Skrikende smil

Romanen Smil viser hvordan bilder og symbolikk virker langt sterkere enn lover og regler. Dessverre er ikke bokens egen bildebruk spesielt kraftfull.

Birgitte Gustava Røthe Bjørnøy
Litteraturkritiker i Ny Tid. epost bbjornoy@gmail.com

Soudabeh Alishahi: Smil. Gyldendal, 2015

Jeg var nylig på kino og så den naturalistiske mafiafilmen Sorte sjeler. Da jeg kort tid etter kom i gang med Soudabeh Alishahis roman Smil, slo det meg at den iranske kulturen hun beskriver har mye til felles med mafiakulturen. Kodeordet er naturligvis ære, og en religion som systematisk utnyttes for å rettferdiggjøre både en patriarkalsk samfunnsorden og diverse lovbrudd. I en æreskultur er det alltid mye som står på spill, og individets frihet må begrenses med makt og fryktinngytende virkemidler. Dette gir grobunn for dramatikk i narrative former, og jeg er definitivt en som lar seg røre av slike historier. Iranske Marjane Satrapis Persepolis var den første tegneserien som fikk meg til å gråte – og etter å ha sett Sorte sjeler hadde jeg mørke ringer av sminke rundt øynene.
Smil har alle de dramatiske ingrediensene som skal til, i tillegg til presise historiske referanser som er svært interessante for en leser som mangler kjennskap til Irans historie. Likevel gjør den ikke samme inntrykk som de to forannevnte verkene.

Nyanser av galskap. Vi befinner oss i den iranske landsbyen Halakabad, sannsynligvis rundt 1990. Halakabad er ikke stedets virkelige navn, det er et kallenavn som betyr «ødelagt bebyggelse». I kjølvannet av revolusjonen og Iran–Irak-krigens herjinger, prøver familien Barat på hver sin måte å holde siner hoder over det blodige vannet. Familiens overhode Haji Barat (etter pilgrimsferden til Mekka fikk han denne ærestittelen), hans sønn Jones og sønnens kone Partow bor sammen, og har tatt den afghanske flyktningen Soleiman under sine vinger mot at han hjelper til i huset. Både Haji og Jones er merket av krigen, og Hajis kone har havnet på sinnssykehus. Haji skal selv ha angitt sin sønn til myndighetene for antirevolusjonær aktivitet, som her vil si kommunistisk tankegods og manglende lojalitet til det nye teokratiske regimet. Straffen for dette har vært tortur, noe som har gjort sønnen tilsynelatende gal. Tilsynelatende, fordi det tidlig antydes at det finnes flere gråsoner mellom galskap og normalitet i den nye hverdagen familien er tvunget til å leve i.

Litteraturens potensial. Historien formildes hovedsakelig gjennom svigerdatteren Partows perspektiv, men også gjennom Soleimans dagbok. Denne har havnet i Partows hender, og blir en kjærkommen flukt fra hennes traurige tilværelse med sin fanatiske, handikappede svigerfar og ektemannen hun ikke lenger kan kjenne igjen. Å bruke historiefortelling som overlevelsesteknikk er en smidig referanse til 1001 natt, og jeg skulle ønske romanen insisterte enda mer på litteraturen som en meningsskapende kunstform.

[Religionskritikken] treffer leseren som varmen fra en åpen steinovn.

Religionssatire. Jeg savner også enda mer religionskritikk – den treffer nemlig leseren som varmen fra en åpen steinovn. Her er et eksempel, i et av utdragene fra Soleimans dagbok: «Akkurat som Haji trodde pappa også at døden var opp til våre bønner og Gud. Slik var det imidlertid ikke. Jeg var 14 da han døde. Og døden inntraff verken i et hjørne eller vendt mot Mekka, og han var ikke ferdig med å oppdra meg.» På en lakonisk måte viser forfatteren frem alt som er fullstendig arbitrært, vondt og meningsløst, og at det ikke blir noe lettere å håndtere dette livet når det hele tiden insisteres på en rettferdighet som aldri finner sted. Det blir også lettere komisk når Gud blandes inn i enhver prosaisk detalj, som for eksempel hvilken fødeby det skal stå på det falske iranske passet til Soleiman, eller hvilken forskjell det utgjør for adgangen til paradiset om Soleiman ikke husker å hente vann til Haji om morgenen – noe som for øvrig også illustrerer hvor lett religion kan brukes som et manipulerende maktmiddel.
Forfatteren er god til å spissformulere de religiøse reglene, og i hennes satire kommer den absurde logikken frem, som når Partow skal forklare bruken av såkalte «sextau» på bussen: «Innen islam finnes det straffer som gjør at menn må stå trengt opp mot et tau på bussen, det er straffer som gis bort helt gratis og fører til obligatorisk lykke for muslimske menn, ettersom straffene holder dem fra å synde. Tauet gjør at ikke engang de døde eller halvdøde kroppene deres på bussen eller i slakteriet kan komme borti kvinnens kropp og sånn ufrivillig begå haram.» Uttrykk som «den obligatoriske islamske lykken» og Partows påklistrede smil er blant de språklige bildene som fungerer, selv om det ironiske smilet etter hvert blir et utslitt virkemiddel.

Makt og motmakt. En annen minneverdig scene er Soleimans forsøk på å få morens nye mann til å slutte å slå henne. Han får låne en politiuniform og sender et bilde av seg selv i denne, og stefaren behersker seg umiddelbart. Som i mafiamiljøet er maktsymboler langt mer effektive enn både lover, regler og common decency. Det legges også stor vekt på dialekter og aksent, og Soleiman og hans afghanske venner jobber hardt for å få den kule Teheran-slangen på plass. I disse sekvensene får jeg assosiasjoner til litteraturviteren Homi Bhabhas teori om «mimicry» som subversiv strategi, hvor de undertrykkede mimer undertrykkernes språk og kultur, og hvordan dette kan true symbolene sistnevnte bruker som maktmidler og identifikasjon.

Språklig smisk og smiger. Forlaget beskriver Smil som en skildring av det iranske hverdagslivet før og etter revolusjonen, og det er definitivt mye hverdagsliv. Nesten 500 sider med mat som spises, brus som drikkes, sne som faller, kropper som stelles og tomatpuré som skal selges. Det er vanskelig å lade hver lille detalj med betydning, slik Knausgård får til. Flere av karakterene er også inkonsekvente og konturløse. Leseropplevelsen blir tidvis som å gå rundt i et av Halakabads krigsherjede hus: Møblene er feilplassert, og det lekker fra taket.

Å bruke historiefortelling som overlevelsesteknikk er en smidig referanse til 1001 natt.

Språket er tidvis preget av dårlig syntaks og sentimentale klisjeer om hjerte, smerte, sorg og sjel, men her vet jeg ikke hvor mye som er gått tapt i oversettelsen. «Å smigre og smiske er en medfødt del av å være iraner. Det poetiske og morsomme i iranernes språk, farsi, er også avhengig av hykleriet og smigeren,» sier Haji Barat et sted – og jeg tenker umiddelbart på den utfordrende oversetteroppgaven.
Som mange andre samtidsromaner kunne også denne vært kuttet ned for å fremheve dens kvaliteter og særpreg. Det er synd å se dette brennbare materialet bli slukket av tomatpuré og hakkete syntaks.


Bjørnøy er litteraturviter og kritiker.
bbjornoy@gmail.com

---
DEL