Skuddsikker skinnvest til salgs

For en stund siden ble en mann henrettet foran inngangsdøren til leiligheten min. Det ble til en liten notis i avisen, kløktig plassert sammen med salgsannonser for lommeskytevåpen og skuddsikre vinduer til bilen.

«Hvis staten ikke kan beskytte meg, må jeg ta ansvar for det selv.» Dette er den vanligste grunnen folk oppgir når de kjøper seg håndvåpen, forteller Juan, som har solgt våpen i åtte år. Foto: Anne Håskoll-Haugen
Anne Håskoll-Haugen

Panic room – redd familiens liv! Jeg pirker ut helgebilaget fra en av Guatemalas største aviser og kikker på den detaljerte beskrivelsen av hvordan man bygger et tilfluktsrom i sitt eget hus. På sidene som følger blar jeg gjennom annonser for skuddsikre skolesekker til barna, skuddsikker caps – rosa eller blå – og en skuddsikker skinnvest som passer til cowboystøvlene. Jeg legger det fra meg og lurer på når A-magasinet vil ha skuddsikring som hovedoppslag. Jeg må til Mellom-Amerika for å huske at det er luksus å gå til jobb uten å bekymre seg for væpnet ran.

Det underlige er likevel hvor lett jeg venner meg til det. Når jeg går ut, legger jeg automatisk pengene i skoen, sammen med et telefonnummer jeg kan ringe hvis jeg blir ranet. Litt penger til tyven i bukselommen. Kameraet mitt – som koster mer enn en årslønn her – legger jeg i en plastpose så det ser ut som grønnsaker kjøpt på markedet. Ingen smykker, ingen klokke. Øyne i nakken. Tre ganger har jeg blitt ranet. Én gang med våpen mot tinningen.

Syke og sunne samfunn. Sikkerhetssituasjonen i Mellom-Amerika er i noen av landene verre enn under de væpnede konfliktene som raste her på 1980- og -90-tallet. Øverst på verdens voldsstatistikk troner Honduras og El Salvador. Hvert år overgår de seg selv i antall drap. 42 av verdens 50 farligste byer ligger i Latin-Amerika. Guatemala har rundt 5000 drap i året – det er ikke så langt unna de nesten 7000 sivile som ble drept i Irak-krigen i 2016, og det i en befolkning som er halvparten så stor. Volden har blitt en epidemi som gnager på den økonomisk utviklingen, folks helse og forholdet menneskene i mellom.

Det sies at et sunt samfunn har en årlig mordrate på mellom null og fem mord per 100 000 innbygger. Når tallet passerer åtte, snakker vi om kriminalitet som epidemi. El Salvador, Guatemala og Honduras er nå oppe i tall mellom 30 og 85. FN har beskrevet triangelet som the most dangerous place in the world, og International Crisis Group har kalt Guatemala a paradise for criminals. 98 prosent av all kriminalitet blir aldri oppklart. Det finnes studier som forsøker å regne ut hvilke økonomiske tap volden fører til: utgifter til legehjelp, politi, sikkerhetsvakter, rettssystem, flyktende utenlandske investeringer, materielle tap og tapte jobber. Men hva det gjør med menneskene som bor her, er vanskeligere å måle.

Kriminalitet av omfanget vi snakker om i Latin-Amerika, er først og fremst et symptom på et sykt samfunn.

Gi guttene skylden. Det går ikke én dag uten et drap smurt utover avisforsidene. I leserinnleggene tyter hatet mot gjengene ut, folket roper om hardere straffer. Den argentinske forfatteren Eduardo Galeano har skrevet at å lese om drepte kriminelle i avisen har fått en farmasøytisk effekt på befolkningen i Latin-Amerika: Farmasi er et gresk ord for menneskene som ble ofret til gudene i krisetider. Folk er voldstrøtte, og de unge kriminelle guttene får skylden for alt som har gått galt.

voldsåsted i Guatemala: En mann blir skutt utenfor McDonalds i Guatemala by. Politiet teller og markerer 75 skuddhylstre. Det blir til en bitteliten notis i avisen. Når jeg går til jobb dagen etter, ligger likposen fortsatt på bakken. Foto: Anne Håskoll-Haugen

For et par år siden laget jeg en reportasje om volden i Guatemala og El Salvador, og besøkte gutter på ungdomsanstalter. som satt inne for grusomme forbrytelser. En av dem hadde sluttet å telle hvor mange han hadde drept. Han var bare 16 år. De var alle unge gjengmedlemmer, men ikke de muskuløse tatoverte mennene du ser i Hollywood-filmene og de tøffe reportasjene. De var stotrende kvisete tenåringer som vred seg i stolen, fiklet med hendene og hadde vanskelig for å feste blikket. Det så fortapte ut. Hvordan i alle dager hadde de havnet her?

