Skrik

Serien av grove ran mot banker, pengetransporter og ikke minst det siste nå mot Munch-museet ryster oss alle. Ranet av de to Munch-maleriene Skrik og Madonna reiser en debatt om sikring av uerstattelige kunstskatter med en verdi som ikke på fornuftig vis kan måles i penger. Den debatten er nødvendig – like nødvendig som debatten […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Serien av grove ran mot banker, pengetransporter og ikke minst det siste nå mot Munch-museet ryster oss alle. Ranet av de to Munch-maleriene Skrik og Madonna reiser en debatt om sikring av uerstattelige kunstskatter med en verdi som ikke på fornuftig vis kan måles i penger. Den debatten er nødvendig – like nødvendig som debatten om hvilken innsats samfunnet gjør for å sikre verkene mot annen type skade, eller for å sikre at allmennheten får tilgang til verkene. Skulle ranerne fra Munch-museet ødelegge bildene, bør ødeleggelsen vurderes etter en helt annen alvorlighetsskala enn pengenes.

At de to bildene kunne stjeles på den måten ranet ble gjennomført, kan selvsagt forklares med manglende politisk vilje til økonomiske bevilgninger. Samtidig er det neppe slik at vi er villige til å sikre kunstskattene med væpnede vakter, eller med skjerming som gjør skattene utilgjengelige for allmennheten. De fleste vil nok se at ingen egentlig i sine villeste fantasier kunne forestille seg et væpnet angrep på et norsk museum.

I kjølvannet av både Munch-ranet, Stavanger-ranet og andre ranshandlinger, har vi imidlertid også fått innblikk i eksistensen av et ransmiljø de færreste visste at eksisterte. Rapportene tyder på at et titalls personer inngår i en etablert krets av personer som kontinuerlig planlegger og gjennomfører nye ran. At det eksisterer et slikt miljø, som lykkes i å loppe pengetransporter og banker for millionbeløp uten at de blir tatt, betyr også at dette miljøets evne til å begå stadig mer spektakulære ran øker dramatisk.

Det er en ny situasjon i Norge, og en situasjon vi ikke kan leve med. Også liberalere bør se at det kreves ekstraordinære tiltak for å slå ned på ekstraordinær kriminalitet. Samtidig må vi få opp en offentlig debatt om hvordan slike miljøer kan stanses, uten at det går ut over sentrale rettssikkerhetsprinsipper, og uten at vi får et overvåkningssamfunn. Det krever en finstemt grensedragning, der rette veien å gå er at politiet får ta i bruk et bredt spekter av metoder mot tung, organisert kriminalitet, samtidig som samfunnet ser til at metodene nettopp brukes mot denne lille gruppen – ikke mot et større antall samfunnsborgere.

På samme måte vil det være på sin plass med en skikkelig debatt rundt rettsapparatets virkemåte. Lang ventetid fra en sak er ferdig etterforsket, til den kommer opp for domsstolene, og eventuelt til soning innledes medfører mange problemer. For mindre alvorlig kriminalitet er det et vesentlig problem at den som har forbrutt seg ikke blir ferdig med straffen. For andre betyr det uakseptabelt lang tid i varetekt – et forhold Norge har fått kritikk for internasjonalt. Men i tillegg ser vi at personer som er siktet for grove ran settes på frifot i påvente av domsstolsbehandling, og i mellomtiden tilsynelatende deltar aktivt i ransmiljøet. Vi vil nødig ta til orde for at Norge skal utfordre menneskerettighetene ved å utvide varetektstiden for slike innsatte. Derimot er man nødt til å diskutere en raskere saksgang i rettssystemet.

---
DEL

Legg igjen et svar