Skrothaugens frigjørende kraft

Kulturell motstand er å lappe sammen det man finner på dynga. Burmese Days viser på omsorgsfullt vis hvordan myanmarske kulturaktører ser potensialet i det fragmenterte – og at et ødelagt samfunn ikke trenger å være håpløst.

Fra videoinstallasjonen Burmese Days
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Av Cunningham.

Karl Ingar Røys’ videoinstallasjon Burmese Days (2014) har tatt navnet sitt fra George Orwells roman fra 1934. Romanen er basert på forfatterens erfaringer som politimann under den britiske koloniadministrasjonen i Burma (som langt senere fikk navnet Myanmar), og gjenspeiler Orwells hat mot imperialismen. Dette fikk han innblikk i ved å være deltaker i og vitne til den britiske kolonialismens undertrykkelse, utnyttelse og rasisme. I et senere essay skrev Orwell følgende om denne tiden: «Jeg hatet jobben jeg gjorde, sterkere enn jeg kan forklare. I en sånn jobb ser man imperiets skitne metoder på kloss hold.»
Røys har ikke knyttet sitt eget arbeid til Orwell bare for moro skyld. I et intervju har han nevnt hvordan «mange intellektuelle i Myanmar nesten så på Orwell som en profet». Dette kom av Orwells evne til å forutse hendelser, slik han demonstrerte både i Animal Farm og 1984. Disse bøkene ble sett på som foregripelser av det autoritære postkoloniregimet.
Røys’ Burmese Days begynner med en skrivemaskin, som brukes til å nedtegne – med stor presisjon – maskinskriverens neste dag. Betrakterens blikk følger den industrielle, maskinelle rytmen til fingrene som slår mot tastaturet for å dokumentere den kvinnelige maskinskriverens morgendag: en dags ferd med frokost, arbeidsdag på skrivestuen, lunsj, kaffepause og hjemreise. Maskinskriverens fremstilling av morgendagen kan leses som en selvovervåkende rapportering. Dette er en særdelses orwellsk maskin: et kommunikasjonsmiddel som blir til et verktøy for administrering av hverdagslivet.

Selv om Orwell gir gjenklang gjennom hele Røys’ Burmese Days, er videoinstallasjonen mest opptatt av sosiale konflikter sett fra perspektivet til politisk engasjerte, myanmarske kulturaktører av i dag. Installasjonen kartlegger ulike forsøk på å gripe inn i kampene mot militærjuntaen, som har vært ved makten siden 1962, utført av kunstnere, en dokumentarskaper, en rapper og en punkmusiker, både før og under den smertelig langsomme overgangen til det regimet kaller «disiplinert demokrati».
Burmese Days er opptatt av både ødelagte, glemte materialer og de skadde, men ikke nedkjempede ofrene for den sosiopolitiske undertrykkelsen. Den gjentatte strofen «we are the urban rubbish» går som et refreng gjennom installasjonen, en rød tråd som binder de ulike fragmentene sammen. Slik viser Burmese Days hvordan kulturell motstand på et
vaklende vis balanseres opp mot knappe politiske, kulturelle og materielle ressurser. Røys prøver ikke å være belærende ved å skråle og rope gjennom visuelle overtydeligheter. Det fragmenterte uttrykket i installasjonen understreker skjørheten i motstandens uttrykk fremfor polemiske skråsikkerheter. Burmese Days har ikke et enkelt narrativ å følge, og gir heller ingen følelse av avslutning eller fullføring. De ulike og stadig tilbakevendende klippene bryter inn i hverandre, og fattigdom og hverdagsliv blandes i den kulturelle produksjonen.

Den gjentatte strofen «we are the urban rubbish» går som et refreng gjennom installasjonen, en rød tråd som binder de ulike fragmentene sammen.

