På bakken ligger det noe som ligner sigarettsneiper. Det er M16-kulehylser som ligger strødd.
Jenin er full av skiltløse biler mellom vaklevorne hus, der betong og bygninger er forsøkt piffet opp med malerier av sandstrender, innsjøer og skogmotiver, som en slags vinduer. Som fluktruter. Gatene er stengt av med betongblokker, jernstenger, piggtråd og gassflasker.
Tretti år etter Oslo-avtalen var det her palestinerne bestemte seg for å gripe til våpen igjen, i året 2022, som har vært det blodigste året siden den andre intifadaen. Hvorfor nå? spør vi, men svaret er enkelt: Hvorfor ikke? «Se deg rundt», sier Naeem Zubeidi (27): «Jeg fant et gammelt foto av barndomsvennene mine, og jeg er den eneste som fortsatt er i live», forteller han. Han vet ikke at han kun har få timer igjen å leve.
Han vet ikke at han kun har få timer igjen å leve.
Bak ham henger et bilde av Ra’ed Hazem. Han var den som åpnet ild mot en bar ved Dizengoff-gaten i hjertet av Tel Aviv den 8. april. Bildet ved siden av er av Juliano Mer-Khamis, en israeler.
Unity-intifadaen hadde sitt utspring i denne toromsleiligheten i flyktningleiren, der også Freedom Theatre {se annen artikkel her} ble dannet under den første intifadaen, av Arna Mer – en jøde. Det ble ødelagt under den andre intifadaen og senere gjenoppbygd av sønnen hennes, Juliano Mer-Khamis, og av den eneste barndomsvennen som fortsatt var i live: Zakariya Zubeidi.
Al-Aqsa-brigaden
Zubeidi var da leder for al-Aqsa-brigaden. Den mest ettersøkte. Han la ned våpnene for å satse på The Freedom Theatre#, og i lang tid var Jenin et sted der kunstnere fra hele verden samlet seg. Helt frem til dagen Juliano Mer-Khamis ble drept (men ikke av israelere). Dette var i 2011, og litt etter litt raknet alt.
Zakariya Zubeidi hørte vi fra ti år senere: Etter å ha tatt utdanning i sosiologi ble han nok en gang arrestert. Han brøt seg ut av fengselet ved å grave en tunnel med en skje. Han ville tilbake og opprette Jenin-brigaden. Nå sitter han i fengsel igjen.
Lederen nå er hans fetter, Jibril Zubeidi (36): «Situasjonen skyldes ikke en spesifikk hendelse. Triggeren er konteksten. Den israelske høyresiden ble mer voldelig, og de palestinske myndighetene var i økende grad i drift», sier han.
Presidenten, Mahmoud Abbas, er 87 år gammel i et land der medianalderen er 21. Hans periode utløp i 2009. Det siste valget ble avholdt i 2006. «Han ber oss om å legge ned våpnene. Men vi får ikke engang ut våre døde fra Israel, de ligger på likhus i månedsvis, som forhandlingskort. Hva venter han å oppnå for dem som fortsatt lever?» spør Zubeidi. «Jeg gjorde så godt jeg kunne. Jeg prøvde å studere, men var inn og ut av fengsel hele tiden. Jeg prøvde å flytte utenlands, men ble nektet visum. Jeg forsøkte å jobbe i et biloppretterfirma, men det ble avviklet. Send de blå hjelmene, og jeg vil slutte å kjempe. Men fortell meg ikke om fremtiden, om mulige løsninger og fredsprosesser. Mitt problem er her og nå.»
De er i tyveårene, som alle andre. Tykke solide støvler, store hettegensere. Du blir overrasket over hvor veloppdragne de er. Gode manerer, mange med høy utdanning. Det går opp for deg at årsaken til at de er ettersøkt, er at de har en Nokia i stedet for en iPhone for å lure dronene, at de skulle være jihadister. Ikke med tilknytning til Al Qaida, selvsagt. De er ikke imot Israel, men imot okkupasjonen. De er jihadister i ordets rette betydning: jihad, å kjempe for det som er rett – for det man tror er rett. Å kjempe er et moralsk valg, uansett konsekvens og resultat.
De er ikke imot Israel, men imot okkupasjonen.