Å styre med jernhånd. I et samfunn med epidemisk kriminalitet står sikkerhet høyt på ønskelisten. Mens norske politikere som vil bli valgt må snakke om velferdsstat og jobber, er sikkerhet nøkkelordet som trekker flest velgere her. Politikernes strategi har lenge vært mano dura (hard hånd) – ideen om at vold må møtes med vold, mer politi og strengere straffer. Myndighetenes jernhåndpolitikk tilfredsstiller velgernes behov for å føle at situasjonen håndteres, men det er lite som tyder på at den fungerer. Å håndtere kriminalitet med strengere straffer tar utgangspunkt i at årsaken til kriminalitet er manglende frykt for represalier, mangelen på politi, manglende kapasitet i fengslene og treg saksbehandling. Kriminalitet anses som en individuell handling, et ordensproblem.

Men kriminalitet av omfanget vi snakker om i Latin-Amerika, er først og fremst et symptom på et sykt samfunn. Likevel – det er lettere å innføre strengere straffer og ansette flere politifolk, enn å hanskes med fattigdom, arbeidsløshet, manglende skolegang og et dårlig fungerende statsapparat. Kriminelle gjenger, narkotika og våpenflyt får skylden, men det er mange syndebukker i denne krigen. Studier av gjengene i Latin-Amerika viser at mano dura, som førte til massive fengslinger, gjorde det mulig for de kriminelle å organisere seg på en måte de aldri før hadde hatt mulighet til. I fengslene skjedde en massiv nyrekruttering blant unge menn som allerede næret et hat til myndighetene og hadde lite å tape på å bli med. Fengslene har heller ikke kapasitet, og fylles til randen med personer mistenkt for forbrytelser, men uten rettslig dom. En dobbelt straff for deres fattigdom – selv om fattigdom naturligvis aldri kan unnskylde et drap.

Den lammende frykten. Kanskje verre enn selve volden er frykten for vold. Frykten lammer. Foreldre ringer barna hele tiden; hvor er du, hva gjør du, hvem er du sammen med? Ingen leker ute i gatene, alle blir kjørt overalt. Mens nordmenn småprater om været, går det i vold her. I Mexico har til og med en av årsakene til overvekt blitt knyttet til volden – foreldrene holder helst barna hjemme foran tv-en, det er der det er tryggest. Mexico har blitt verdens feiteste land. De rike gjemmer bort livet bak høye murer, det er vanskelig å vite om det er de fattige eller de rike som er fri eller fanget. Det er bare her jeg ser Facebook-oppdateringer om venner som har blitt ranet på vei til jobb, markeringer for venner som har blitt skutt og venner som har «forsvunnet». Det er bare her jeg vurderer å ikke bli med på stranden fordi det ikke er trygt. Bare her jeg må passe på å aldri reise i mørket, bare her jeg må tråkke over en likpose på vei til jobb. Da jeg bodde her for noen år siden, ble en mann henrettet foran inngangsdøren til leiligheten min. Dagen etter lå han fortsatt på asfalten. Det ble til en liten notis i avisen, og over: en kløktig plassert annonse med et rosa 38 kaliber skytevåpen, «the pink lady», og under: en annonse for skuddsikre vindusglass til bilen. Når ikke staten kan tilby innbyggere sikkerhet, vokser det private markedet. Salg av skuddsikre biler, pistoler og jernporter er en lukrativ bransje.

Likevel kjenner jeg på meg at noe er annerledes nå. Hovedstaden har fått sin første gågate hvor det myldrer av familier på rusletur. En ny buss som er tryggere enn de gamle går på kryss og tvers gjennom byen. Jeg snakker med en venn som har vokst opp i den fryktede sone 18 – der landets mest beryktede kriminelle gjeng oppsto. «Det er ikke lenger sånn at du bare går ut og blir skutt,» sier han. «Hvis du bli skutt nå, er det fordi du har rotet deg opp i en gjeng. Nå sitter de kriminelle på internett og driver utpressinger derfra i stedet,» sier han og ser seg over skulderen mens vi går gjennom de tomme gatene i hovedstaden. Det tømmes fort når solen har gått ned. Kanskje stemmer det. Da jeg kom hit for 15 år siden, sov den lokale kompisen min med balltre uten puten. Når vi handlet, bar jeg posene og han springkniven. Jeg ringer ham nå, og han sier han ikke lenger går med kniv. I 2015 rapporterte myndighetene i Guatemala fem færre mord i uken fra året før. Samme år kastet folket presidenten etter en enorm korrupsjonsskandale, og valgte en komiker fra en fattig familie i stedet, en som til og med har sagt at ulikhet også skal ha skylden for all volden. Det er jo noe. Men jeg legger pengene i skoen og kameraet i plastposen – for sikkerhets skyld.

---
DEL