Skogheim i 75

Dukumentaristen og forfatteren Dag Skogheim fyller 75 år på lørdag.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Lørdag, på selveste nasjonaldagen, feirer forfatteren Dag Skogheim sine 75 år. De siste 23 av dem, siden lyrikk-debuten «Gagns menneske» i 1970, har han båret fram en enorm produksjon av skjønn- og faglitteratur. Så langt har det blitt 27 bokutgivelser; romaner, dikt, noveller og sakprosa. Men ved siden av bøkene har Skogheim levert et utall artikler og foredrag som, i likhet med bøkene, har forlangt plass for Nord-Norge, arbeiderbevegelsen og kvinnene i norsk kulturhistorie.

Ikke minst i møtet mellom disse områdene som ellers står i fare for å bli forsømt: I 1973 kom Klassekamp under Nordlysflammer, fulgt av tre biografier av sterke kvinner i nordnorsk arbeiderbevegelse: Ellisif Wessel, Gitta Jønsson og Kathrine Bugge.

De nordnorske kvinnene får imidlertid bautaen reist i romankvartetten Sulis-Valby-serien, som utkom fra 1980 til 1986, med romanene Sulis (1980), Café Iris (1982), November -44 (1984) og Sølvhalsbåndet (1986). Dette er å betrakte som Dag Skogheims hovedverk.

Viktig nybrottsarbeid har Skogheim også gjort i forhold til norsk krigshistorie. Gjennom flere bøker, på bakgrunn av forskning og intervjuer med primærkilder i Tyskland og Østerrike, har Skogheim forsøkt å tegne bildet av 2. verdenskrig i Nord-Norge sett fra «fiendens» ståsted. Det har ført til sakprosa som Portretter av en fiende (1990), men også romaner som den underholdende «Osten» (1992).

Det er imidlertid ytterligere ett emne som har satt et stort preg på Dag Skogheims forfatterskap: I 1943, som 15-åring, ble Skogheim rammet av tuberkulose, en sykdom han sloss mot gjennom hele ungdomstiden, og som isolerte ham fra samfunnet i 11 år. Tuberkulosen var den gang, og i årevis etterpå, et tabuemne, en mørk skygge over et område som aldri ble lyst opp. Før Dag Skogheim gjorde nettopp det i 1986.

Siden den gang har Skogheim utgitt sin egen sykdomshistorie og historien om folkesykdommen tæring, og i 1993 utkom Gå foran – vis vei!, historien til Landsforeningen for hjerte- og lungesyke – 50 år etter at foreningen ble stiftet, og 50 år etter at Skogheim selv ble rammet av sykdommen. For to år siden utkom Sanatorieliv, om tuberkulosens kulturhistorie. Skogheim har gjennom bøkene belyst et emne så ubehagelig at få før ham ønsket det belyst fra både medisinsk, kulturell, sosial, politisk og personlig vinkel.

Med sine personlige erfaringer i bunnen, sitt intense engasjement sin store arbeidskapasitet og sin evne til å kommunisere med mennesker har Dag Skogheim drevet intens jakt på historier og kildemateriale som kan belyse lungerelaterte sykdommer. De av oss som kjenner Skogheim, og har hatt sykehusopphold med lungeproblemer, vet at han raskt er på telefonen for å få vite nøyaktig hva som skjedde, med lysende intens interesse.

Den interessen har han altså brukt til å samle sammen et enormt materiale, ikke minst intervjuer med personer som selv var rammet av tuberkulose, som var berørt gjennom familien, eller som arbeidet med helsestellet. Lydbåndopptak, dokumenter og bilder er donert universitetet i Tromsø, som arbeider videre med å kartlegge tuberkulosehistorien i Nord-Norge.

Førsteamanuensis Ingunn Elstad ved medisinsk fakultet, som sammen med kollega Torunn Hamran arbeider med materialet, forteller at det dreier seg om cirka 100 lydkassetter med intervjuer med et stort antall mennesker, i tillegg til bilder og dokumenter.

– Mange av dem som intervjues forteller om sin sykdom for aller første gang, sier Elstad. – Det var en sykdom som man skulle holde skjult, som man ikke skulle snakke om. Det er en fortrengt del av historien, sier hun.

Elstad peker på at tuberkulosen kom senere til Nord-Norge enn til Sør-Norge, men at konsekvensene ble svært store i mellomkrigstiden. Dødstallene var høye, og mange av dem som ble rammet var unge mennesker. – Det fikk enorme sosiale konsekvenser for hele samfunnet, sier Elstad.

Hun mener Skogheims dokumentasjon ikke minst viser betydningen av kvinnenes innsats, og betydningen av det frivillige helsearbeidet. – Kvinnene gjorde en stor innsats på frivillig basis, forteller Elstad.

Også det enorme materialet knyttet til krigshistorien og arbeiderbevegelsens historie i Nord-Norge har kommet fellesskapet til nytte. Dette er donert til Høyskolen i Bodø.

---
DEL

Legg igjen et svar