Chiesa di Sant’Agnese in Agone

Skulle vi brenne de Sade?

Debatten rundt seksuell mishandling og ukultur i en overveiende mannlig verden er virusliknende. Særlig kunstnere blir rammet av epidemien.

Ranveig Eckhoff
Eckhoff er fast anmelder for Ny Tid.
Email: ranveig.eckhoff@posteo.net
Publisert: 02.07.2018

Filmstjerner blir utradert, utstillinger og konserter avlyst, malerier fjernes: Kunsten er på anklagebenken. Det er bra at #metoo-temaet utvides og holder seg i søkelyset. Det gjelder bare å unngå direkte selvskading. For om vi vil sende alle berømtheter med et sjabert rulleblad inn i skyggenes dal, får vi gresselig mye å gjøre. Vi måtte i refferdighetens navn også stryke en mengde historiske berømtheter: universalgeniet Pablo Picasso (en brutal, egoistisk konemishandler), kunstneren Paul Gauguin (som forførte en 13-åring til ekteskap), renessansemaleren Caravaggio (morder), Jean Genet (en simpel tyv, hyllet som dikter), tidligmusikk-komponisten Carlo Gesualdo (morder). Listen fortsetter, og den er svært lang.

«Min kone sier at min tenkemåte ikke kan godtas. Hvem bryr seg om det? En stakkars idiot er han som påtar seg å tenke for andre.» (de Sade)

Synet på kunstgeniet følger tidsånden. Den nesegruse beundringen for den nærmest guddommelige menneskelige storhet, kommer i dag med betingelser om etiske standarder … og bringer med seg mistanken om besmittet – skitten – kunst. Par-temaene moral og moralisme vekkes til nytt liv. Det kunne bidra til å klarne tankene om vi tok en titt på en som gjorde disse temaene til sitt livsprosjekt, og ble historisk på grunn av det, for over 200 år siden. Han fikk tilnavnet «sadismens far». Marki de Sade, med røtter i provencalsk adel, mente for eksempel at forskningen på ondskap var mangelfull, og det ville han rette på, med metoden learning by doing. Det var dette som ga ham det historiske tilnavnet.

To portrett av de Sade (th. av Biberstein)

I Frankrike, av alle steder – der den menneskelige seksualdrift virkelig hylles – var de Sade anklaget for sodomi, etter å ha arrangert en sexorgie med en mannlig tjener og noen ungjenter. Han ga pikene sukkertøy som inneholdt spansk flueekstrakt, kjent for å intensivere sexlysten og utholdenheten. Marki de Sade ble dømt til døden, som satanisk monster og pornografisk villmann, noe som sendte forbryteren på flukt. I mangel av de Sades kjøtt og blod, brente man i Paris en dukke.

Brutalitetens vesen

Mange er de kunstnere og diktere som har latt seg inspirere av Monsieur no. 6. Kallenavnet fikk han fra fengselscellen han bebodde i over 30 år. Han var aristokrat, offiser, forfatter og filosof – i seg selv nok til å få seg en plass på Bastillen under den blodige franske revolusjonen. Gudsbegrepet og allment aksepterte normer avviste han blankt: «Det er helt umulig å tro på noe man ikke forstår. Naturen ber ikke om en høyere makt som skal forklare dens gjerninger. Naturen er uavhengig av moralen. Det er ikke umoral, men ideen om det onde som virker opphissende. Sann lykke oppleves kun gjennom sansene, og dydighet stimulerer ingen sanser. Skjønnhet og mystikk – det hører med til brutalitetens vesen. Hva ville nytelse være, om den ikke ble paret med forbrytelse?»

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)

Ny Tid i julegave

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.