De bryr seg ikke om at motstanderne har atomvåpen. De blåser i at de lever på lånt tid. Derfor virker de så skremmende, fordi de er beredt til hva som helst – selv om de ikke får noe igjen for innsatsen. Mest av alt er de lei av Fatah og Hamas. Til syvende og sist lytter de bare til sine egne.
I sentrum av Jenin
Jenin ligger nord på Vestbredden, drøye 60 kilometer fra Ramallah. En kjøretur på tre, fire, fem, syv timer – avhengig av veisperringene. Det er ingenting der. Som en park, en kino, et fotballstadion, et konsertsted – kun bilder av martyrer, slik palestinerne sier det: overalt, bilder av dem som ble drept. Spør du hva de gjør, hvor de henger med vennene sine, ser de uforstående på deg. De skjønner ikke spørsmålet.
Her går du ikke rundt med Google Maps, men Wikipedia. Her finner du gaten der Al Jazeera-journalisten Shireen Abu Akleh ble skutt; en annen gate er den der tanksene kom kjørende inn i byen; i en tredje gate finner man fortsatt rester etter 2002, da flyktningleiren ble jevnet med jorden.
Det er slik Jenin ser ut. Jenin er symbolet på Oslo-avtalens nederlag: forhandlinger, men i mellomtiden forsøker man å kunne bygge en stat, institusjoner – et normalt liv. «Mesteparten av pengene gikk til Ramallah. Og forresten, de har medisiner på apotekene nå, det stemmer – men du har ikke råd til å kjøpe dem. Det finnes riktignok et universitet, men du får ikke jobb. For under en okkupasjon er ingen normal økonomi mulig», sier borgermester Nidal Abu Saleh. Nå er det en borgermester der, men byrådet har ikke strøm. På toppen av alt ble bistanden hit halvert. For nå handler alt om Ukraina.
På sett og vis betyr Jenin mer for israelerne enn for palestinerne, siden det er en tre timers kjøretur fra Ramallah, men bare ti minutter fra Jamalah, fra grensen. Den korteste veien for selvmordsangrep. Det første var i 1994, en gjengjeldelse av Hamas for Baruch Goldstein – som hadde åpnet ild i Hebrons hovedmoské. I dag har Itamar Ben-Gvir, den ultranasjonalistiske sikkerhetsministeren [som besøkte Haram al-Sharif (tempelhøyden) 3. januar i år, red. anm.], bildet av Goldstein hjemme.
I sentrum av Jenin kan du i dag, i fullt dagslys, plutselig se spesialstyrker storme ut fra en anonym varebil. De kan se ut som håndverkere som skal reparere et rør eller en antenne – men de er israelere på jakt etter etterlyste. I dag kan alle her være fienden.
«Vår metode har alltid vært kulturell.»
Freedom Theatres reaksjon på mordet på Juliano Mer-Khamis var å sette døren på gløtt. Alltid åpen, med lyset på. Men det finnes ingen annen NGO her. Og teatret er en skygge av hva det tidligere var.
«Motstand kan uttrykkes på flere måter, og vår metode har alltid vært kulturell. Ved å se deg selv på en scene, se deg selv fra utsiden, forstår du hvem du er, og om du er den du ønsker å være», sier teatrets leder, Mustafa Sheta. «For hvis du til slutt erstatter okkupasjonen med Mahmoud Abbas eller sharialover, er det ikke noen vits.
Tenk på Libanon. Israel trakk seg ut, og alt ble verre. Men ingen stopper opp og gjør seg noen refleksjoner. Væpnet motstand er legitimt, det er riktig, og det er vår rett, men spørsmålet er også: Er det fornuftig? For det dreier seg ikke bare om at vi skal kunne beholde vårt eget land, men også om at vi skal kunne beholde oss selv», sier han.
«Nå følger du ikke Hamas eller Fatah, du følger Instagram og TikTok.»
Adnan Naghnaghiye er teknisk sjef for Freedom Theatre og ivaretar også gruppens historiske hukommelse. Han har vært med fra begynnelsen. Han er direkte og sier: «Vi er tilbake ved start. Den andre intifadaen var mer strukturert. Du hadde Hamas og Fatah. Og en strategi. Men nå følger du ikke Hamas eller Fatah, du følger Instagram og TikTok. Nå kan hvem som helst bestemme seg for at nok er nok, og ta affære», mener han. Og hvem som helst betyr akkurat det: hvem som helst. Ra’ed Hazem, [28-åringen som skjøt to israelere og såret flere i en bar i Tel Aviv før han ble skutt og drept i skuddveksling med israelske sikkerhetsstyrker, red anm], arbeidet her. I dag kan hvem som helst, i Israel, være fienden.
