Skuddsikker skinnvest til salgs

For en stund siden ble en mann henrettet foran inngangsdøren til leiligheten min. Det ble til en liten notis i avisen, kløktig plassert sammen med salgsannonser for lommeskytevåpen og skuddsikre vinduer til bilen.

«Hvis staten ikke kan beskytte meg, må jeg ta ansvar for det selv.» Dette er den vanligste grunnen folk oppgir når de kjøper seg håndvåpen, forteller Juan, som har solgt våpen i åtte år. Foto: Anne Håskoll-Haugen
Anne Håskoll-Haugen
Håskoll-Haugen er frilansjournalist,

Panic room – redd familiens liv! Jeg pirker ut helgebilaget fra en av Guatemalas største aviser og kikker på den detaljerte beskrivelsen av hvordan man bygger et tilfluktsrom i sitt eget hus. På sidene som følger blar jeg gjennom annonser for skuddsikre skolesekker til barna, skuddsikker caps – rosa eller blå – og en skuddsikker skinnvest som passer til cowboystøvlene. Jeg legger det fra meg og lurer på når A-magasinet vil ha skuddsikring som hovedoppslag. Jeg må til Mellom-Amerika for å huske at det er luksus å gå til jobb uten å bekymre seg for væpnet ran.

Det underlige er likevel hvor lett jeg venner meg til det. Når jeg går ut, legger jeg automatisk pengene i skoen, sammen med et telefonnummer jeg kan ringe hvis jeg blir ranet. Litt penger til tyven i bukselommen. Kameraet mitt – som koster mer enn en årslønn her – legger jeg i en plastpose så det ser ut som grønnsaker kjøpt på markedet. Ingen smykker, ingen klokke. Øyne i nakken. Tre ganger har jeg blitt ranet. Én gang med våpen mot tinningen.

Syke og sunne samfunn. Sikkerhetssituasjonen i Mellom-Amerika er i noen av landene verre enn under de væpnede konfliktene som raste her på 1980- og -90-tallet. Øverst på verdens voldsstatistikk troner Honduras og El Salvador. Hvert år overgår de seg selv i antall drap. 42 av verdens 50 farligste byer ligger i Latin-Amerika. Guatemala har rundt 5000 drap i året – det er ikke så langt unna de nesten 7000 sivile som ble drept i Irak-krigen i 2016, og det i en befolkning som er halvparten så stor. Volden har blitt en epidemi som gnager på den økonomisk utviklingen, folks helse og forholdet menneskene i mellom.

Det sies at et sunt samfunn har en årlig mordrate på mellom null og fem mord per 100 000 innbygger. Når tallet passerer åtte, snakker vi om kriminalitet som epidemi. El Salvador, Guatemala og Honduras er nå oppe i tall mellom 30 og 85. FN har beskrevet triangelet som the most dangerous place in the world, og International Crisis Group har kalt Guatemala a paradise for criminals. 98 prosent av all kriminalitet blir aldri oppklart. Det finnes studier som forsøker å regne ut hvilke økonomiske tap volden fører til: utgifter til legehjelp, politi, sikkerhetsvakter, rettssystem, flyktende utenlandske investeringer, materielle tap og tapte jobber. Men hva det gjør med menneskene som bor her, er vanskeligere å måle.

Kriminalitet av omfanget vi snakker om i Latin-Amerika, er først og fremst et symptom på et sykt samfunn.

Gi guttene skylden. Det går ikke én dag uten et drap smurt utover avisforsidene. I leserinnleggene tyter hatet mot gjengene ut, folket roper om hardere straffer. Den argentinske forfatteren Eduardo Galeano har skrevet at å lese om drepte kriminelle i avisen har fått en farmasøytisk effekt på befolkningen i Latin-Amerika: Farmasi er et gresk ord for menneskene som ble ofret til gudene i krisetider. Folk er voldstrøtte, og de unge kriminelle guttene får skylden for alt som har gått galt.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

1 kommentar

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.