Bevissthet om det problematiske ved kulturell motstand og de farlige konsekvensene det kan få, er gjennomgående i Burmese Days. Sentralt for dette er hvordan materialer som er kastet og blitt til søppel og skrot, gjenbrukes for å uttrykke motstand. I et klipp snakker San Zaw Htway entusiastisk om erfaringene fra da han satt i fengsel under militærregimet, og hvordan fangene fortsatte å gi uttrykk for motstand:
«Hvis de ikke lot oss bruke penn og papir, improviserte vi med det vi hadde til rådighet. Vi brukte skarpe ting, for eksempel knuste mursteiner, til å skrive på veggene […]. Dette ble prinsippet vårt i fengselet.»
Dette eksempelet viser hvordan fangene – en gruppe som er fratatt sine vanlige muligheter til å uttrykke seg – griper til det de har tilgjengelig for omgå begrensningene som er pålagt dem. Akkurat som politiske fanger ses på som søppel av regimene som har tatt dem til fange, er det nettopp søppelet i form av «knuste mursteiner» fangene tyr til. En begrepsmessig oppløsning ved hjelp av en «knust murstein» saboterer grensene som trekkes opp rundt både kropper og språk i institusjoner som fengselet. Denne skildringen av misnøye er en verdifull påminnelse om at kulturell motstand – som ofte bedøves av kapitalismens krefter og lett tøyles i galleriene – ofte kan være ladet med reell risiko.

Gjennomgående i Burmese Days er det som om punken – som myanmarerne oppdaget på 1990-tallet – selv er blitt skrotet i de kulturelle klisjeenes søppelbøtte før den igjen ble rotet i, hentet frem og limt sammen på nytt av myanmarske musikere som Skum. Plutselig ser vi at anarkistisk politikk og tekster som «vi er hjemløse, arbeidsløse og hater alle» ikke gjenoppretter en gyldighet – for slike følelser er alltid gyldige. Snarere er det sånn at de opparbeider seg en ny kraft i denne nye konteksten, slik giftig vaskemiddel-
emballasje kan gjenskape en oldtidsmyte. I stedet for å vise klipp der Skum og bandet hans opptrer, viser Burmese Days punkmusikeren mens han leser opp tekstene sine på en elegisk og melankolsk måte, i ulike sammenhenger gjennom hele installasjonen. Sammen med disse bruddstykkene av låter fremstiller Burmese Days den kunstneriske produksjonsprosessen og beskriver materialene, som ofte er gjenbrukt skrot og søppel som resirkuleres inn i kunsten. Burmese Days vender målbevisst tilbake til de fragmenterte, ødelagte kildene til kulturell produksjon – den sinte utmattelsen i Skums stemme, varer som er blitt til søppel, erfaringer med motstand og fattigdom – på en måte som speiler et skadet sosialt miljø.

Avgjørelsen om ikke å vise et ferdigstilt kulturprodukt – med unntak av hiphop-låtene, selv om disse også vises som bruddstykker for å understreke prosessen fremfor produktet – reflekteres også i at det ikke knyttes egennavn til utsagn.
Deltakerne er anonyme og uidentifiserte, akkurat som menneskene i gatene som innimellom vises. Slik vektlegger Burmese Days det avgjørende ved det anonyme og kollektive i mye kulturell motstand, og unngår samtidig å bygge opp under og fetisjere den individuelle kunstneren. Dette gir, i kombinasjon med fokuset på prosessens utfordringer fremfor det ferdige produktet, den skjøre kulturmotstanden i Burmese Days et anstrøk av åpenhet og muligheter.
Med sin fragmenterte form avdekker Burmese Days måter å leve i det ødelagte på – uten at dette innebærer håpløshet. Et fragment er ikke bare en del som er brutt løs av en helhet – det er også definert gjennom sin egen ufullstendighet. I denne ufullstendigheten ligger det et potensial som uttrykkes i denne omsorgsfulle dokumentasjon av de sårbare, ødelagte og rotete formene kulturell motstand kan ta.

Her kan du se deler av videoinstallasjonen Burmese Days


Cunningham er kritiker.

---
DEL