Skrivesamvittighet

RYSZARD KAPUSCINSKI går under betegnelsen polsk journalist og forfatter, mest kjent for bøker som «Keisaren – ein diktators fall, Sjahen», «Fotballkrigen» og «Imperium». 69-åringen har – til tross for fremragende innsats på den journalistiske verdensscenen – ennå ikke blitt hedret med en tittel på Journalisthøgskolens pensumliste. Det gjør trolig ingenting, for der vil alle stort […]

RYSZARD KAPUSCINSKI går under betegnelsen polsk journalist og forfatter, mest kjent for bøker som «Keisaren – ein diktators fall, Sjahen», «Fotballkrigen» og «Imperium».

69-åringen har – til tross for fremragende innsats på den journalistiske verdensscenen – ennå ikke blitt hedret med en tittel på Journalisthøgskolens pensumliste. Det gjør trolig ingenting, for der vil alle stort sett bare bli sportsjournalister, sies det.

På norsk foreligger i disse dager boka «Ibenholt» på norsk, i Aschehougs nye serie Spor bestående av storslåtte reiseskildringer med klassiker-ambisjoner.

Forfatteren har selv bodd i Afrika i flere år, siden han første gang ankom kontinentet i 1957. Som de fleste journalister som gjør noe godt i verden, har Kapuscinski holdt seg unna offisielle reiseruter, palasser, fremstående personer og storpolitikk. Deres versjon av virkeligheten får man med seg enten man vil eller ei. Derimot har Kapuscinski likt å sitte på med tilfeldige lastbilsjåfører, vandre omkring med nomadene i ørkenen og være gjest hos bøndene på den tropiske savannen, som han skriver i innledningen til boka, som første gang kom ut i 1998:

«Deres liv er et slit og en plage, men de bærer det med en seighet og et humør som er forbausende».

Boka «Ibenholt» er derfor ikke en bok om Afrika, men om en del mennesker som forfatteren har truffet på sin vei på kontinentet som ikke lar seg beskrive:

«Det er et sant osean, en planet for seg, et uensartet, myldrende rikt kosmos. Bare som en grov forenkling, for lettvinthetens skyld, snakker vi om Afrika. I virkeligheten, bortsett fra det geografiske navnet, finnes ikke Afrika».

«Ibenholt» er en reise på 30 kapitler, fra 1957 til våre dager, fra Ghana til Eritrea, via blant annet Rwanda, Somalia, Liberia, Uganda og Zanzibar. Kapuscinski identifiserer seg med de som lider, fordi – som han sier – han selv har opplevd sult, kulde og undertrykking. Kapuscinski har opplevd 27 revolusjoner, og vært dømt til døden fire ganger. I 1966 ble han nesten brent levende av nigerianske opprørere, fortelles det.

Til tross for at forfatteren insisterer på at boka handler om hverdagsmennesker og deres små utfordringer, er «Ibenholt» en sterkt politisk bok om avkolonisering, korrupsjon, om barnesoldater og etnisk rensning, som for eksempel i «Et foredrag om Rwanda», en tekst som burde ha interesse for alle lærevillige, både i og utenfor journalistskolene:

«Da det hele var over, og de forskremte, nå beseirede hutuene flyktet til Zaïre, hvor de streifet omkring med sitt usle habengut i en bylt på hodet, kunne ikke folk fra Europa, som så disse endeløse rekkene på fjernsynsskjermen, forstå hvilken kraft som drev de utmagrede vandrerne, hva som fikk disse skjelettene til å forsette å gå og gå, der de i disiplinerte kolonner, uten stans og hvile, uten mat og drikke, uten et ord eller et smil, disiplinert, lydig og med tomt blikk, trasket bortover sin spøkelsesvei av skyld og pine».

---
DEL

Legg igjen et svar