Bestill sommerutgaven her

Skrikende smil

Romanen Smil viser hvordan bilder og symbolikk virker langt sterkere enn lover og regler. Dessverre er ikke bokens egen bildebruk spesielt kraftfull.

Soudabeh Alishahi: Smil. Gyldendal, 2015

Jeg var nylig på kino og så den naturalistiske mafiafilmen Sorte sjeler. Da jeg kort tid etter kom i gang med Soudabeh Alishahis roman Smil, slo det meg at den iranske kulturen hun beskriver har mye til felles med mafiakulturen. Kodeordet er naturligvis ære, og en religion som systematisk utnyttes for å rettferdiggjøre både en patriarkalsk samfunnsorden og diverse lovbrudd. I en æreskultur er det alltid mye som står på spill, og individets frihet må begrenses med makt og fryktinngytende virkemidler. Dette gir grobunn for dramatikk i narrative former, og jeg er definitivt en som lar seg røre av slike historier. Iranske Marjane Satrapis Persepolis var den første tegneserien som fikk meg til å gråte – og etter å ha sett Sorte sjeler hadde jeg mørke ringer av sminke rundt øynene.
Smil har alle de dramatiske ingrediensene som skal til, i tillegg til presise historiske referanser som er svært interessante for en leser som mangler kjennskap . . .

Kjære leser.
For å lese videre, opprett ny fri leserkonto med din epost,
eller logg inn om du har gjort det tidligere.(klikk på glemt passord om du ikke har fått det på epost allerede).
Velg evt abonnement (69kr)

Du vil kanskje også like