Skritt frem, ja, men fremskritt?

I sin iver etter å forsvare fornuft og opplysning glemmer Steven Pinker at dette kan omfatte mer enn det han selv legger i begrepene.

Henning Næss

Enlightenment Now. The Case for Reason, Science, Humanism and Progress

Steven Pinker

Viking/Penguin

UK

Fredag 27. juli 2018 har Kristian Beneke en interessant artikkel i Klassekampen, om åtte ulike mennesketyper. Homo humanitatis beskrives som «det fornuftige og frie mennesket, som man særlig forbinder med opplysningstidas tenkere. Homo humanitatis er et individ i sin egen rett og fornuftig nok til å styre sitt eget liv».

Steven Pinker, professor i psykologi ved Harvard og forfatter av bestselgere som The Better Angels of Our Nature og How the Mind Works – og nå ute med ny bok ved navn Enlightenment Now. The Case for Reason, Science, Humanism and Progress – er et typisk eksempel på humanitatis-mennesket: Han er overbevist om at opplysningstidens prosjekt og troen på fornuft og rasjonalitet trenger et forsvar. 

Opplyst, men trangt

Feilene som begås i verden, bunner alltid i mangel på innsikt, proklamerer Pinker, og bygger blant annet på boken The Beginning Infinity av den ekstraordinært optimistiske kvantefysikeren og forfatteren David Deutsch – som mener all krig vil ta slutt, at klimaproblemet vil bli løst og at vi snart har løst bevissthetsgåten – og dette er bare begynnelsen på alt det vidunderlige som vil komme menneskeheten til gode.,

Pessimismen som brer om seg, står i skarp kontrast til den egentlig fantastiske tiden vi lever i.

«People may be likelier to acknowledge a problem when they have a reason to think it is solvable, than when they are terrified into numbness and helplessness,» skriver Pinker, og det er vanskelig å være uenig. Likevel er det noe som skurrer. 

Pinkers univers er som et sterkt opplyst rom – som er altfor trangt. Hans opplysningsprosjekt gir ingen garanti for romslighet og fri bevegelse. Alle problemer kan løses, ja vel – men hva med de problemene som blir skapt ut fra den samme tankegangen?

Ubegrunnet pessimisme

Postmodernismen, historisk revisjonisme, stadig synkende respekt for moderne vitenskap og en rekke andre liknende forhold gjør at opplysningstidens prosjekt trenger sine forkjempere, mener Pinker, og påpeker at pessimismen som brer om seg, står i skarp kontrast til den egentlig fantastiske tiden vi lever i. Og ja, Pinker har rett i at krig, konflikt og voldsutøvelse er blitt stadig sjeldnere fenomener de siste 500 årene – men nettopp derfor er det viktigere å diskutere problemene med opplysningsprosjektet enn Pinkers hav av innlysende sannheter. Opplysningstroen kan lett ende i et tvangsregulerende, såkalt fornuftig samfunn, hvor alle som ikke tar rasjonaliteten i bruk, blir lagt i seler, satt bak lås og slå, tiet i hjel eller fratatt all autoritet – endatil overvåket. (Dette forholdet var for øvrig utgangspunkt for opplysningskritikken til Michel Foucault, en tenker Pinker ikke har mye til overs for.)

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.