Skulle vi brenne de Sade?


Debatten rundt seksuell mishandling og ukultur i en overveiende mannlig verden er virusliknende. Særlig kunstnere blir rammet av epidemien.

Filmstjerner blir utradert, utstillinger og konserter avlyst, malerier fjernes: Kunsten er på anklagebenken. Det er bra at #metoo-temaet utvides og holder seg i søkelyset. Det gjelder bare å unngå direkte selvskading. For om vi vil sende alle berømtheter med et sjabert rulleblad inn i skyggenes dal, får vi gresselig mye å gjøre. Vi måtte i refferdighetens navn også stryke en mengde historiske berømtheter: universalgeniet Pablo Picasso (en brutal, egoistisk konemishandler), kunstneren Paul Gauguin (som forførte en 13-åring til ekteskap), renessansemaleren Caravaggio (morder), Jean Genet (en simpel tyv, hyllet som dikter), tidligmusikk-komponisten Carlo Gesualdo (morder). Listen fortsetter, og den er svært lang.

«Min kone sier at min tenkemåte ikke kan godtas. Hvem bryr seg om det? En stakkars idiot er han som påtar seg å tenke for andre.» (de Sade)

Synet på kunstgeniet følger tidsånden. Den nesegruse beundringen for den nærmest guddommelige menneskelige storhet, kommer i dag med betingelser om etiske standarder … og bringer med seg mistanken om besmittet – skitten – kunst. Par-temaene moral og moralisme vekkes til nytt liv. Det kunne bidra til å klarne tankene om vi tok en titt på en som gjorde disse temaene til sitt livsprosjekt, og ble historisk på grunn av det, for over 200 år siden. Han fikk tilnavnet «sadismens far». Marki de Sade, med røtter i pro …

Kjære leser. Du kan lese én fri artikkel per dag. Kom evt. tilbake i morgen. Eller hva med å tegne abonnement? Da kan du kan lese alt (inkludert magasinene) for 69 kr. Om du er det allerede, logg inn i menyen (evt mobilmenyen) i toppen.

- Advertisement -
- Advertisement -
Ranveig Eckhoff
Eckhoff er fast anmelder for Ny Tid.

Du vil kanskje også likeRELATERT
Anbefalte