Paul Ricoeur (1913–2005) var en fransk filosof som skrev og tenkte i den hermeneutiske og fenomenologiske tradisjonen fra Martin Heidegger og Hans-Georg Gadamer. I tillegg til å være filosof var han også utdannet teolog, og han var en dyktig universitetslærer. Han var ikke katolikk – til tross for at han var fransk – men tilhørte en protestantisk minoritet.
Philosophy, Ethics, & Politics er en samling samtaler Ricoeur har hatt med ulike mennesker gjennom de årene han var virksom. Det denne boken blant annet bærer preg av, er en dyp skuffelse over det franske intellektuelle miljøet. Ricoeur tok på et visst tidspunkt oppgjør med dette miljøet og fikk en stilling ved universitetet i Chicago, hvor han underviste i årene 1970-1985. Utover denne dype skepsisen og oppgjøret med det elitistiske miljøet som han åpenbart mente manglet kontakt med samfunnet, har boken diskusjoner rundt temaer som metaforens betydning for språket, skapelsen av mening gjennom språk og den franske revolusjons betydning for Europas kultur og politikk. Selv om samtalene er mangesidige, er den franske filosofens meninger ikke alltid så lette å begripe. Som en annen fransk filosof en gang skrev: «Når en bok slår mot et hode og det lyder hult, skyldes det ikke nødvendigvis boken.»
Tenk deg et kunstverk som har levd i århundrer, skjult for mennesket.
Dette er altså ingen enkel bok å tilegne seg og forstå. Jeg måtte lese den fire ganger før jeg begynte å få et forhold til det som sto der. Bokens samtaler er tidvis preget av et abstrakt og vanskelig tilgjengelig språk, akkurat slik fordomsfulle mennesker forventer det av en filosof.
Det som synes å være Ricoeurs filosofiske prosjekt, er å forbinde fenomenologi, som han hadde stiftet kontakt med gjennom studiet av Maurice Merlau-Ponty, med analyser av hverdagsspråket, kanskje med inspirasjon fra Wittgenstein. Han ville skape en hybrid mellom analytisk filosofi, lingvistikk og fenomenologi. Hva dette innebærer, er litt vanskelig å fatte – selv for en som er relativ belest innen filosofi.
Ikke alle føler nødvendigvis dyp begeistring over å lese om «problemet med metaforen», eller «problemet med å skape en logisk interpretasjon ved hjelp av den lingvistiske vendingen». Jeg veksler mellom interesse og irritasjon i min egen lesning av denne boken.
Kunst og kunstverk
I kapitlet «Kunst, språk og estetisk hermeneutikk» dreier samtalen seg derimot om problemet med forståelse av hva det universelle er for noe, og hvordan det kan settes på begrep. Immanuel Kant mente som kjent at smak er noe som i høyeste grad kan diskuteres, så hvordan kan vi da samtidig hevde at det finnes noe som er universelt? Her trekker Ricoeur inn begrepet «communicability», som verken er å oppfatte som en dom, en regel eller som saken selv, men som «samspillet mellom forståelse og imaginasjon», hvor «det skjønne» er «harmonien mellom begrepene». Dette er en opplevelse vi kan få når vi begynner å snakke det samme universelle språket, men uten nødvendigvis å være enige i alt som blir sagt.
Ricoeur poengterer i boken at kunstverket ikke er autonomt på den måten at det kan leve helt innelukket i sin egen verden, men at det tross alt må deles med noen – noe som innebærer at kunsten oppstår i møte med menneskeheten. Selv om kunstverket blir til i møte med omgivelsene, har det også rett på sin egen, ikke verk-spesifikke, men universelle autonome eksistens.
Et annet spørsmål han tar opp, er hvordan kunstverket eksisterer når det ikke vises til noen: Tenk deg et kunstverk som har levd i århundrer, skjult for mennesket: Hvor og hvordan lever det? Ricoeur svarer da at i et slikt tilfelle lever kunstverker utelukkende som mulighet. La oss si at for eksempel Munchs Skrik ikke ble oppdaget før i 2021. Da ville det ha levd som mulighet i godt over hundre år. Hvordan ville verket da ha blitt forstått? Kanskje ville det blitt fortolket på en helt annet måte enn det gjør i dag? Det ville neppe hatt mulighet til å bli et levende kunstverk, men ville kanskje bare blitt tolket historisk?
Og hva med et kunstverk som kun var et ment å skulle eksistere uten et publikum, som for eksempel Samuel Peppys dagbøker? Ricoeur synes å mene at ethvert kunstverk peker mot fremtiden, og han er derfor lite opptatt av hva som har influert kunstverket gjennom dens historiske tilblivelsesprosess. Han ser på kunstverket som noe som peker fremover mot nye kunstverker, nye handlinger og nye tilblivelsesmuligheter. Kunstverket springer frem som en spontan skapelseshandling. Kunstverket tilhører derfor fremtiden – «en spontan form for sosiologi».