Det finnes ingen organisasjon, og det er både en svakhet og en styrke. «På denne måten er de vanskelige å stanse, men lette å manipulere. Hvor kommer alle våpnene fra? Hvem betaler? Og med hvilken agenda?» spør Adnan. Før eller senere vil Mahmoud Abbas gi seg. Og oppgjørets time vil komme. Hamas og Fatah er delt, også internt. Med fraksjoner som speiler de internasjonale skillelinjene mellom Iran, Qatar, De forente arabiske emirater og USA. «Sønnen min sitter i fengsel. Men for å være ærlig foretrekker jeg det», sier han. «Jeg vil ikke at han skal bli drept. Jeg vil heller ikke at han skal drepe noen.»
To aktivister er kommet på besøk. De er britiske. De aner ikke hvem Zakariya Zubeidi er, og har heller ikke googlet bakgrunnen til The Freedom Theatre. Men de heier på væpnet motstand. «Selvsagt gjør de det, de merker jo ikke konsekvensene», sier en av skuespillerne.
Hvilken fremtid?
«Det er faktisk ikke noe nytt som skjer. Israels høyreside går helt tilbake til drapet på Rabin», sier guvernør Akram Rajoub. «Israel er ikke på sitt sterkeste, på langt nær. De har hatt fem valg på fire år. Netanyahu lovet landet til nybyggerne, for uten dem – som har tredoblet seg siden Oslo-avtalen – ville han ikke fått flertall. Og han vil holde sitt løfte for å beholde flertallet», sier Rajoub.
Her arresteres palestinerne om man har en Nokia i stedet fowr en iPhone – for å lure dronene. Slik beskyldes de for å være jihadister.
Israel venter på deres reaksjon, men det er en felle, mener han: «Mange palestinere skjønner ikke dette og skyter mot tanks. Som så vidt får en liten skramme. Og hvis de skulle få tak i RPG-er, har israelerne F35 fly.»
«Det finnes ingen ledelse», sier han. Og mener at det ikke er noen som leder, men samtidig: ingen som planlegger. På grunn av militærets styrke er det ingen kamp. «Men de ser vårt flagg i VM, og tenker at verden er på vår side, at vi vil vinne.»
«Vi har sett hvordan det gikk med den andre intifadaen», sier han. Likevel spør han: «Hvordan kan jeg holde dem tilbake? Hvilket alternativ kan jeg gi dem, hvilken fremtid?»
Det er tidlig kveld. På Vestbredden er det allerede fem døde i dag.
Klokken 2:04 lyser et stort smell opp nattemørket, og fra minaretene roper flere at folk skal bevæpne seg. Lysene tennes, ett etter ett, og hele Jenin våkner av at en israelsk konvoi med tanks rykker frem gjennom hovedgaten. Umiddelbart kommer et kuleregn mot tanksene, som rolig fortsetter uten å engang øke farten eller endre kurs.
Alle våkner på Vestbredden, i Gaza, og palestinerne deler tips på meldingstjenesten Telegram: hvor de skal bevege seg, hvor de kan gjemme seg, hva som er målet. Alle forvandles til vaktposter, til sendebud. Hvem ser hvem i mylderet av sidegater? I en times tid er det kamp. Smatrelyden av skuddsalver ispedd ambulansenes sirener. Og for hver såret, for hver fallen, et kor av stemmer: «Allahu Akbar!»
Om morgenen står dystre palestinerne foran likhuset. De ser ned i bakken mens sårede halter og hinker av gårde, en med et skadet øye, en med bandasjert hode. De som i natt var de nye martyrene, de nye heltene som kunne feires, er nå bare nye lik.
Jibril Zubeidi er oppskaket. En av de døde er vår kontakt Naeem Zubeidi, hans fetter. Han ser på meg. Han sier: «Men så vil min sønn komme, og deretter min sønnesønn.»
Oversatt av Iril Kolle.
Se også neste sider med egen sak på Freedom Teater – og forestillingen som settes opp i Oslo i mars på Human.