øynene våre skanner bildet etter tegn og forsøker å trenge gjennom den uklare skyen som dekker over menneskene. Å være vitne til en kidnapping skaper en sterk trang til å forstå hva som har skjedd, og denne spenningen setter premissene for resten av filmen. Seeren blir sugd inn i et narrativ av mysterier og urett, der karakterene er til stede – uten å være der i det hele tatt. De eneste menneskelige ansiktene som dukker opp, er de savnedes. Dette lar deres nærvær bli følt, selv i deres fravær.

Filmen er en refleksjon over det kollektive minnets natur, og over hva som er igjen når den offentlige agendaen går sin gang og tiden skaper tilstrekkelig distanse til at alle ekkoene fra uretten som ble begått, er brakt til taushet. Sporene etter fortiden finnes i detaljer og i øynene til dem som husker. Regissøren bringer lys til erindringer – gjennom å drive research, avdekke spor og bringe minner tilbake – alt mens han avslører mekanismene som får ting til å forsvinne.

Regissøren avslører mekanismene som får ting til å forsvinne.

Sannheten om fortiden så aldri dagens lys, siden de libanesiske myndighetene verken hadde noen interesse av verken å avsløre den eller av å finne dem som var forsvunnet. Tiden var på deres side. Og akkurat som ved andre historiske traumer gjør tiden sitt til at hvert forsvunnet individ mister sin individualitet i det kollektive sinn, og blir et ansiktsløst offer for de historiske omstendighetene. Likevel er mappene deres i offentlige registre stadig åpne, på den måten lever de videre symbolsk, de tapte borgerne som aldri vil bli markert som forsvunnet.

Spor av fortiden

Fra begynnelse til slutt inviterer filmen til medfølelse og empati. Halwanis forsøk på å finne sporene av fortiden gjemt i byens nåtid, peker på hvordan vi alle faktisk lever blant spøkelser. Stedene vi tilbringer dagliglivet i, landskapene for våre daglige rutiner, alle skjuler de gamle åsteder for kollektive traumer forårsaket av konfliktene som utspilte seg i fortiden.

Eksperimentell av natur og uten virkelige karakterer, kombinerer Halwani ulike medier som tegning og animasjon, voiceover og bilder av aviser og dokumenter. Historien de vever sammen og nøyaktigheten i rekkefølgen de kommer i, skal ikke undervurderes. De resulterer i et kraftfullt og emosjonelt narrativ.

En tilbakevendende scene blir værende hos seeren lenge etter at filmen er slutt: En vegg i en gate i Beirut er dekket av mange lag med postere. Summen av dem er et portrett av byen som blir fortalt gjennom hendelsene som var annonsert på veggen. To hender begynner å skrelle av overflaten, hver poster er et lag av tid. De skreller og skreller; etter hvert graver hendene fram en mosaikk av små, bleknede fotografier – de er en del av posteren med de forsvunne mennene. Med svart penn skriver hendene et navn på hvert eneste av dem; en symbolsk handling som gir dem individualiteten tilbake for det offentlige blikket. Trass i at tiden gikk og livet rullet videre, forandret byen seg, men glemte ikke. Minnet om dem er fremdeles der, bak lagene av tid. Ansiktene deres og navnene på veggen venter på rettferdighet.

Kommentarer