Skritt frem, ja, men fremskritt?

I sin iver etter å forsvare fornuft og opplysning glemmer Steven Pinker at dette kan omfatte mer enn det han selv legger i begrepene.

Henning Næss

Enlightenment Now. The Case for Reason, Science, Humanism and Progress

Steven Pinker

Viking/Penguin

UK

Fredag 27. juli 2018 har Kristian Beneke en interessant artikkel i Klassekampen, om åtte ulike mennesketyper. Homo humanitatis beskrives som «det fornuftige og frie mennesket, som man særlig forbinder med opplysningstidas tenkere. Homo humanitatis er et individ i sin egen rett og fornuftig nok til å styre sitt eget liv».

Steven Pinker, professor i psykologi ved Harvard og forfatter av bestselgere som The Better Angels of Our Nature og How the Mind Works – og nå ute med ny bok ved navn Enlightenment Now. The Case for Reason, Science, Humanism and Progress – er et typisk eksempel på humanitatis-mennesket: Han er overbevist om at opplysningstidens prosjekt og troen på fornuft og rasjonalitet trenger et forsvar. 

Opplyst, men trangt

[ihc-hide-content ihc_mb_type=”show” ihc_mb_who=”1,2,4,5,7,8,9,10,11,12,13,14,17″ ihc_mb_template=”1″ ]Feilene som begås i verden, bunner alltid i mangel på innsikt, proklamerer Pinker, og bygger blant annet på boken The Beginning Infinity av den ekstraordinært optimistiske kvantefysikeren og forfatteren David Deutsch – som mener all krig vil ta slutt, at klimaproblemet vil bli løst og at vi snart har løst bevissthetsgåten – og dette er bare begynnelsen på alt det vidunderlige som vil komme menneskeheten til gode.,

Pessimismen som brer om seg, står i skarp kontrast til den egentlig fantastiske tiden vi lever i.

«People may be likelier to acknowledge a problem when they have a reason to think it is solvable, than when they are terrified into numbness and helplessness,» skriver Pinker, og det er vanskelig å være uenig. Likevel er det noe som skurrer. 

Pinkers univers er som et sterkt opplyst rom – som er altfor trangt. Hans opplysningsprosjekt gir ingen garanti for romslighet og fri bevegelse. Alle problemer kan løses, ja vel – men hva med de problemene som blir skapt ut fra den samme tankegangen?

Ubegrunnet pessimisme

Postmodernismen, historisk revisjonisme, stadig synkende respekt for moderne vitenskap og en rekke andre liknende forhold gjør at opplysningstidens prosjekt trenger sine forkjempere, mener Pinker, og påpeker at pessimismen som brer om seg, står i skarp kontrast til den egentlig fantastiske tiden vi lever i. Og ja, Pinker har rett i at krig, konflikt og voldsutøvelse er blitt stadig sjeldnere fenomener de siste 500 årene – men nettopp derfor er det viktigere å diskutere problemene med opplysningsprosjektet enn Pinkers hav av innlysende sannheter. Opplysningstroen kan lett ende i et tvangsregulerende, såkalt fornuftig samfunn, hvor alle som ikke tar rasjonaliteten i bruk, blir lagt i seler, satt bak lås og slå, tiet i hjel eller fratatt all autoritet – endatil overvåket. (Dette forholdet var for øvrig utgangspunkt for opplysningskritikken til Michel Foucault, en tenker Pinker ikke har mye til overs for.)

Ett problem med homo humanitatis er at hun har en tendens til å nedvurdere fortiden i forhold til samtiden. For å skjønnmale vår egen tid, svartmaler hun historien, slik en fremtidig opplysningstenker helt sikkert vil nedvurdere dagens verden når hun sammenlikner den med sin.

Sannhet ut

Å tenke seg om før man uttaler seg, å bruke tid på komplekse saker. å se på hver enkeltsak for seg, å ikke svare ut fra politisk fargede fordommer – dette er blant forfatterens oppfordringer til leserne. Mange er i praksis ideologisk forblindet og forsvarer et helt tankesystem hver gang de skal forsvare en separat sak, mener han. De er ikke interessert i sannheten så lenge den ikke styrker deres egen agenda. 

Pinker advarer mot å tro på det perfekte samfunnet, men skriver allikevel at «everything is amazing». 

Pinker mener selvsagt ikke at alle mennesker er fornuftige – han påpeker bare at de bør være det. Men er det alltid så åpenbart hva som er fornuftig? Nietzsches filosofi, skjebne- og karmabegrepene, all slags religion og overtro, alternativ medisin og ulike former for magisk tenkning er alle eksempler på ufornuft, ifølge forfatteren. 

Men bokens definisjon av «fornuft» blir i mine øyne for smal: Pinker ser ikke at en ny opplysningstid må inkludere flere former for erfaring. Den altfor ensporede 1700-tallsdiskursen får boken til å føles som en lommelykt i en sovepose. Pinker fastslår eksempelvis skråsikkert at det ikke finnes noen Gud, at universets lover er helt likegyldige til hva mennesket foretar seg og at all religion er fordummende. Det finnes ingen karma og knapt noen spiritualitet.

Den subjektive erfaring

Pinker advarer mot å tro på det perfekte samfunnet, men skriver allikevel at «everything is amazing». Men at gudstroen er på retur i verden – er det virkelig et soleklart fremskritt? Eller kan det være et tegn på en voksende desillusjon i befolkningen? Antall selvmord går ned i de fleste vestlige land, det er riktig, og grunnen til at livskvaliteten øker i store deler av verden, skyldes helt opplagt økt livslengde, mindre fattigdom, færre kriger, bedre ernæring og styrket økonomi. 

En ny opplysningstid må inkludere flere former for erfaring.

Men i moderniteten bør det være plass til mange ulike typer erfaring. Vår tid har også helt andre problemer å stri med enn dem som dominerte på 1700-tallet, og til tross for det korrekte i mange av forfatterens argumenter, trekker det ned at Pinker på forhånd har bestemt hva som er fornuftig. 

Jeg venter på en ny åpenbaring for Steven Pinker – at hans altfor begrensede opplysningsprosjekt blir utvidet til å inkludere religiøsitet og åndelighet – ja, selv Nietzsche (som han går så langt som til å advare folk mot å lese). Jeg håper han hopper av fremtidstoget midt i det villeste Østen, og tar med alt av filosofisk tankegods derfra i sin litt for selektive rasjonalitetskamp.[/ihc-hide-content]

Kommentarer
DEL