Skrikende smil


Romanen Smil viser hvordan bilder og symbolikk virker langt sterkere enn lover og regler. Dessverre er ikke bokens egen bildebruk spesielt kraftfull.

Email: bbjornoy@gmail.com
Publisert: 2015-11-11

Soudabeh Alishahi: Smil. Gyldendal, 2015

Jeg var nylig på kino og så den naturalistiske mafiafilmen Sorte sjeler. Da jeg kort tid etter kom i gang med Soudabeh Alishahis roman Smil, slo det meg at den iranske kulturen hun beskriver har mye til felles med mafiakulturen. Kodeordet er naturligvis ære, og en religion som systematisk utnyttes for å rettferdiggjøre både en patriarkalsk samfunnsorden og diverse lovbrudd. I en æreskultur er det alltid mye som står på spill, og individets frihet må begrenses med makt og fryktinngytende virkemidler. Dette gir grobunn for dramatikk i narrative former, og jeg er definitivt en som lar seg røre av slike historier. Iranske Marjane Satrapis Persepolis var den første tegneserien som fikk meg til å gråte – og etter å ha sett Sorte sjeler hadde jeg mørke ringer av sminke rundt øynene.
Smil har alle de dramatiske ingrediensene som skal til, i tillegg til presise historiske referanser som er svært interessante for en leser som mangler kjennskap til Irans historie. Likevel gjør den ikke samme inntrykk som de to forannevnte verkene.

Nyanser av galskap. Vi befinner oss i den iranske landsbyen Halakabad, sannsynligvis rundt 1990. Halakabad er ikke stedets virkelige navn, det er et kallenavn som betyr «ødelagt bebyggelse». I kjølvannet av revolusjonen og Iran–Irak-krigens herjinger, prøver familien Barat på hver sin måte å holde siner hoder over det blodige vannet. Familiens overhode Haji Barat (etter pilgrimsferden til Mekka fikk han denne ærestittelen), hans sønn Jones og sønnens kone Partow bor sammen, og har tatt den afghanske flyktningen Soleiman under sine vinger mot at han hjelper til i huset. Både Haji og Jones er merket av krigen, og Hajis kone har havnet på sinnssykehus. Haji skal selv ha angitt sin sønn til myndighetene for antirevolusjonær aktivitet, som her vil si kommunistisk tankegods og manglende lojalitet til det nye teokratiske regimet. Straffen for dette har vært tortur, noe som har gjort sønnen tilsynelatende gal. Tilsynelatende, fordi det tidlig antydes at det finnes flere gråsoner mellom galskap og normalitet i den nye hverdagen familien er tvunget til å leve i.

Litteraturens potensial. Historien formildes hovedsakelig gjennom svigerdatteren Partows perspektiv, men også gjennom Soleimans dagbok. Denne har havnet i Partows hender, og blir en kjærkommen flukt …

Abonnement kr 195/kvartal

Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)