Filmstjerner blir utradert, utstillinger og konserter avlyst, malerier fjernes: Kunsten er på anklagebenken. Det er bra at #metoo-temaet utvides og holder seg i søkelyset. Det gjelder bare å unngå direkte selvskading. For om vi vil sende alle berømtheter med et sjabert rulleblad inn i skyggenes dal, får vi gresselig mye å gjøre. Vi måtte i refferdighetens navn også stryke en mengde historiske berømtheter: universalgeniet Pablo Picasso (en brutal, egoistisk konemishandler), kunstneren Paul Gauguin (som forførte en 13-åring til ekteskap), renessansemaleren Caravaggio (morder), Jean Genet (en simpel tyv, hyllet som dikter), tidligmusikk-komponisten Carlo Gesualdo (morder). Listen fortsetter, og den er svært lang.
«Min kone sier at min tenkemåte ikke kan godtas. Hvem bryr seg om det? En stakkars idiot er han som påtar seg å tenke for andre.» (de Sade)
Synet på kunstgeniet følger tidsånden. Den nesegruse beundringen for den nærmest guddommelige menneskelige storhet, kommer i dag med betingelser om etiske standarder … og bringer med seg mistanken om besmittet – skitten – kunst. Par-temaene moral og moralisme vekkes til nytt liv. Det kunne bidra til å klarne tankene om vi tok en titt på en som gjorde disse temaene til sitt livsprosjekt, og ble historisk på grunn av det, for over 200 år siden. Han fikk tilnavnet «sadismens far». Marki de Sade, med røtter i provencalsk adel, mente for eksempel at forskningen på ondskap var mangelfull, og det ville han rette på, med metoden learning by doing. Det var dette som ga ham det historiske tilnavnet.
I Frankrike, av alle steder – der den menneskelige seksualdrift virkelig hylles – var de Sade anklaget for sodomi, etter å ha arrangert en sexorgie med en mannlig tjener og noen ungjenter. Han ga pikene sukkertøy som inneholdt spansk flueekstrakt, kjent for å intensivere sexlysten og utholdenheten. Marki de Sade ble dømt til døden, som satanisk monster og pornografisk villmann, noe som sendte forbryteren på flukt. I mangel av de Sades kjøtt og blod, brente man i Paris en dukke.
Brutalitetens vesen
Mange er de kunstnere og diktere som har latt seg inspirere av Monsieur no. 6. Kallenavnet fikk han fra fengselscellen han bebodde i over 30 år. Han var aristokrat, offiser, forfatter og filosof – i seg selv nok til å få seg en plass på Bastillen under den blodige franske revolusjonen. Gudsbegrepet og allment aksepterte normer avviste han blankt: «Det er helt umulig å tro på noe man ikke forstår. Naturen ber ikke om en høyere makt som skal forklare dens gjerninger. Naturen er uavhengig av moralen. Det er ikke umoral, men ideen om det onde som virker opphissende. Sann lykke oppleves kun gjennom sansene, og dydighet stimulerer ingen sanser. Skjønnhet og mystikk – det hører med til brutalitetens vesen. Hva ville nytelse være, om den ikke ble paret med forbrytelse?»
«Naturen har et balansert behov for laster og dyder.» (de Sade)
De skjønne kunster og amoral har alltid søkt sammen. Markien, som var en stor kunstelsker, gjorde flukten i 1775 til en studiereise i den evige by, med temaene ondskap, skjønnhet, mystikk. Inntrykkene ble senere utgitt:
«Jeg tror Castel Sant’Angelo, et steinkast fra Peterskirken, må være verdens vakreste fengsel. Her fant jeg frem til rommet bestemt for de hemmelige eksekusjoner av kardinaler. Her står bjelken fremdeles, utstyrt med spiker og taurester. I et veggskap oppbevares forbudte våpen, blant annet dolker ment for dødelige sår. Jeg fant en bitteliten rar bue, som tilhørte en spanjol. Hans eneste glede besto åpenbart i å bruke denne til å spasere i gatene der folk flanerte og ubemerket skyte forgiftede knappenåler til høyre og venstre.
