Skru av de jævla mobilkameraene!

Forleden opplevde jeg et sivilisatorisk sammenbrudd i berg-og-dal-banen i en fornøyelsespark. Det involverte mobilkameraer og hensynsløs nysgjerrighet. Og en livredd person.

Bjørn Hatterud

Writer, Critic, Curator, Musician.
epost megaeldar@hotmail.com

Det er i ferd med å bli sosialt akseptert å fotografere eller filme folk med synlige sosiale avvik. Berusede, overvektige, kjønnsoverskridere, folk i rare klær, folk som har tryna. Til freakshows på nettet, for kikkerinstinktet i oss.
Jeg har selv klikket meg innom slike nettsider de gangene de har dukket opp i nyhetsoversikten på Facebook. Men nå har jeg slutta. Det har plutselig blitt personlig. Forleden var jeg på Tusenfryd, og en banal innsikt gikk inn: Objektet for filmen eller bildet kunne lett ha vært meg. Jeg kunne ha vært personen de filmet. Personen som mistet kontrollen i berg-og-dal-banen, som holdt seg fast og skrek – etter at turen var ferdig. La meg forklare.
Jeg har alltid hatet karuseller og berg-og-dal-baner. Minnene fra fornøyelsesparker og tivoli da jeg selv var unge, er en slags diffus grøt av ubehag. Min medfødte ryggskade med nevrologiske følgeskader gjør at raske og rykkende bevegelser er svært ubehagelig og potensielt farlige.
Jeg prøvde noen av attraksjonene da jeg var barn, men jeg endte konsekvent opp med smerter og ubehag, og påfølgende angst. At folk flest i det hele tatt kunne like slike helvetesmaskiner var et fremmedgjørende faktum. Det jeg ikke tenkte på den gangen, er at disse folkene flest stort sett er funksjonsfriske. Det var – og er – ikke jeg.

Grenser. Hvis man har en kropp som er påvirket av kroniske, fysiologiske skader, fører dette gjerne til uklare marginer mellom det tålelige og det utålelige. Hos en kroniker er sentralnervesystemets evne til å si fra om smerte, svimmelhet eller ubehag påvirket av kroniske belastninger. Parallelt opplever mange kronikere konsekvensene av å tråkke over kroppens grenser som tøffere enn det friske gjør.

Det ble filmet og tatt bilder, som om det var en dyrehage de var i.

Tolkning og mestring av kroniske lidelser er individuelle, men også situasjonsbetingede. Enkelte opplevelser kan være lystbetonte, mens liknende opplevelser – der bare noen få enkeltfaktorer er annerledes – oppleves som ubehagelige. Videre kan grensene for hva man tåler av utfordringer, slitasje, motstand, ubehag eller smerte endre seg fra dag til dag.
Disse sammensatte kroppsopplevelsene er årsaken til at mange av oss kronikere ender opp på siden av organisert arbeidsliv. Og disse opplevelsene av kropp er årsaken til at tivolier og fornøyelsesparker er en vanskelig øvelse for mange av oss. Attraksjonene er laget for at friske brukere skal presse sine grenser i en jakt på svimlende nevrologisk stimulans. Men folks grenser er forskjellige, og noen ganger kan det være vanskelig å avgjøre på forhånd hvorvidt attraksjonen vil være en god opplevelse eller ikke.

Kikkere. En kompis av meg elsker berg-og-dal-baner, datteren hans er i alderen der tivolier fremstår som artige, og sammen med en fjerdeperson reiste vi altså en tur til Tusenfryd. De andre tre tok parkens berg-og-dal-bane i treverk, «Thunder Coaster». Jeg sto på bakken, i regnet. Regnvær gjør at treverket og metallet på «Thunder Coaster» endrer tekstur. G-krefter og tyngdekraft virker annerledes enn når materialet er tørt, og banen går hurtigere enn vanlig.
De ansatte unngikk å fylle opp vognene, for å gjøre vognene lettere og attraksjonen tregere. De kjørte vognene opp den første bakken i svært sakte fart, alt for at attraksjonen skulle holde forsvarlig fart. Likevel gikk turen ekstremt fort, ifølge kompisene mine, som begge har kjørt «Thunder Coaster» tidligere. En av dem ble kvalm, den andre fikk vondt i ryggen, og dattera fikk vondt i ørene. Alle tre fikk uventet ubehag fordi attraksjonen i regnværet opplevdes som tøffere enn ventet. Ettersom alle tre er friske, gikk det greit likevel.
En besøkende som ikke taklet «Thunder Coaster» denne dagen, responderte på opplevelsen med å skrike og holde seg fast i vogna etter at den var nede igjen. Jeg kjenner ikke personen som skrek, men jeg kjenner så altfor godt igjen reaksjonen skrikene var resultatet av. De parkansatte håndterte saken profesjonelt, og personen ble hjulpet ut, etter å ha skreket lenge. Parken gjorde ingen feil, ei heller de som eventuelt fulgte den hylende personen. En person ble overveldet og reagerte med å hyle og holde seg fast. Slikt skjer. Ingenting å feste seg ved. Men det gjorde folk.
En stadig voksende mengde av tilskuere kom og glante. Munnene var på vidt gap, som om de ville sanse opplevelsen gjennom munnen også. Og opp kom kameramobilene. Det ble filmet og tatt bilder, som om det var en dyrehage de var i. Personen som satt der og hylte og holdt seg fast, ble dokumentert i lett delbare digitale filer. Kanskje dukker det opp på en nettside nær deg.
Alt som skjedde i parken denne dagen, inkludert at en person slo seg vrang, er helt normalt. At det så stilte seg opp glupske kikkere med kameraer, er dessverre også i ferd med å bli normalt. Selv om det er aldri så perverst, sykt og motbydelig.
Det er en menneskerett å miste kontrollen i offentlighet i fred. Så skru av de jævla mobilkameraene!


Hatterud er kulturskribent og fast spaltist i Ny Tid.
megaeldar@hotmail.com

---
DEL