Det hele i større målestokk? Da må vi til folkefestene i Colosseum, naturligvis. Tolv tusen jøder, sies det, gjorde man slutt på i løpet av et år. Jeg innrømmer at barbariet preget de bestialske scenene som utspilte seg her, men i det minste styrket de karakteren, i motsetning til i dag, der den enkleste pantomime hos en skuespiller som illuderer død, får oss til å felle tårer!»
Den hellige Agnes
«Satanisk monster» eller ikke – markien var også en fintfølende mann. Jomfruers skjebne og bluferdighetens levekår var et hett tema for de Sade. «Selvfølgelig måtte jeg, slik alle må når de er i Roma, besøke Piazza Navona, der bordellene en gang befant seg. Det rørte meg dypt å komme på nært hold av den hellige Agnes, slik hun er fremstilt i kirken her, bygd til hennes ære. Hit – mens det ennå er et skrekkens sted – blir Agnes ført av gardens menn (se bildet over). Hun får beskjed om å overgi seg uten motstand. Byrettsdommerens nevø kaster henne inn bak en lukket dør og krever brutalt tjenester ingen vil nekte ham …
«Det er ikke umoral, men ideen om det onde som virker opphissende. Sann lykke oppleves kun gjennom sansene, og dydighet stimulerer ingen sanser.» (de Sade)
… Jeg står ved alteret (i underetasjen i Chiesa di Sant’Agnese in Agone) og ser på basrelieffet som forestiller den unge helgenen i følge med soldatene. Det er en jentunge på høyst fjorten–femten år, med et lite, delikat ansikt. Bluferdigheten, som kunstneren (Aligardi) har visst å gravere inn i materialet, gjør henne enda mer inntagende … () … synd bare, at man kun kan iaktta det hele i lyset fra en fakkel. Dette guddommelige arbeidet burde vært eksponert for dagslys og den gud det er ment for.»
Pussig tale fra en ateist – og fra en «analfokusert pornograf». To og en halv måned brukte han på besøk i Romas hellige bygninger. Marki de Sades liv og tanker var preget av ytterligheter, slik tiden han levde i, også var det. Takket være alle årene i fengsel og sinnssykehus (asylene ble ofte brukt som oppsamlingssted for «vanskelige» fanger) fikk han tid til å skrive. Verkene hans – blant annet Justine, Juliette, 120 dager i Sodoma, Filosofi på kammerset, Aline og Valcour, Dialog mellom en prest og en døende mann – ble av samtiden stemplet som obskøne og forbudt til langt inn i det 20. århundre. I dag forårsaker de neppe mer enn et hevet øyenbryn, hva obskønitet angår. Og fengselsfuglen arbeidet ufortrødent gjennom alle lidelser. Han holdt på sitt: «Naturen har et balansert behov for laster og dyder. Når det passet den å bevege meg til ondskap, gjorde den det, og når den ønsket en god gjerning fra meg, vekket den lengselen i meg etter å utføre en, og slik har jeg handlet slik jeg ble budt. Se kun til Naturens verk for den eneste årsak til vår kronglete menneskelige atferd, og til dens lover som ror for vilje og handlinger.»
Evnen til å forstyrre
«Skulle vi brenne de Sade?» Det var tittelen på essayet Simone de Beauvoir skrev i 1955, like før en parisisk domstol bestemte at fire av de Sades hovedverk skulle tilintetgjøres. Sitt retoriske spørsmål besvarte hun med sitt forsvar for grevens «evne til å forstyrre» oss. Greven selv er krystallklar i sitt credo. «Min kone sier at min tenkemåte ikke kan godtas. Hvem bryr seg om det? En stakkars idiot er han som påtar seg å tenke for andre. Min tenkemåte er min eneste trøst i livet. Den letter alle mine lidelser i fengselet, den sørger for alle mine gleder i verden utenfor, den er kjærere for meg enn selve livet.»
Den nesegruse beundringen for den nærmest guddommelige menneskelige storhet, kommer i dag med betingelser om etiske standarder.
I dag er de aller fleste tabuer sprengt; kunst og sosial atferd formår ikke lenger å sjokkere. Men de formår å stimulere til nye vekkelser. Vi leter med lys og lykte. Burde vi vurdere å stryke partiet i Beethovens 9. symfoni, oden til gleden, der noen ord av Tysklands nasjonalskald Friedrich Schiller tenderer mot sexisme: Alle Menschen werden Brüder – alle mennesker blir brødre …?
